De uverdig trengende

Uansett hvor mye kommunene forsømmer tilbudet av omsorgstjenester og uansett hvor uforsvarlig tilbudet drives, har staten ingen sanksjonsmuligheter. Utviklingshemmede betraktes som uverdig trengende og er i praksis fredløse.

Mennesker med utviklingshemning er fredløse fordi Stortinget systematisk har nedproritert dem. De fleste stortingsrepresentantene har nok ikke vært klar over dettte, men mangelen på fokus forteller også sitt. Når saken har vært oppe, er den raskt og effektivt lagt død av helt andre hensyn enn livsvilkårene til mennesker med utviklingshemmede.

Livsvilkårene til mennesker med utviklingshemning får lite mediadekning. Når mediadekningene kommer, er det som regel ressurssterke pårørende som har hatt flaks og fått kontakt med en journalist som bryr deg. I den senere tid har det uforsvarlige omsorgstilbudet i Villa Eik og tvangsflyttingen av Ernst vært i media.

Villa Eik preger igjen NRK Østlandssendingen. Saken om Villa Eik har fått omtale i to år nå:

Vikna kommune tvangsflyttet Ernst fra sitt hjem til kommunens sykehjem. Til Namdalsavisa begrunnet kommunen flyttingen med problemer knyttet til å få skiftplanen til å gå opp. Selv om tvangsflyttingen var ulovlig, så medførte det ikke noe som helst.

NFU sentralt, bistår årlig i 400-500 saker hvor det ofte er alvorlige brudd på individuelle rettigheter. NFU-tillitsvalgte rundt omkring i landet vårt bistår trolig i vel så mange saker.

Årsakene til situasjonen er to:

  1. Det skal spesielt mye til før klageinstansen kan overprøve kommunale vedtak om omsorgstjenester.
  2. Klageorganet mangler sanksjonsmuligheter overfor kommunene som ikke retter seg etter klageorganet.

Grunnen til spesielt høye krav for overprøving av vedtak om sosiale tjenester finner vi i 1800-tallets fattiglover og skillet mellom «verdig» og «uverdig» trengende. Skillet viser til dem som henholdsvis «uforskyldt» og «selvsforskyldt» hadde havnet i en uheldig situasjon.

I de gamle fattiglovene var det snakk om økonomisk hjelp. «Uverdig» trengende hadde en svakere rettssituasjon enn «verdig» trengende. Skillet finner man i dag også, blant annet i pasient- og brukerrettighetslovens § 7-6, hvor listen for å overprøve kommunale vedtak om omsorgstjenester er lagt langt høyere enn for overprøving av kommunale vedtak om helsetjenester:

«... Fylkesmannen skal ved prøving av kommunale vedtak om helsetjenester legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn, jf. For øvrige kommunale vedtak skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. ...»

Med tiden ble den økonomiske støtten til «verdig» trengende overført til trygdelovgivningen hvor det er klare regler og sterke rettigheter. De «uverdig» trengende ble værende igjen i sosialhjelpen.

Selv om dette er historie og sosiale tjenester nå er den viktigste biten av sosiallovgivningen, har skillet fra 1800-tallet overlevd og er den eneste begrunnelsen for de spesielt strenge kravene for å overprøve vedtak etter sosiallovgivningen. Professor Jan Fridtjof Bernt skriver om dagens spesielt strenge kravene for overprøving av skjønnsutøvelse i vedtak om sosiale tjenester: «Bestemmelsen fremtrer som en siste levning av forsorgstenkningen» (se Kjønstad, Asbjørn, Jan F. Bernt, Alice Kjellevold og Harald Hove: Sosial trygghet og rettssikkerhet under sosialtjenesteloven og barneverntjenesteloven. Omtalen begynner på side 218, sitatet er på side 224).

Begrunnelsene for ikke å ha sanksjonsmidler overfor kommuner som ikke oppfyller individets rett til omsorgstjenester eller overfor kommuner som med åpne øyner bryter disse rettighetene er mange og spektakulære.

I NOU 204:17 Statlig tilsyn med kommunesektoren, kan en finne mange spesielle argumenter mot sanksjonsmidler:

  • «Statlige føringer på hvordan kommunene skal løse de pålagte oppgavene kan skape uklarhet i ansvarsforholdet mellom for valtningsnivåene. Derfor bør statlige myndigheter vise forsiktighet med å overprøve kommunene i deres virksomhet.» (se side 120)

  • «Mange av landets kommuner kan oppleve å være for små til å romme fagmiljøer av en slik størrelse at de oppleves som attraktive. Manglende kapasitet innenfor noen yrkesgrupper kan også

    tenkes å gjøre det vanskelig for kommuner å skaffe lovpålagt personell. Dersom et lovbrudd for eksempel består i manglende evne til å ansette personell med en lovbestemt utdanning og dette skyldes mangel på kvalifisert arbeidskraft, vil bruk av tvangsmulkt eller lignende mot kommunen ha liten effekt». (se side 120 og 121)

  • «Et system for statlig tilsyn med kommunesektoren kan ikke bygge på et utgangspunkt om kommunen som lovbryter med statlige tilsyn som ansvarlig for at kommunene følger lovene». (se side 122).

  • «En begrensning i virkningene av eventuelle sanksjoner rettet mot kommunen følger av lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) § 1-2. Krav mot staten, fylkeskommuner, kommuner, interkommunale selskaper, regionale helseforetak og helseforetak. Det følger av denne bestemmelsen at pengekrav mot en kommune, fylkeskommune eller et interkommunalt selskap ikke kan tvangsfullbyrdes etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7 eller sikres etter kapittel 14. Det følger tilsvarende av kommuneloven § 55 at en kommunes eller fylkeskommunes eiendeler ikke kan være gjenstand for utlegg eller arrest.» (se side 118).

Begrunnelsene er en samling svada. For det første har en sanksjonsmidler overfor kommunene. Arbeidstilsynet kan ilegge kommunene sanksjoner, det samme kan barnevernet og brannvesenet. I byggesaker er det mulig å sansjonere. Vikna kommune ble ilagt en bot på 200.000 kroner for å tvangsflytte måker fra kommunale tak, men de kan ikke sanksjoneres for å tvangsflytte egne innbyggere. For det andre er argumentet om kommunestørrelse irrelevant. Tilsyn og klagesaker viser ingen signifikant sammenheng mellom lovbrudd overfor mennesker med utviklingshemning og kommunestørrelse. I den grad det er en sammenheng, viser den at forholdene er best i de minste kommunene.

Årsaken til utviklingshemmedes fredløshet er:

  1. Utviklingshemmede er en liten gruppe med svake organisasjoner som få bryr seg om.
  2. Nasjonale politikere vedtar lover med vakre formål, før de spiller Svarteper over til kommunene. Kommunene sender regningen videre til mennesker med store omsorgsbehov i form av mangelfulle og uforsvarlige tjenester.

Forholdene har vedvart gjennom alle år. Det å sikre levekårene for mennesker med utviklingshemning kommer i skyggen av det å bygge opp en velferdsstat som kan gjø opp en i utgangspunktet feit middelklasse.

Jens Petter Gitlesen

27 desember 2013

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag