Abort eller barmhjertighetsdrap

Fostermedisineren professor Kjell Å. Salvesen argumenterer for å tillate abort på levedyktige fostre. Argumentasjonen er til forveksling lik argumentasjonen bak Hitlers masseutrydning av barn med funksjonsnedsettelser.

Lovverket skal presiseres og praksis strammes inn

Etter at media brakte historier om aborterte levedyktige fostre, tok regjeringen tak i saken. Nå skal det lovfestes et forbud mot abort etter den 22. svangerskapsuken.

I Norge er det vanlig å regne fosteret som levdyktig fra og med uke 24, men fra utlandet er det rapportert om mange som overlever en fødsel i uke 22.

Den foreslåtte lovpresiseringen har imidlertid unntak for fostre som ikke kan leve etter fødselen.

Professor vil tillate aborter på levedyktige

Professor Kjell Å. Salvesen argumenterer for at regelverket må endre slik at en kan ta abort også etter at fosteret er levedyktig.

– Det burde være lov hvis man vet at dette barnet aldri vil få noe leveverdig liv, sier professoren til NRK og viser til eksempler med abort i uke 27.

Professor Kjell Å. Salvesen og hans tidligere kollega, professor Strurla Eik-Nes har tidligere vært svært ivrige i å fortelle om dødelige tilstander og tilstander uforenelig med liv. Problemet er bare at mange lever lenge og godt med disse dødelige tilstandene. Trisomi 18 er en av disse dødelige tilstandene. Det eldste medlemmet i NFU med trisomi 18 som jeg kjenner til, ble 37 år. Hun ble født med innoverbøyde føtter, en triviell sak å rette opp på nyfødte, men føttene ble ikke rettet opp fordi hun skulle dø. Det å høre på fødselsmedisinere, kan være alt annet enn helsefremmende. Fordi fosterdiagnostrikerne kategoriserer tilstanden som uforenelig med liv, kan fostre med tilstanden aborteres frem til termin. Etter at de er født, starter kampen om å få helsehjelp på lik linje med andre, en kamp som kan vare flere år.

Hvordan skal det avgjøres hvem som vil få et leveverdig liv og hvem som ikke vil få et leveverdig liv? Professoren kjenner neppe noen av barna. Jeg er så heldig at jeg kjenner noen av barna og langt flere av foreldrene. De forteller den motsatte historien av professoren.

Lille Ole er både frisk og høyst levende, men har trisomi 18, en tilstand som fostermedisinere benevner som uforenelig med liv

Tilbake til rasehygiene og barmhjertighetsdrap

Professor Kjell Å. Salvesen er enten historieløs, svært uheldig med sitt ordvalg eller begge deler når han argumenterer for abort av levedyktige fostre som ikke vil få leveverdig liv. Hadde professoren tatt seg tid til å sette seg inn i historien til sitt eget fagfelt, ville nok ordvalget vært noe annerledes. En god oversikt får en gjennom boken «Karl Brandt - The Nazi Doctor: Medicine and Power in the Third Reich»


Forsiden til boken «Karl Brandt - The Nazi Doctor: Medicine and Power in the Third Reich» av Ulf Schmidt

I boken om Hitlers livlege, Karl Brandt, kan en lese argumentasjonen til professor Kjell Å. Salvesen da den ble fremført i 1939.

Gerhard Kretschmar ble født den 29. februar 1939. Gutten var blind, manglet en arm og deler av en fot. Det ble spekulert i om gutten hadde en utviklingshemning. Såpass ung som gutten var, kunne en neppe si noe meningsfult om den saken i 1939. Guttens far, Richard Gerhard Kretschmar brakte sin sønn til sykehuset i Leipzig, våren 1939 da Gerhard Kretschmar var en måned eller to. Faren ville at legene skulle føre Gerhard inn i "den evige søvn" nettopp fordi sønnen aldri ville få et leveverdig liv. Legene nektet å utføre barmhjertighetsdrapet fordi det var ulovlig.

Herr Kretschmar fant lovverket urimelig og skrev brev direkte til Hitler for å få opphevet de legale hindringene  for barmhjertighetsdrap av spedbarn. Hitler sendte da Karl Brandt for å se til Gerhard Kretschmar. Livlegen konstaterte at barmhjertighetsdrap var faglig forsvarlig og Gerhard Kretschmar ble drept den 25. juli 1939. Fra og med den 18. august 1939, startet kartleggingen av barn med tilstander som ikke ville gi leveverdige liv. Slik var starten på Hitlers T4 program. Saken er godt opplyst, blant annet av legen Karl Brandt under Nürnberg-prosessen.

I den offisielle delen av T4 programmet, regner en med at 70.273 personer ble drept. Under Nürnberg-prosessen fant en bevis for at programmet fortsatte i andre former og at totalt 275.000 ble drept under T4 programmet.

Argumentsajonen til professor Kjell Å. Salvesen skiller seg fra argumentasjonen bak T4 programmet på ett punkt. Mens Richard Gerhard Kretschmar fokuserte på spedbarn, fokuserer professor Kjell Å. Salvesen på levedyktige fostre. Resten av argumentasjonen er felles.

En får håpe at fostermedisinere og gynekologer flest ser galskapen. Skal en først etablere ledestjerner innen medisinen er det gode grunner for å velge Hippokrates fremfor Hitler.

Jens Petter Gitlesen

21 februar 2014
  • 2014-02-21 Godt skrevet! Jeg fryser på ryggen over hvor kaldt og kynisk samfunnet vårt er blitt! Line Konstali
  • 2014-02-21 Takk for et reflektert og viktig innlegg i debatten. For litt over et år siden var jeg til stede som journalist på en europeisk legekongress i Roma. Det foredraget som gjorde absolutt sterkest inntrykk, var professor Neda Aberles foredrag «Prenatal eutanasi», altså «Barmhjertighetsdrap før fødselen». Dr. Med. Neda Aberle fra Kroatia kviet seg ikke for å trekke parallellen fra Europas drap på levedyktige fostre til måten antikkens spartanere kvittet seg med sine uønskede barn på. - Vi også tar livet av uønskede barn, bare på mer subtile måter, godt hjulpet av språklig ingeniørkunst, sier Aberle. Språkkunsten innebærer blant annet at drap på fostre (også levedyktige fostre) omdøpes til «prenatal eutanasi» og «terapeutisk abort». Men som professoren påpekte: - Det finnes ingen aborter som er terapeutiske, for ingen aborter kurerer verken noe eller noen. Selve termen «abort på medisinsk indikasjon» er selvmotsigende, for en medisinsk indikasjon skal innebære at liv og helse fremmes. Den skal aldri oppgis som grunn for mord. En sykdomsdiagnose skal tjene som indikasjon for terapi, ikke for likvidering, sa Aberle til stor applaus fra salen. I lunsjen etterpå satt jeg ved siden av Aberle og fikk en prat med henne. Jeg fortalte henne om Norges systematiske diskriminering av Trisomi 18-barn: Hvordan vi ved hjelp av en statlig organisert fosterscreening sørger for at nesten alle Trisomi-18-barn som ikke dør av seg selv, blir utsatt for et massivt abortpress som er svært vanskelig for foreldrene å stå imot. Jeg fortalte hvordan de få barna som overlever abortpresset blir nektet allminnelig medisinsk hjelp både under fødselen og etter fødselen. Aberle er selv sjef for barneavdelingen på sykehuset hun arbeider ved. Hun satt og måpte da jeg fortalte at norske Trisomi 18-barn blir nektet alminnelig overvåkning under fødselen, for de skal bare dø. De får ikke keisersnitt hvis de trenger det, for de skal bare dø. Selv etter at de har overlevd fødselen blir de nektet medisinsk hjelp, for de skal bare dø. De nektes sondenæring og intravenøs næring og sultes og tørstes til døde. De blir ganske enkelt lagt på sin mors bryst for å dø. Det er et faktum at trisomibarna levde lenger på 60-tallet enn de gjør i dag. Vil du vite hvordan Norges Trisomi 18-prosedyrer høres ut, sett fra Kroatia? «Det er jo akkurat som i Hitler-Tyskland», responderte den sjokkerte professoren i pediatri. Jeg kunne ikke annet enn å gi henne rett i det. Ragnhild H. Aadland Høen

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag