Et tilbakeblikk

Det var før Ansvarsreformen (1991) i stor grad et privatisert ansvar å gi tilbud til mennesker med utviklingshemning. Men tilbudene de fikk var ensidige - i form av institusjoner. Det var de store humanitære organisasjonene som i fravær av et offentlig ansvar begynte å bygge dem.

Av: Sølvi Knudsen (til NFUs 30-årsjubileum i 1997)

Etterhvert kom det offentlige på banen. Institusjonsbyggingen fortsatte. Mange mennesker med utviklingshemning måtte reise langt hjemmefra for å bo der. Mangelen på kommunale tjenester i denne tiden var stort sett total.

Stiftelsen av NFU i 1967 fikk derfor stor betydning for mennesker med utviklingshemning, pårørende - og etterhvert hele samfunnet. Når en leser resolusjoner og skriv til myndighetene fra NFUs første år, blir en slått av hvilket klarsyn som lå til grunn for arbeidet for likeverd og rettferd. Det grunnlaget som ble lagt allerede da, ga oss som kom med i forbundet senere, en svært god ballast.

NFU har hatt og har fortsatt sin styrke gjennom det ufravikelige kravet om likeverdige levekår, tilhørighet til hjemmemiljøet - og ikke minst at tiltak og tjenester er et offentlig ansvar. Fra midten på 70-tallet kom det en rekke offentlige dokumenter med retningslinjer for hvordan en skulle tenke og handle når det gjaldt ulike tilbud til mennesker med utviklingshemming.

Nødløsning

Stortingsmelding 23 om "Funksjonshemmede i samfunnet" ga klare signaler om at en skulle bygge opp tiltak og tjenester for mennesker med funksjonshemning innen de ordinære tiltakene. Det stod også at institusjoner bare skulle være en nødløsning. Stortingsmelding 88 om "Omsorg for psykisk utviklingshemmede" var klar tale når det gjaldt desentralisering av tilbudene. En felles grunnskolelov kom i 1975. Den ga alle barn samme rett til opplæring. Lov om barnehager kom også på denne tiden. Den ble også viktig for barn med utviklingshemning. I 1979 kom rundskrivet som ble kalt "4-departementalt rundskriv". Her kom betydningen av at ulike kommunale etater må samarbeide om tilrettelegging av tiltak og tjenester for mennesker med utviklngshemning klart fram. En må med andre ord se mennesket i en helhet og ikke stykkevis og delt. Det var altså mange gode dokumenter som var retningsgivende og som selvsagt ble en støtte for NFU i arbeidet overfor lokale myndigheter. Men det er dessverre fortsatt altfor langt mellom sentrale målsettinger til handling i det kommunale systemet.

Nedbyggingen

Arbeidet med å bygge ned de store institusjonene begynte. Det var menneskene med de minste behovene for bistand som først skulle ut. Men det var ingen rettlinjet vei fra sentralinstitusjonen til eget hjem. Den enkelte måtte kvalifisere seg for først å flytte fra en stor institusjon, deretter til en mindre eller såkalt vernet bolig. De som kunne greie seg med minimal bistand, kunne flyttes til en kommunal leilighet.

Det var fortsatt de største institusjonene som skulle være bostedet for mennesker med de mest omfattende bistandsbehovene - men nå på noe mindre avdelinger.

Arbeidet gikk etter NFUs oppfatning altfor sent. På forbundets landsmøte i 1983 ble det vedtatt en resolusjon om at de store sentralinstitusjonene skulle avvikles innen 1990. NFU viste igjen sitt klare pådriverarbeid. Vedtaket signaliserte klart at forholdene ved de store institusjonene var under enhver kritikk.

Grensen

Forbundet sa i slutten av 1982 klart fra til daværende sosialminister, Leif Arne Heløe, at grensen var nådd. Lossius-utvalg 2 ble nedsatt for å gjennomgå forholdene innen HVPU. NFU hadde sine representanter i dette utvalget. Gleden var stor da utvalgets forslag ble offentliggjort 31.oktober 1985. NOU 1985:34 om "Levekår for psykisk utviklingshemmede" skulle danne grunnlaget for en ny epoke for mennesker med utviklingshemming, og dermed også for arbeidet i NFU.

Tiden fra 1985 til lov om avvikling av HVPU-institusjonene ble vedtatt av Stortinget 10. juni 1988 var en svært arbeidssom og spennende tid i NFU - ikke bare sentralt - men i alle ledd i organisasjonen.

Forandringer

Det ble arrangert mange konferanser og samlinger rundt om i landet. Vi som var midt i diskusjonene som tillitsvalgte, kan ennå fornemme den ampre og spente stemningen. Det er ikke til å komme forbi at det var store forandringer som var tenkt gjennomført.

I ettertid vet vi at det ikke er noe land i verden som har vært gjennom en så total omlegging av prinsipper og ansvarsplassering av tjenestetilbudene for mennesker med utviklingshemning som i Norge.

Jeg vil si at NFU stod mer samlet enn noen gang i denne perioden. Aktiviteten og kunnskapen var stor. Samarbeid med lokale og sentrale myndigheter handlet ikke bare om ord, men om realiteter. Lokallagene var med i kommunenes styringsgrupper. NFU sentralt hadde et unikt samarbeid med Sosial- og helsedepartementet. Kommunenes Sentralforbund var også en svært viktig samarbeidspartner i denne perioden. Stortingets sosialkomite var en viktig medspiller når vedtakene i Stortinget skulle fattes.

Når NFU som organisasjon stod så rakrygget som vi gjorde i denne helt spesielle tiden, er jeg ikke i tvil om at det har en klar sammenheng med at vi hadde arbeidet oss igjennom ti viktige prinsipper for NFU. Forslag til prinsipp-program var ute til grundig høring i alle ledd i organisasjonen før det ble enstemmig vedtatt på NFUs landsmøte i Tromsø i 1983.

Andre samarbeidspartnere

Det er også gledelig å tenke tilbake på NFUs engasjement og samarbeid med Norges Idrettsforbund (NIF) om idrettslagenes rolle i forhold til inkludering av mennesker med utviklingshemning. Vi følte oss trygg på at de ville ta sitt ansvar for tilrettelegging av fysisk aktivitet også for utviklingshemmede. Det var heller aldri noen tvil om at NIF så på NFU som en naturlig samarbeidspartner. NIF hadde samarbeidsforum mellom representanter fra NFUs fylkeslag og idrettskretsen i mange fylker. Den norske kirken oppnevnte også et utvalg som arbeidet med inkludering - der NFU også var representert. Norsk Musikkråd var også viktige samarbeidspartnere. De hadde arbeidet målbevisst med å gjøre sang og musikklivet bedre tilgjengelig for mennesker med utviklingshemning.

Fosterdiagnostikk

Jeg vil også minne om debatten om fosterdiagnostikk som pågikk i NFU på begynnelsen av 80-tallet. Her tok vi på den ene side avstand fra utsortering, men var samtidig opptatt av at foreldre som hadde barn med utviklingshemming på en måte likevel hadde en "rett" til å bruke et slikt tilbud. Dette temaet har etterhvert modnet. NFUs Prinsipp nummer 1 - som ble vedtatt på landsmøtet i Bergen i 1991 - er et helt annet signal.

Foreldrestøtte

NFU hadde en foreldrestøtte-tjeneste i en periode. Den var godt utviklet i noen deler av landet - og til dels ikke i andre. Hensikten var at foreldre skulle gi støtte til foreldre. En god tanke som Sosial- og helsedepartementet ga noe støtte til. NFU hadde kurs og samlinger både sentralt og mer lokalt. Der foreldrestøtten virket over tid, ble den et godt tiltak. Bevilgningene vi fikk til dette arbeidet fra departementet, var imidlertid begrenset. NFU stod da overfor valget om å videreføre denne tjenesten bare der den var etablert eller å avvikle tjenesten slik den var tenkt. Etter mange og vanskelige diskusjoner ble en avvikling vedtatt. Det ble et stort savn for de mange som hadde gode erfaringer med den.

Skole

De siste 15 årene i NFUs historie blir lett knyttet til sosialpolitiske spørsmål som setter skolepolitiske saker til side. Men det har i virkeligheten ikke vært slik. Vi ble dessverre altfor ofte minnet på at selvom vi fikk en skolelov for alle i 1975, var det mange ting å gripe fatt i. Det var da svært godt for oss tillitsvalgte å ha klare prinsipper å arbeide ut fra. NFU har i alle disse årene arbeidet med spesialklasse/spesialskole-spøkelset. Forbundet fant det hensiktsmessig å etablere en ordning med skolekontakter i hvert fylke. Disse blir invitert til samlinger sentralt for å utveksle erfaringer og få "påfyll" med ny kunnskap.

Prinsipp 11

Utviklingshemmedes plass i NFU har heldigvis endret seg med årene. Da forbundet ble stiftet i 1967, var det en foreldre-organisasjon. Prinsipp nr. 11 - som omhandler utviklingshemmedes rett til egen organisasjon - ble altfor lenge ord og ikke handling. Etterhvert er det blitt mer handling. Mennesker med utviklingshemning har selv vært gode pådrivere for å bli inkludert i egen organisasjon.

Andre

Vi har etterhvert fått flere medlemmer av kategorien "andre interesserte". NFU trenger virkelig at samfunnsengasjerte mennesker som selv ikke er pårørende vil ta et tak i vår organisasjon. Vi har vært altfor tilbakeholdne med å verve "andre interesserte", og kan av den grunn komme i skade for å virke uinteresserte i ressursene de representerer.

Ettertanke

Det er naturlig med litt ettertanke i forbindelse med et jubileum. Jeg kan som tidligere sentral tillitsvalgt selvsagt se at noe kunne vært gjort annerledes og bedre i løpet av disse årene. Men det som slår meg først og fremst med perioden 1967-97 er at den har vært en revolusjon.

NFU har ikke stått for den alene. Men vi bør kunne si til oss selv at uten organisasjonens eksistens og vårt arbeid hadde hverken mennesker med utviklingshemning eller samfunnet vært der vi er i dag.

Det er likevel ingen grunn til å hvile på lauvbærene. Forsatt må vi brette opp skjorteermene.

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag