Stolthetsparaden i Oslo (Foto: Bitten Munthe Kaas)

Bjarne Kjeldsens moraliseringer

Bjarne Kjeldsen synes ikke om flere av innleggene i Aftenposten, Morgenbladet, på nettsiden til Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) og på Facebook. «Nå er det nok fordømmelse. Nok moralisme. Nok synsing. Nok nedsnakking», skriver han i sitt blogginnlegg som også var å lese i Aftenposten.no den 2. november.

Når en synes det er greit å stigmatisere mennesker med utviklingshemning, fordømme pårørende og moralisere over deres valg og erfaringer, ignorere forskning og generalisere ut i fra personlige opplevelser, så bør en være forsiktig med å kritisere andre for moralisering, fordømmelser og synsing.

«Bruns kommentar er det mest arrogante, fordømmende og unyanserte jeg har lest. Dette er rett og slett bunnivået så langt. At hun underskriver som psykolog er skremmende, for siste setning i innlegget gjør det tonen i innlegget bærer bud om eksplisitt: Hun har ikke filla peiling om hva hun snakker om. Det er nok nå.», er Bjarne Kjeldsens kommentar til innlegget av Helga Brun i Morgenbladet. Helga Brun er mor til to barn med funksjonsnedsettelser. Den ene har autisme, den andre en multifunksjonshemning. Helga Bruns erfaringer som mor, er like mye verd som alle andres private historier. Kan hende Bjarne Kjeldsen ikke er helt fremmed med det å fordømme?

Når Elin Ørjasæter kommer på banen og tema er utviklingshemmede, så smører hun alltid godt på med feilaktig og sterkt stigmatiserende karakteristikker. Det lukter ikke av mennesker med utviklingshemning, selv om Elin Ørjasæter hevder det. De fleste med utviklingshemning greier å vaske seg, men Ørjasæter skriver det motsatte. Det er ikke slik at enhver familie med hjerneskadde barn er en ødelagt familie, selv om Ørjasæter mener det. Få barn med autisme har for vane «å smøre avføring ut over seg selv og inventaret hver gang de har mulighet ». Når jeg påpeker at beskrivelsene er feil, så hevder Bjarne Kjeldsen at jeg fordreier debatten.

Utallige forskningsrapporter viser at Ørjasæter gir en feil beskrivelse av gruppen hun uttaler seg om. Flere debattdeltakere kommer med personlige beretninger, både i den ene og den andre retningen. Er det Bjarne Kjeldsen som bestemmer hvilke erfaringer som bør vektlegges og hva som er synsing?

Helga Brun har hatt omsorgsoppgaver som overgår det meste. Hun har funnet løsninger som har fungert for seg og for flere andre. Løsningen til Helga Brun er i samsvar med barnekonvensjonen, – samfunnet skal strekke seg langt for å sikre at alle barn får vokse opp under trygge og gode forhold i familien. I likhet med f.eks. statsminister Erna Solberg, trekker hun frem det faktum at kommunene er alt for lite flinke til å tilby brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Samfunnet har for lite fokus på at menneskerettighetene skal følges, også for barn med utviklingshemning. Institusjonsopphold er dessverre det eneste reelle valgalternativet som mange foreldre står overfor.

NFU er svært godt kjent med situasjonen. Vi jobber med å forbedre tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemning og deres pårørende kontinuerlig. Vi arbeider både over for politikere og forvaltning og på alle forvaltningsnivå. Størstedelen av organisasjonens frie midler, brukes til juridisk bistand overfor enkeltpersoner som ikke får sine rettigheter oppfylt.

Jeg betviler ikke at Bjarne Kjeldsen og mange med ham har det krevende. Men det blir ikke mindre krevende om en legger seg ut med alle som har andre meninger enn en selv. Hvorfor en skal angripe andre som er i samme båt, er vanskelig å forstå. En kan arbeide for å bedre rettsikkerhet og velferdsstatens ytelser uten å måtte stigmatisere mennesker med utviklingshemning. Bjarne Kjeldsen har selvsagt rett til å ha sine synspunkter, men kanskje noen og hver burde vært mindre fordømmende og latt synsing forbli synsing?

Tidligere avis- og blogginnlegg:

 

4 november 2016

  • 2016-11-06 En rettelse: Jeg kom i skade for å skrive at NFU er alene om å blande seg bort i private ytringer. Det har jeg ingen forutsetning for å si. Det riktige skal være at jeg tror NFU er den eneste organisasjonen som har tradisjon for personangrep mot navngitte enkeltpersoner. Steinar Wangen
  • 2016-11-06 Arnt Stensland: LUPE som organisasjon diskuterer sak, aldri person. LUPE har derimot ingen tradisjon for å blande seg bort i private ytringer. Det tror jeg NFU er alene om. Registrerer at du Arnt Stensland hevder at innlegget mitt er av det spesielle slaget men det har det til felles med Gitlesen sine innlegg nemlig at begge handler om polemikk om person. Steinar Wangen
  • 2016-11-06 Jeg opererer som privatperson. Steinar Wangen
  • 2016-11-06 Elin Ørjasæter: Du hevder feilaktig at min omgang med forskning er sterkt partisk til fordel for BPA. Ingen av de faglige eller vitenskapelige kildene som jeg har omtalt i denne debatten nevner BPA. Jens Petter Gitlesen
  • 2016-11-06 Beate Louise Lien: Jeg ser overhode ikke noe galt i å være uenig med Helga Brun. Selv har jeg valgt helt andre løsninger enn Helga Brun har valgt. Jeg kjenner heller ikke Helga Bruns meninger, ut over det hun har skrevet i Aftenposten og Morgenbladet. Kritikken mot Helga Brun, synes jeg imidlertid er ufin. 1. Helga Brun skal ha heder og ære for å være den, eller blant de som har bidratt mest til at BPA også ble en ordning for mennesker som ikke kunne styre ordningen selv. 2. Helga Brun har funnet et ordning som synes å ha fungert bra, selv om familiens utfordringer var svært store. 3. Helga Brun påpeker helt korrekt at barn har en rett til å vokse opp i gode og trygge forhold i familien. 4. Helga Brun har rett i at kommunene bør legge tilrette for at foreldre kan velge BPA som alternativ til avlastning eller barnebolig. Svært mange kommuner gjør ikke det. 5) Helga Brun sitt fokus er nok preget av hennes historie og hennes erfaringer. Hun fokuserer mye på BPA. Vi må imidlertid erkjenne at BPA heller ikke er den absolutte og problemfrie løsningen for alle. Det er mange og alternative løsninger til barneboliger og avlastningsboliger for barn. Problemet er at kommunene verknen nevner eller etablerer alternativene. 6) Skal en først ha avlastningsboliger og barneboliger, så bør de også utformes i henhold til føringene som gjelder. Disse føringene er blant annet bestrevet i kapittel 7 i rapporten fra helsetilsynet: "Kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barne- og avlastningsbolige". Svært få kommuner bryr seg om disse føringene. Færre bryr seg om barnekonvensjonen. Selv Helsetilsynet påpekte ikke brudd på kravene da de gjennomførte det nasjonale tilsynet i 2009. Selv om Helsetilsynet så stort på det, ble det avdekt ulovligheter over 75% av tilfellene. Jens Petter Gitlesen
  • 2016-11-06 Bjarne Kjeldsen: 1) Jeg har sagt at den type oppførsel som Elin Ørjasæter var utsatt for fra sin bror, krevende utfordrende atferd, er lite utbredt blant barn med utviklingshemning. Det er feil å karakterisere gruppen av utviklingshemmede med en slik oppførsel. Det betyr ikke at slik oppførsel ikke finnes. 2) Jeg er enig med deg i at forskningen sier lite om hvordan krevende utfordrende atferd påvirker søsken. Når det gjelder svært utfordrende oppførsel, så tror jeg kun jeg kjenner til casestudier. 3) For gruppen utviklingshemmede som helhet, viser de undersøkelsene som jeg er kjent med, liten eller ingen risiko for skade. Setningen jeg benyttet, var min oversettelse av konklusjonen i kunnskapsoppsummeringen publisert i artikkelen «Families Supporting a Child with Intellectual or Developmental Disabilities: The Current State of Knowledge», Journal of Applied Research in Intelectual Disabilities, november 2013. Den eksakte ordlyden i oppsummeringen angående søsken var: «As parents grow older, siblings may become carers (Heller & Arnold, 2010; Hodapp, Glidden, & Kaiser, 2005; Stoneman, 2005). Both benefits and disadvantages to siblings of children with intellectual disabilities have been reported in the literature (Blacher & Begum, 2011; Heller & Arnold, 2010; Hodapp et al., 2005; Mulroy, Robertson, Aiberti, Leonard, & Bower, 2008; Rossiter & Sharpe, 2001; Stoneman, 2005). Overall, it appears that siblings of children with intellectual and/or developmental disability are at minimal (if any) risk of psychosocial problems (Dew, Balandin, & Llewellyn, 2008; Heller & Arnold, 2010; Rossiter & Sharpe, 2001).» Tidliger oppsummeringsstudier for situasjonen til søsken til barn med utviklingshemning gir omtrent tilsvarende bilde, se f.eks. artikkelsamlingen «The handbook of intellectual disability and clinical psychology practice», redigert av Alan Carr, Christine Linehan, Gary O'Reilly, Patricia Noonan Walsh, John McEvoy. 2. utgave fra 2016. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke finnes slike tilfelles som Elin Ørjasæter beskriver. Hun referer selv til en svensk undersøkelse av fem familier. Organisasjonen «Siblings Australia» benyttet blant annet facebook og egen database med 1200 personer for å komme i kontakt med søsken/familier som var utsatt for aggresjon fra familiemedlem med utviklingshemning eller personlighetsforstyrrelse. Omtrent 100 foreldre rapporterte om aggresjon som et problem. Det samme gjorde 40 søsken og 46 tjenesteytere. Tilfellene som rapporteres er først og fremst knyttet til autismespekteret, selv om det også var andre diagnoser involvert (se http://www.siblingsaustralia.org.au/assets/research/report-from-surveys-re-aggression.pdf ). 4) Vi skal ikke glemme at mennesker med utviklingshemning er en svært stor og sammensatt gruppe. Det finnes noe diagnoser hvor så godt som alle har alvorlig utfordrende atferd, ofte selvskading. Heldigvis er slike tilstander svært sjeldne. Av diagnosegruppene med en viss utbredelse blant mennesker med utviklingshemning, er krevende utfordrende atferd overrepresentert blant personer med autisme. Før en karakteriserer gruppen av mennesker med utviklingshemning, må en huske på at rundt 4,5% av personer med utviklingshemning har autismediagnose. Selv i gruppen med autismediagnose, er det mest vanlige at en ikke har krevende utfordrende atferd. 5) Jeg har ikke noe som helst i mot at foreldre eller søsken forteller sine private historier. Det jeg reagerte på i mitt innlegg på NFUs nettside, var Elin Ørjasæters feilaktige og stigmatisering av mennesker med utviklingshemning. Men jeg stiller med spørsmål med hva en vil oppnå med utelukkende negative beskrivelser av barn. 6) Slik jeg ser det, startet debatten i denne omgang med Ann Kristin Krokans innlegg i Aftenposten. Du, Bjarne Kjeldsen, og mange andre i kretsen rundt deg, reagerte kraftig på det innlegget. Jeg forsvarte Ann Kristin Krokan og mente at du og kretsen rundt deg, feilaktig angrep innlegget. Krokan og Uloba har i lange tider jobbet med institusjonalisering. Jeg har vært litt involvert, blant annet deltok jeg i deres debatt om saken under Arendalsuka. Krokan skrev om institusjonalisering generelt og barn spesielt. Når det gjelder å ta barn ut fra familien, så er rettsikkerheten høy, men slik er det ikke når barn med funksjonsnedsettelser plasseres i barneboliger og avlastningsboliger. Det finnes mange eksempler på barn og unge som beklager seg sterkt over situasjonen. Nederst i innlegget til Krokan, var det lenket opp en filmsnutt med Marianne Knudsen som selv forteller om sin tragiske situasjon. Det finnes flere slike historier. Felles for de som forteller historiene er at de kan snakke. Er det noen grunn til å tro at forholdene er så mye bedre for de som ikke kan snakke? Myndighetene er forpliktet til å følge menneskerettighetene, men når det gjelder mennesker med funksjonsnedsettelser, så gjør de ofte ikke det. Når det gjelder barn med funksjonsnedsettelser, så er barnebolig eller avlastningsbolig ofte det eneste alternativet som foreldre får. I min forståelse, ble Krokans innlegg totalt misforstått både av deg, Bjarne Kjeldsen, og av de andre rundt deg som diskuterte mot meg. Jens Petter Gitlesen
  • 2016-11-06 "Det var et noe merkelig innlegg som er postet av Steinar Wangen. Steinar Wangen er med i sentralstyret for LUPE, og jeg håper bare ikke at han er representativ for resten av foreningen" Arnt Stensland
  • 2016-11-06 I følge Gitlesen driver Ørjasæter med hat prat og Kjeldsen med moralisering, stigmatisering av utviklingshemming, han legger seg ut med alt og alle psykolog fordømmelse psykolog har ikke har ikke filla peiling osv. Det er noe feil med alt og alle, bare ikke dem selv, snakk om grandiost selvbilde. Synes Gitlesen bør gå litt mer stille i dørene med sine påstander om at de jobber med å forbedre tjenestetilbudet til oss utviklingshemmede og våres pårørende. Gitlesen antydet på åpent og offentlig facebook at jeg ikke er utviklingshemmet noe han ble konfrontert med av andre enn meg med det resultat Gitlesen blokkerte undertegnede, han blir gjort oppmerksom på ukultur som handler om mobbing av utviklingshemmede i egen organisasjon med psykiske problemer, svaret fra Gitlesen er at mobbeofferet må slutte å bråke å heller bidra til å skape hygge. I 1992 sendte daværende NFPU et brev til alle landets kommuner med oppfordring om boikott av Dissimilis fordi det er en segregert organisasjon mens de 15 år senere inngikk et samarbeid med Special Olympics når de var et segregert tilbud for utviklingshemmede. Her bidro NFU med et lån til Special Olympics på 350.000 kroner uten å sjekke debitors betalingsevne og i 2014 ble Special Olympics slått konkurs. http://www.nfunorge.org/no/Nyheter/Special-Olympics-er-konkurs/ Undertegnede spurte Gitlesen om hva som var årsaken til forskjellsbehandlingen av to segregerte tilbud. I følge Gitlesen var spørsmålet for omfattende til at han ville svare på det men etter forsnakkelse av han og en annen tillitsvalgt hos NFU kom det frem at generalsekretær i Special Olympics var daglig leder i SAFO når låneavtalen ble inngått og og der representerte han NFU. Kanskje ikke så rart at Barne- ungdoms og familiedirektoratet (BUFDIR) avslo søknad om statsstøtte blant annet med bakgrunn i liten nytteverdi. Noen lurer sikkert på hvilken relevans denne historien har i forhold til diskusjonstråden til det er svaret at NFU serverer drittpakke til andre uten å se selv i speilet. Steinar Wangen
  • 2016-11-05 Jens Petter. Regner med at du snakker om utviklingshemmede med vedtak om tjenester i eget hjem. De fleste utviklingshemmede med utfordrende bor i regulerte institusjoner. Steinar Wangen
  • 2016-11-05 Viola Melvik: Elin Ørjasæter beskriver alvorlig utfordrende atferd. En slik atferd fant vi blant 3 barn i Hedmark, dvs. 2,1 prosent. Blant mindre krevende utfordrende atferd og problematferd, er det flere. Om det er en større andel av mindre krevende utfordrende atferd eller problematferd blant barn med utviklingshemning enn barn uten utviklingshemning, vet jeg ikke. Jens Petter Gitlesen
  • 2016-11-05 Jeg tenker ikke at Helga Brun mener at 100% skal ha BPA. I Norge er det slik at 95% har avlastning på institusjon, bare 5% har BPA til sine barn. Ut i fra disse tallene forstår vi hvem som er David og hvem som Goliat. Lars Petter Endresen
  • 2016-11-05 Jeg tenker ikke at Helga Brun mener at 100% skal ha BPA. I Norge er det slik at 95% har avlastning på institusjon, bare 5% har BPA til sine barn. Ut i fra disse tallene forstår vi hvem som er David og hvem som Goliat. Lars Petter Endresen
  • 2016-11-05 Skal vi gå systematisk til verks finnes det fire ulike alternativer når det gjeldet institusjon. 1.Både barnet og foreldrene vil det. 2.Barnet, men ikke foreldrene vil det. 3.Foreldrene, men ikke barnet vil det. 4.Hverken barnet eller foreldrene vil det. Et annet spørsmål er hva som er best for barnet, hva som er best for foreldrene og hva byråkrater og helsepersonell mener er best, og kontinuerlige overganger mellom alle disse alternative. Når norske kommuner skal fatte enkeltvedtak må de ta hensyn til (1) en totalvurdering av tjenestetilbudet, (2) familienes behov og ønsker, (3) faglige vurderinger, (4) kommunens ressurser, (5) den samlede fordelingen av tjenestetilbudene til de berettigede i kommunen, (6) hensynet til økonomi og (7) likebehandling. Resultatet av denne skjønnsutøvelsen kan bli annerledes enn det foreldre og barnet mener er det beste. Mange opplever det slik at det ikke er tatt hensyn til det de har sagt. Familiene sine behov og ønsker er bare en liten del av et stort puslespill kommunen skal legge. BPA er en meget sjelden tjeneste i Norge. I 2013 hadde bare 301 barn under 18 år BPA, mens 6 103 foreldre til barn under 18 år hadde avlastning. Denne skjeve fordelingen skyldes ikke at både barnet og foreldrene vil det (alternativ 1), men er et resultat av den relativt kompliserte skjønnsutøvelsen norske kommuner må utføre, beskrevet med syv hensyn ovenfor. Statistikk fra Sverige viser at mange flere ville valgt BPA dersom det hadde vært en reell valgmulighet også i Norge. Men det er det ikke, daglig mottar landets fylkesmenn klager på avslag på BPA, og det er et stort problem at norske kommuner aktiv motarbeider denne ordningen: http://www.dagensperspektiv.no/2016/funksjonshemmede-mener-kommunene-trenerer-lovbestemt-rett-til-personlig-assistent Jeg oppfatter det ikke slik at tilhengerne av BPA kritiserer de som velger å ha barnet sitt på institusjon, eller at tilhengerne av institusjoner kritiserer de som har BPA. Man skal legge både barnets beste og foreldrene sitt beste til grunn når man velger, og i noen tilfeller kan det være gråsoner hvor det ikke er opplagt hva som er den beste løsningen for både barnet og foreldrene. Så istedenfor å kritisere hverandres valg, så burde vi kjempe for at flere får de tjenestene som passer best for dem. Jeg kjenner ikke til at noen som har søkt om institusjon ikke har fått det innvilget, men istedenfor fått tildelt BPA. Men det motsatte finnes det utallige eksempler på, så jeg tenker vi i større grad må tilrettelegge for at flere skal få innvilget BPA hvis det er det de virkelig ønsker. Lars Petter Endresen
  • 2016-11-05 Personlig tror jeg du Bjarne Kjeldsen har rett når du beskriver at det som at Jens Petter Gitlesen ikke leser andres innlegg med tanke på å få med seg det andre skriver for jeg sitter selv med samme oppfatning. Når det gjelder de forhold du beskriver må jeg innrømme at min kunnskap er mangelfull. Det jeg derimot har tilegnet meg noe kunnskap om er hvilke metoder forskerne bruker. Jeg har vært i kontakt med både Nordlandsforskning og NTNU og det begge sier er at all forskning er oppdragsbasert og krever ekstern finansiering. Oppdragsgiverne er enten statlige direktorat eller departement. Når man ser på resultatet av den såkalte forskningen gir det grunn til å tro at såkalt forskning fremstår som rent bestillingsverk uten rot i reell virkelighet. Så til saken om Elin Ørjasæter. NFU er den eneste organisasjonen som driver en blanding av polemikk og personangrep mot navngitte enkeltpersoner mens andre organisasjoner på feltet begrenser diskusjonen til å handle om søskenproblematikk. Dette fordi seriøse og oppegående organisasjoner har en policy som sier at organisasjoner ikke går ut mot enkeltpersoner med personangrep. Dette fordi det fort fremstår som etisk overtramp for Jens Petter Gitlesen er ikke en privatperson men en forbundsleder som representerer 8259 medlemmer. Hvis NFU har et ønske om å bli oppfattet som en seriøs organisasjon med betydning må dem umiddelbart lære seg å skille mellom sak og person. Steinar Wangen
  • 2016-11-05 Jens Petter Gitlesen. Har du noen gang sjekket metodene forskerne bruker? Steinar Wangen
  • 2016-11-04 Igjen virker det som du ikke leser andres innlegg med intensjon å få med deg det som skrives. Jeg er ganske klar på at forskningen sier lite om hvordan svært utfordrende adferd påvirker søsken. Like vel har du stadig i diskusjoner vist til at forskning viser at det ikke er så stor risiko knyttet til å være søsken av utviklingshemmede. Så vidt jeg husker var dette et moment i teksten din om Elin Ørjasæter. 1. Vet ikke helt hvilken relevans dette har for hvorvidt barn kan ta skade av å vokse opp med utviklingshemmede søsken 2. Den studien viser på en god måte mulige konsekvenser av en slik oppvekst. Den gir ingen forskningsbasert kunnskap om hvilke tidlige tiltak som vil være best for slike søsken 3. Småskriftet Naku viser til er fra 2003. Forskningen jeg viser til stammer fra arbeid de to siste årene. Kritikken av hovedvekten av søskenstudier er å finne i Journal of Pediatric Psychology Advance Access published March 29, 2015. I tillegg kommer metastudien 4 . Dette er en av studiene Frambu forholder seg til 5. Kvaliteten på de enkelte studiene du viser til er sikkert utmerket. Det jeg er peker på er at de ikke gir kunnskap om vold og sjeldenproblematikks konsekvenser for søsken. Skal man vise til forskning og bruke den i debatt mener jeg bestemt man må være tydelig på hva forskningen faktisk gir kunnskap om - og ikke. Bjarne Kjeldsen
  • 2016-11-04 Til Jens Petter Gitlesen: Har nettopp lest din og Børge Holdens artikkel i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 44, nummer 1, 2007, side 22-27, "Utfordrande atferd hos barn og unge med psykisk utviklingshemning". Under punktet diskusjon står: "Dei viktigaste funna var at ein betydeleg del av barn og unge viste utfordrande atferd, og at førekomsten var større enn det som er vanleg i studiar som slår saman barn og vaksne (sjå innleiing)". Overraskende lesing når jeg ut fra dine innlegg den siste tiden forstår at det er svært få barn med slik atferd? Viola Melvik
  • 2016-11-04 Bjarne Kjeldsen: Jeg ser ikke at litteraturen jeg henviser til er selektert med hensyn til konklusjoner. Jeg viser til: 1. Forekomsten av alvorlig utfordrende atferd blant barn i Norge, dvs. den kategorien av oppførsel som Ørjasæters beskrivelse inngår i. Den viser seg å være 2,1 %. 2. Jeg viser til den samme studien som Ørjasæter viste til. 3.Jeg viser til NAKU sine oppsummeringer, hvor småskriftet fra Frambu også er inkludert. 4. Jeg viser til oppsummering av kunnskapsstatus/metaanalyse publisert i Journal of Applied Research in Intelectual Disabilities, et tidskrift som er rimelig akseptert på felte. 5. Jeg viser til den siste studien fra Norge. Det er vanskelig for meg se at disse studiene er spesielt selekterte. Jeg er ikke kjent publisert kritikk som har bestått fagfellevurderinger. Har noen en slik kritikk, så vil det være fint om den publiseres. De referansene jeg ga, var først og fremst til oversiktslitteratur og til Norske referanser. Det finnes mer internasjonal oversiktslitteratur og det finnes et hav med mer spesifikk litteratur. Jeg har på ingen måte oversikt over all litteraturen på feltet, men skal nok kunne liste opp 5 til 20 internasjonale, fagfellevurderte vitenskapelige artikler publisert i senere tid. Jeg kan legge ut noen lenker i morgen kveld eller søndag. I dag og i morgen har vi landsstyremøte, nå har jeg ikke tid til mer. Pliktene kaller. Jens Petter Gitlesen
  • 2016-11-04 Beklager. Kan se ut som jeg mener at Helga Brun er "verre". Det blir helt feil. Jeg er uenig med henne og synes det er en for ensidig vinkling for BPA og mot avlastning. Beate Louise Lien
  • 2016-11-04 Takk for svar Gitlesen. Vet ikke hvorfor du ikke nevner psykolog Helga Brun og det hun skrev i Aftenposten og Morgenbladet. For det er henne jeg først og fremst henviser til og som provoserer meg. Men hun kom kanskje inn under kategorien "verre" i blogginnlegget ditt ovenfor? Jeg kan ikke se hva som var hatprat av det Elin Ørjasæter skrev. Å leve med en utagerende autist som storebror kan jeg forstå var og er veldig vanskelig, selv om mitt barn ikke er en utagerende autist. Jeg har reagert på at det virker som om dere fordømmer oss som velger avlastning og jeg synes ikke noen av dere dementerer dette så godt. Det hadde kanskje gjort seg med et innlegg om det? Målet her må da være, mener jeg, at alle får den hjelpen de opplever og mener at familien trenger. At en barnebolig/avlastningsbolig er god og trygg og stabil og ikke en samlokalisering med seniorsenteret. At det blir lettere å være arbeidsleder for assistenter, for det er ganske tidkrevende. Og at avlasterdommen blir ordnet opp i, så det er mulig å ha avlastning også i en familie. Et bredt og godt utvalg til en veldig variert gruppe foreldre. Tror jeg bor i en fin kommune for her har vi alt sammen og vi benytter oss av alt:) Beate Louise Lien
  • 2016-11-04 Måten Gitlesen viser til forskning på er dypt urovekkende. I Frambus siste litteraturstudie av foreliggende forskning på søskenproblematikk pekes det på hvordan metodikk, utvalg og forskningsspørsmål gjør at den forskningen vi har sier lite om forholdet mellom konsekvenser for søsken og sjeldenproblematikk. Frambus egen forskning (som dog er begrenset og som jeg ikke må strekke som en seigmann, slik Gitlesen gjør) viser at barn som vokser opp med voldelige søsken eller progredierende har større sjanser for å ta skade av dette enn søsken av vanligere, mindre dramatiske diagnoser. Jeg lever veldig greit med Gitlesen ladninger mot mine ytringer. Det er hans valg. Et større problem er at en person med så stor gjennomslagskraft velger en slik linje for kunnskapsformidling Bjarne Kjeldsen
  • 2016-11-04 Beate Louise Lien: 1) I denne omgangen startet det hele med Ann-Kristin Krokans artikkel, hvor hun beskrev rettsløsheten til barn som sendes på institusjon. Krokan har godt med enkelthistorier som viser problemet. En slik historie, personifisert med Marianne Knudsen, var lenket opp i form av en filmsnutt, under artikkelen til Krokan på aftenposten.no Krokan nevner barn med utviklingshemning med en setning i innlegget. Jeg ser ikke at hun fordømmer noen, ut over kommunenes praksis (se: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Vi-har-ikke-bruk-for-slike--Ann-Kristin-Krokan-604175b.html ). Etter Krokans innlegg, kom det mange reaksjoner fra miljøet rundt Kjeldsen, Nilssen, Botnmark m.fl. på facebook. Svært mye i rimelig heftig ordelag. 2) Om Olaug Nilssen og Kristin Molvik Botnmark, skrev et tilsvar til Ann-Kristin Krokan i Aftenposten (se http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Fra-en-groft-til-en-annen-i-debatten-om-funksjonshemmede-604509b.html?spid_rel=2 ), siden det, ble det bare verre. For egen del, ble topp-punktet nådd med Elin Ørjasæters hatprat. 3) Min datter benytter avlastning, både hun og jeg er fornøyd med det tilbudet. Jeg har ikke BPA og mener heller ikke at alle bør ha BPA. Jeg er i den heldige situasjonen at min datter ville fortalt dersom det var noe uheldig med avlastningen. 4) NFU arbeider for menneskerettighetene og at menneskerettighetene også skal være en rettesnor i politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Gjør en det, så må myndighetene bestrebe seg for å realisere barnekonvensjonens krav, noe de ikke har gjort til nå. 5) NFU har aldri jobbet for å legge ned ordninger med avlastning eller barneboliger. Vi har jobbet for at våre menneskerettslige forpliktelser på feltet skal følges. Siste gang vi engasjerte oss i en konkret sak, var da Stavanger kommmune skulle utvide en barnebolig/avlastningsbolig til å være et tilbud til 27 barn. Jens Petter Gitlesen
  • 2016-11-04 Det forrige innlegget som starter med "Jeg minner om..." er kommet opp som "anonymt" fordi jeg ikke så navne-feltet. Det er skrevet av meg, Elin Ørjasæter. Elin Ørjasæter
  • 2016-11-04 Jeg minner om at Helga Brun har brukt begreper som "sendes bort", "settes bort halve barndommen" om barn som trenger barnebolig, samt at hun har brukt sin seks år gamle sønn(!)som sannhetsvitne på at barneboliger er full av "slemme gutter" (altså som ikke så snille som hennes barn) og at hun i Morgenbladet har beklaget at noen foreldre tar mer hensyn til "sine egne behov" enn til barnet. De som velger barnebolig, altså noe annet enn hun har valgt, tar altså hensyn til egne behov, mens hun setter sine barns behov først. Hvem moraliserer her? For øvrig er Gitlesens omgang med forskningen sterkt partisk til fordel for BPA, men dette er såpass kjent i fagmiljøene at det ikke er et problem for barna det gjelder men for NFUs gjennomslag som organisasjon. Like greit, slik organisasjonen er ledet i dag. Anonymt
  • 2016-11-04 Nå var det vel Helga Brun som gikk i strupen på meg og mange med meg,tør jeg påstå, når hun sier at vi sender barna våre til avlastning mot bedre vitende! Det er bra dere jobber for å få BPA ut i kommunene. Slik at kommunene ser det er bra med assistenter, også! Men på henne, deg og Krokan får en sterkt inntrykk av at avlastning er imot barnekonvensjonen og noe vi ikke bør sende våre utviklingshemmede barn til. Stemmer det, eller stemmer det ikke? Jeg får ikke helt tak på hva du mener: Jeg får som sagt sterkt inntrykk av at også helgeavlastning er fy-fy for dere. Kunne kanskje vært fint om dere oppklarte dette! Kanskje er vi ikke så uenige allikavel? Beate Louise Lien

Tips noen om siden