Illustrasjonsfoto

Fellesskolen og elevene utenfor

Skal en få en god skole for elever med utviklingshemning, så kreves politikere som ser verdien av en slik skole. Det trengs forvaltningsorgan som arbeider for at alle elevene skal få en god opplæring. 

Skoleutviklingen har de siste 15 årene gått mot et stadig sterkere kunnskapsfokus. Forståelsen av kunnskap er blitt svært snever og uttrykkes gjennom nasjonale prøver og internasjonale tester som PISA, TIMSS og PIRLS. De statlige føringene er vesentlig redusert og består i dag først og fremst av opplæringsloven som gir noen svært grove rammer og fagplanene som gir opplæringsmålene. Med et slikt fokus fanges ikke elever med utviklingshemning opp. De deltar verken på de nasjonale prøvene og heller ikke i PISA, TIMMS eller PIRLS. De fleste elever med utviklingshemning har fritak fra fagplanene. Vi er alt for få som spør om det er diskriminerende med slike styringsperspektiver som systematisk overser en bestemt elevgruppe.

Spesialskoleloven ble opphevet og alle elevene kom inn i grunnskoleloven i 1975. I prinsippet ble spesialskolenes virksomhet en del av grunnskolen. På den tiden var det en kontinuerlig debatt om integrering. Elevene en da snakket om var de med syns-, hørsels-, atferds- eller lærevansker. Når en diskuterer inkludering i dag, så omfatter det innvandrere eller elever med atferds-, lese- og skrivevansker. Elever med syn- og hørselsvansker er i stor grad inkludert. Elever med utviklingshemning er glemt. De statlige spesialskolene ble nedlagt i 1992, blant annet fordi elevgrunnlaget forsvant. Inkluderingen hadde gått framover, staten hadde i lang tid stimulert kommunene til å etablere kommunale spesialskoler og spesielle avdelinger. Foreldrene var opptatt av at deres barn ikke skulle sendes vekk til institusjonslivet på en spesialskole.

For 1992, da de statlige spesialskolene ble nedlagt, viser tall fra Grunnskolens informasjonssystem (GSI) at det fantes 143 spesialskoler i Norge, de fleste kommunale. I 2012 var tallet økt til 479. Journalistene Sonja Holterman og Jørgen Jelstad i bladet Utdanning, sjekket hver av skolene og korrigerte tallet til 430, hvorav 80 rene spesialskoler.

Inkluderingsideen står svakt og spesialavdelingene har gode vilkår. Når en argumenterer for den inkluderende skolen overfor pedagoger, spesialpedagoger og myndigheter, er det vanlig å møtes med krav om dokumentasjon på at den inkluderende skolen er god for eleven, de andre elevene og at inkludering er mulig. Slike krav dokumenterer først og fremst enorme kunnskapshull hos skolefolket.

Standardreferansen de siste årene har vært rapporten: «Effekt og pædagogisk indsats ved inklusjon av børn med særlige behov i grundskolen» som ble utarbeidet av Clearinghause i 2012, på oppdrag fra det danske kunnskapsdepartementet. Rapporten dokumenterer at barn med funksjonsnedsettelser gjør det best i den inkluderende skolen. Rapporten viser også at elever uten funksjonsnedsettelser har fordeler av å ha medelever med funksjonsnedsettelser i klassen. Men referansen til Clearinghouse burde vært unødvendig. Den som benytter Google og søker på «Inclusive education», vil få omtrent 13.800.000 treff. Avgrenses søket til det som i Google heter bøker, får en omtrent 641.000 treff.

Dokumentasjon om den inkluderende skolen er overveldende, men dokumentasjonen mangler lesere.

Tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen var et unntak. Hun forsto at mange elever med utviklingshemning hadde et magert utbytte av skolegangen. I Meld. St. 18 (2010-2011) «Læring og fellesskap», ble programmet «Vi sprenger grenser» lansert. Programmet skulle sikre elever med utviklingshemning en utbytterik skolegang. I dag ligger programmet godt gjemt i Statped og består av noen få pilotundersøkelser. Programmet var sikker nyttig for elevene som har deltatt, men en bør ha beskjedne forventninger. For det første kan en stille spørsmål ved om Statped eller Utdanningsdirektoratet evner å ta hånd om resultatene og sikre at programmet bidrar til en forbedret utdanning. For det andre bør en absolutt stille spørsmål ved om programmet er bredt nok til å få frem resultater som kan bedre skolegangen til de fleste elevene med utviklingshemning. Jeg frykter at svaret er nei på begge de to spørsmålene.

Én gang har jeg registrert uttalelser fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen med relevans for elever med utviklingshemning. Det var da han besvarte spørsmålet fra stortingsrepresentant Kirsti Bergstø (SV) om hvordan det sto til med programmet  «Vi sprenger grenser».

Jeg ser ett positivt tegn i tiden. Spesialundervisningen og segregeringen er blitt såpass omfattende at det skaper kommunaløkonomiske problemer. Enkelte kommuner har de siste årene tatt grep for å sikre en mer inkluderende skole, av hensyn til eget budsjett.

Skal en få en god skole for elever med utviklingshemning, så kreves politikere som ser verdien av en slik skole. Det trengs forvaltningsorgan som arbeider for at alle elvene skal få en god opplæring. En må
unngå fagplaner som en kan gjøre generelle unntak fra. Prøver og tester som systematisk utelater bestemte elevgrupper må unngås.

En bør snu dagens diskriminerende praksis: Ingen skal måtte argumentere for at en elevgruppe skal kunne delta på like vilkår med andre elever. Skal det gjøres unntak for enkeltelever, er det unntakene en må fremføre gode argumenter for!


Jens Petter Gitlesen

(Innlegget var opprinnelig på trykk i SOR-Rapport nr. 6/2015)

7 januar 2016

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag