Foto av folk som arbeider i butikk

Arbeid for mennesker med utviklingshemning

I reformtiden var fokus rettet mot det å sikre boliger og tjenester til mennesker med utviklingshemning. Arbeidstilbudet skulle bygges ut etter hvert. Slik ble det dessverre ikke.

Føringer fra reformen

I stortingsmelding 47 (1989-90) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning, ble planene for mennesker med utviklingshemnings plass i arbeidsmarkedet skissert i kapittel 5. Det skulle være tre hovedsatsinger:

  1. Det som i dag kalles Varig tilrettelagt arbeid (VTA), er en videreføring av et tilbud som ble etablert under HVPU og ofte benevnt "vernede bedrifter" eller "vernede verksteder". Denne ordningen skulle overføres fra HVPU til arbeidsmarkedsetaten og fortsettes.
  2. Utvikling av nye arbeidsoppgaver og arbeidsmuligheter, spesielt med tanke på servicevirksomhet.
  3. Støtteordninger for å muliggjøre deltakelse i det ordinære arbeidslivet.

Ved reformens begynnelse, var det en stor mangel på arbeidsplasser. Regjeringen tok dengang sikte på å høste erfaringer med ulike tiltak og bygge ut arbeidstilbudet for mennesker med utviklingshemning etter hvert.

Hvem omfattet reformen

Reformen for mennesker med utviklingshemning blir i reformdokumentene angitt til å gjelde ca. 17.000 personer. Dengang hadde landet 4,2 millioner innbyggere. Ut i fra de minst strenge fortolkningene av diagnosemanualen ICD-10, er kravet til diagnosen psykisk utviklingshemning at en har en IQ som er to standardavvik under gjennomsnittet. Dette kravet skulle tilsi at det i 1990 var drøyt 96.000 personer med utviklingshemning. Med en noe strengere fortolkning av diagnosekriteriene i ICD-10, slik som i departementets høringsnotat om levekårene for mennesker med utviklingshemning, regner en med at 1,5% av befolkningen har en utviklingshemning. I 1990, utgjorde dette drøyt 63.000 nordmenn. Grunnen til at reformdokumentene oppgir 17.000 personer med utviklingshemning, når det i følge diagnosekriteriene skulle vært mange ganger flere, er at mennesker med utviklingshemning vanligvis verken blir diagnostisert eller registrert. De 17.000 som omtales i reformdokumentene var først og fremst personer med utviklingshemning som hadde behov for omsorgstjenester.

Antallet personer som får omsorgstjenester og som har en utviklingshemning, har vi trolig god oversikt over. Kommunene får nemlig tildelt store rammetilskudd for hver og en med utviklingshemning og enkeltvedtak om omsorgstjenester. Dette utgjør i dag ca. 21.000, omtrent en like stor befolkningsandel som reformdokumentene omtaler.

Når NAV registrerer personer med utviklingshemning, er det uklart hvilke kriterier dette skjer ut i fra og den diagnostiske kompetansen som ligger til grunn for registreringene. Det kan være en fare for at tallene fra NAV dekker en populasjon som er langt videre enn dem reformen var rettet inn mot.

Uklarheter knyttet til diagnostisering og hvem reformen var rettet inn mot, kan gi opphav til store variasjoner i sysselsettingsstatistikken.

Historien etter reformen

Professor Jan Tøssebro er den som har fulgt levekårene for mennesker med utviklingshemning tettest. Utgangspunktet for Tøssebro sine gjentatte levekårsundersøkelser er personer med utviklingshemning som har vedtak om omsorgstjenester, altså den gruppen personer som ligger tettest opp mot reformens målgruppe. Resultatene fra Söderström og Tøssebro er ikke direkte lystig lesning.

Tabell 5.1 hentet fra Södesrström og Tøssebro sin sister rapport fra 2011

Omfanget av personer med utviklingshemning som i dag har tilbud om VTA er lavere enn det var under HVPU. Andelen med VTA er mer enn halvert siden 2001. Samtidig har omfanget av VTA-ordningen vokst svært mye. Med bakgrunn i tallene fra professor Jan Tøssebro, må mennesker med utviklingshemning også bli utkonkurrert av andre grupper i VTA-ordningen. Tallene fra Söderström og Tøssebro viser også at arbeidstiden til den enkelte er redusert betraktelig i dette århundre. Blant dem som har arbeid, er den gjennomsnittlige arbeidstiden per uke 25 timer.

Professor Karl Elling Ellingsen legger departementets tall til grunn når han finner at antallet personer med utviklingshemning som i dag har VTA, er ca. 25% færre enn i 1992 og 40% færre enn i 1995 (se Ellingsen 2012, side 9).

Stian Reinertsen konkluderte med at ca. 41% av voksne med utviklingshemning deltar i et arbeidsmarkedstiltak, som oftest VTA.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har gjennomgått antall personer med VTA som ikke var oppført med diagnose. I departementets høringsnotat (se side 65) vises det til at 3274 personer med utviklingshemning har VTA. Høringsnotatet hevder at antallet med utviklingshemning som er i arbeid har vært stabilt eller svakt økende i dette århundre.

I rapporten om levekårene for mennesker med utviklingshemning fra Bufdir, slås det fast at utviklingen etter reformen ikke har fulgt reformens målsetninger. VTA er fortsatt det viktigste tiltaket, få er inkludert i det ordinære arbeidsmarkedet.  Når tallene spriker i alle retninger, så er nok uklarheter knyttet til populasjon og diagnostikk en vesentlig årsak til forvirringen.

Behovet for tiltak

Ingen har noen gang kartlagt de enkelte med utviklingshemning sitt behov for arbeid. Tatt i betraktning at mennesker med utviklingshemning har et lite sosialt nettverk og få aktiviteter utenom eventuelt arbeid, er det all grunn til å tro at mennesker med utviklingshemning har et spesielt stort behov for arbeid.

Spjelkavik m.fl. kartla behovet for tiltaksplasser i VTA. Basert på saksbehandleres vurderinger, ble behovet vurdert til 3000. Beregningene baseres implisitt på VTA-ordningen og dens krav til deltakelse, slik denne er i dag.

Tiltak i nyere tid

I forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2012, ble regjeringens jobbstrategi lansert. En utfordring med jobbstrategien er at den omfatter 542.000 personer med funksjonsnedsettelser. Utfordringene med inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet er mange og svært forskjellige. Det som kan være gode løsninger for mange av de 542.000, vil ofte være løsninger som ikke er spesielt relevante for mennesker med utviklingshemning.

Antallet tiltaksplasser innen VTA har vokst kraftig etter nedleggelsen av HVPU. Opprinnelig var tilbudet for mennesker med utviklingshemning. Med tiden er tiltaket i stadig større grad blitt et tilbud til andre grupper enn mennesker med utviklingshemning. I statsbudsjettet for 2013, ble VTA skilt ut som et eget kapittel i statsbudsjettet. Dette gjør det lettere for Stortinget å bestemme hvor omfattende ordningen skal være. I tillegg ble antallet tiltaksplasser øket med 100, dvs. at en kan regne med fra 10 til 35 nye tiltaksplasser for mennesker med utviklingshemning. Utfordringen er at det ikke er noe i dagens politikk som tilsier at en skal nærme seg reformens målsetninger iløpet av de neste 100 årene. Målsetningene om etablering av arbeidstilbud utenom VTA, synes like langt fra realisering i dag som i 1991.

Manglende tiltak, planer og strategier

Siden 1991 er det kommet svært lite for å realisere reformens målsetninger knyttet til arbeid. De fleste med utviklingshemning har ikke arbeid. De som har arbeid, jobber i gjennomsnitt 25 timer per uke (i følge Söderström og Tøssebro). På grunn av manglene samordning mellom skole og arbeidsmarkedsmyndigheter, får knapt noen med utviklingshemning yrkesrelevant opplæring. Alternativene til VTA er få, til tross for målsetningene i reformdokumentene.

Hvis en ikke etablerer strategier for å endre situasjonen og følger opp med tiltak, er det ingen grunn til å forvente at reformens målsetninger knyttet til arbeid, blir noe mer enn tomme ord.

Jens Petter Gitlesen

5 juni 2013

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag