Illustrasjonsfoto av en person med Down syndrom som jobber på kontor

Manglende arbeidsmarkedspolitikk

Arbeidsmarkedspolitikken overfor mennesker med utviklingshemning har først og fremst vært preget av fagre løfter, forglemmelser og manglende oppfølging. Nå får vi sette vår lit til arbeids- og sosialminister Robert Eriksson og håpe på effektive tiltak.

En helhetlig arbeidsmarkedspolitikk

Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson har varslet en stortingsmelding om arbeidsmarkedstiltakene høsten 2014. Her bør gjennomgangen av arbeidsmarkedstiltakene drøftes samlet og overfor samtlige grupper som berøres.

Våre erfaringer med arbeidsmarkedspolitikken er ikke de beste. Dette er ikke et argument for å bygge ned dagens tiltakskjeder, men et argument for å forsøke å bygge opp noe nytt og bedre. Mulighetene er mange, men få har oversikt over konsekvensene av de forskjellige tiltakene som er foreslått. I en slik situasjon, er det fornuftig å anvende forsøksvis tilnærming. Forsøkene evalueres og ordninger som synes å ha positive effekter, utvides.

Lærekandidatordingen

Lærekandidatordningen er en yrkesopplæring som sikrer lærekandidaten yrkesfaglig opplæring i bedrift. Ordningen er hjemlet i opplæringsloven, men bør være et like stort ansvar for NAV som for den videregående skolen. Elever med utviklingshemning har store problemer med å komme inn i arbeidslivet uten bistand fra NAV.

I praksis har elever med utviklingshemning fritak fra læreplanene, noe som medfører at opplæringsmålene forsvinner. En samordning mellom lærebedrift og den videregående skolen vil sikre elevene meningsfulle opplæringsmål. Ordningen er til fordel for alle parter: Eleven får meningsfull opplæring, fylkeskommunen trenger ikke gi et opplæringstilbud i mer enn to år (i dag er det vanlig med fem år på videregående skole). Bedriftene får mer kvalifisert arbeidskraft.

Arbeidsmarkedsmyndighetene bør få et langt klarere ansvar for lærekandidatordningen. Selv om den er hjemlet i opplæringsloven, er det vanskelig å se virkemidlene som den videregående skolen har for å sikre at elevene får dra nytte av ordningen.

Avklaring

I henhold til forskrift om arbeidsmarkedstiltak, skal den enkeltes arbeidsevne og bistandsbehov avklares. For personer med utviklingshemning synes avklaringen å være en konstatering av at en trenger uføretrygd og ikke kan arbeide i ordinær sektor. Bedres ikke ordningen med avklaring, er det ensbetydende med å gi avkall på tanken om et inkluderende arbeidsliv.

Arbeid med bistand

Arbeid med bistand ble opprinnelig etablert med tanke på utviklingshemmede. Ordningen var i all hovedsak en stor suksess. Den eneste utfordringen var da bistanden etter tre år ble fjernet. Arbeid med bistand bør kunne utvikles slik at tiltaket kan kombineres med andre tiltak. Fra utlandet er det mange og gode eksempler hvor ordningen gir et godt arbeidstilbud til mennesker med utviklingshemning.

Tidsubestemt lønnstilskudd

Kognitiv funksjonsnedsettelse vil svært ofte bety redusert produktivitet. Tidsubestemt lønnstilskudd  kompenserer arbeidsgiver for redusert produktivitet. Tidsubestemt lønnstilskudd vil kunne være en nyttig ordning for mange med utviklingshemning, både som eneste tiltak og som et tiltak i kombinasjon med andre tiltak.

Funksjonsassistanse

Ordningen dekker utgifter til nødvendig, praktisk hjelp i arbeidssituasjonen slik at en kan utføre ordinære arbeidsoppgaver. Funksjonsassistanse i arbeidslivet er dessverre begrenset til personer med  omfattende fysiske funksjonsnedsettelser og for blinde og svaksynte med behov for ledsager i arbeidssituasjonen. Funksjonsassistanse ville i mange tilfeller også være svært nyttig å benytte overfor mennesker med utviklingshemning.

Varig tilrettelagt arbeid

Det absolutt vanligste arbeidsmarkedstiltaket for mennesker med utviklingshemning er Varig tilrettelagt arbeid (VTA). Tiltakets historie går tilbake til HVPU-perioden, selv om dagens arbeidsoppgaver, arbeidsmiljø og driftsbetingelsen er endret til det ugjenkjennelige siden institusjonsperioden.  Over tid har antallet tiltak innen VTA økt kraftig, men dessverre synes andelen av den opprinnelige målgruppen å ha blitt redusert. VTA er det viktigste tiltaket for sysselsetting av mennesker med utviklingshemning. Det er vanskelig å se realistiske alternativer som skal kunne overta rollen til VTA på kort sikt.

En nyere variant er VTA i ordinær sektor. Ordningen er lite utbredt og i liten grad evaluert, men det er en ordning som bør ha et stort potensiale.

Uformelle tiltak

Det finnes mange individuelle løsninger som stort sett består i at velvillige arbeidsgivere gir et tilbud til personer med utviklingshemning som står uten arbeid eller dagtilbud. Ett av problemene med disse løsningene, er at velvilligheten ikke møtes med oppfølging fra arbeidsmarkedsmyndighetene eller de øvrige delene av virkemiddelapparatet. Tiltakene blir verken registrert eller evaluert. Med en offentlig verdsetting og tilrettelegging av slike individuelle og velmenende tiltak, vil flere kunne delta i arbeidslivet med tiltak på siden av det etablerte tiltaksapparatet.

Kvotering

Tiden er overmoden for å vurdere kvoteringsordninger for de gruppene som er lengst borte fra det ordinære arbeidsmarkedet. Kvoteringsordninger benyttes i flere andre land. Hovedargumentet mot kvotering, er at tiltaket er stigmatiserende. Stigmatiseringsspøkelset er overdrevet. For mennesker med utviklingshemning vil det å ikke ha et arbeid være langt med stigmatiserende enn å bli kvotert inn i arbeidslivet.

Differensierte tilskuddssatser

Det er en ekstrem variasjon mellom ulike personer på tiltak. Noen krever svært mye bistand, andre trenger lite. I dagens systemer, er det oftest et fast tilskudd per type tiltaksplass. En slik ordning vil, innenfor hver tiltakskategori favorisere dem med høyest produktivitet og lavest bistandsbehov. De som har størst behov har har minst sjanse for å komme inn i tiltakssystemet. Om en utformer tilskuddssystemet i form av individuelle satser (enkeltvedtak) eller om en differensierer tilskuddene i kategorier, er et praktisk spørsmål hvor svaret i stor grad må avhenge av hensynet til forvaltningen av sektoren.

Felles finansiering av arbeidstiltak og dagtilbud?

Sett fra NAV sitt ståsted, er det en kostnad med å gi tiltaksplasser til personer med utviklingshemning. Alternativet er ofte dagtilbud i kommunene. Dersom NAV står overfor avveiningen mellom å tilby samme person et arbeidsmarkedstiltak eller et dagtilbud, vil NAV omtrentlig stå overfor de samfunnsøkonomiske kostnadne både ved tiltaket og dagtilbudet. I dagens situasjon har NAV muligheten til å sende kommunen regningen for oppgavene NAV ikke har utført.

Forsøksvirksomhet

De fleste vil kunne enes om utilstrekkeligheten i dagens arbeidsmarkedstiltak. Dette er overhode ikke et argument for å svekke de svake strukturene som finnes, men et argument for å styrke forsøksvirksomheten. Basert på evaluering av forsøkene, bør en utvide tiltaken som synes å fungere. Spørsmålet om hva som bør bygges ned, er en prioriteringen som en får ta den dagen de fleste får et godt innpass i arbeidslivet.

Brutte målsetninger

I St. melding nr. 67 (1986-87) Ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemma og St. melding nr. 47 (1989-90) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utvik­lingshemming, ble oppbyggingen av arbeidstilbudet overfor mennesker med utviklingshemning skissert. I samsvar med reformens grunnleggende idé, skulle en bygge på tanken om normalisering og integrering. Det ble pekt på tre vesentlige utbygginger av arbeidsmarkedstilbudet:

  1. Arbeidsmarkedstiltaket som i dag kalles for Varig tilrettelagt arbeid (VTA), er en videreføring av prosjekter som startet under HVPU. Tiltaket skulle videreføres, utvikles og utvides.
  2. En skulle utvikle nye typer av arbeidsplasser som la vekt på fleksibelitet og variasjon i arbeidsoppgavene. En skulle satse mer på tjenesteyting.
  3. En skulle satse på inkludering av utviklingshemmede i det ordinære arbeidsmarkedet. Virkemidlene som ble nevnt var kombinasjoner av arbeid/trygd, personlig hjelp og oppfølging.

1. Antall utviklingshemmede innen VTA har ikke økt

Det er vanskelig å se at noen av de tre punktene er fulgt opp. Rett nok har antallet tiltaksplasser innen VTA økt dramatisk. Men personer med utviklingshemning har vært taperne i kampen om tiltaksplassene. I 1989 var det ca. 2800 personer med utviklingshemning i arbeid i 1989 (Se St.meld. 47 (1989-90), side 51). I følge Arbeidsdepartementet, var det i 2012 3274 personer med utviklingshemning med VTA (se Meld.st. nr. 45 (2012-2013), side 56).

Tallene fra Söderström og Tøssebro viser en reduksjon i andelen personer med utviklingshemning som har VTA-tiltak fra 30% i 2001 til 13% i 2010 (Se Söderström og Tøssebro: Innfridde mål eller brutte visjoner). 13% av voksne med utviklingshemning skal tilsi ca. 1900 personer.

Men tallene er usikre. Professor Karl Elling Ellingsen benytter tall fra Arbeidsdepartementet. I artikkelen Nederst ved enden av bordet, tar professor Karl Elling Ellingsen tok utgangspunkt i tall publisert av Arbeidsdepartementet og hevder at det per 2010 er ca. 2700 personer med utviklingshemning med utviklingshemning innen tiltaket VTA. På side 9 skriver Ellingsen:

"I 1995 var det totalt 5.100 personer med utviklingshemning som var i arbeid når en regner med de som jobbet i arbeidsmarkedsbedrifter, i ordinære bedrifter med integreringstilskudd og i arbeid basert på andre ordninger (sosial- og helsedepartementet 1995). Dette er ordninger og arbeidsplasser som i dag stort sett følges opp av VTA-bedriftene. Baserer en seg på disse tallene, er det i 2008 en nedgang i antall ansatte personer med psykisk utviklingshemning i disse virksomhetene på 25 prosent sammenliknet med tallene fra 1992,og på rundt regnet 40 prosent sammenliknet med tallene fra 1995.

Uansett hvilke tall en legger til grunn, er det vanskelig å se at VTA er blitt et tilbud til flere personer med utviklingshemning.

2. De nye fleksible jobbene med variasjon dom aldri kom

Det andre satsningsområdet, –jobber med variasjon og fleksibilitet innen servicevirksomhet, er et område som jeg ikke kjenner til, trolig fordi det aldri ble realisert.

3. Arbeid i det ordinære arbeidslivet

Arbeid med bistand var en ordning som ble etablert for å bidra til at mennesker med utviklingshemning kom inn i det ordinære arbeidslivet. I følge professor Karl Elling Ellingsen, startet "Arbeid med bistand" som en forsøksordning hvor over 50% av deltakerne hadde en utviklingshemning. I dag deltar knapt utviklingshemmede i ordningen. I den grad de deltar, er det som en overgang til uføretrygt.

Veien videre

Stortingsmeldingen som arbeids- og sosialminister Robert Eriksson har varslet, vil trolig bli et svært sentralt dokument. Forslaget om forskriftsendring og konkurranseutsetting av tiltak knyttet til avklaring og arbeid med bistand, bør inngå i en samlet fremstilling av arbeidsmarkedstiltakene som sden varslede stortingsmeldingen bør gi. De enkelte tiltakene er alternativer til hverandre og endringer i det ene tiltaket, vil gi konsekvenser for de andre tiltakene. Avhengighetene mellom tiltak gjør at de ikke bør behandles hver for seg. Det er heller ikke noe som tilsier at morgendagens tiltak skal være en videreføring av tiltakene en har i dag. Mange av tiltaksbedriftene er små, driver med magre marginer og har i utgangspunktet oppgaver som krever mer ressurser enn de selv besitter. Vi må ta vare på de strukturene en har. Spørsmålet er ikke hva som bør bygges ned, men hvor en bør bygge opp.

Jens Petter Gitlesen

19 mai 2014
  • 2014-05-20 Samtlige tiltaksbedriftene er selvstendige kommunale aksjeselskap som med inntjeningskrav. Økonomiske motiver for å sikre seg arbeidskraft med høy produktivitet og lavt bistandsbehov vil det kunne være innenfor de fleste tiltakene. Hvor stort dette problemet er, tviler jeg på om noe vet. Men ser vi på veksten i antallet VTA-tiltak og andelen med utviklingshemning som har VTA, kan de økonomiske motivene være en sterk hypotese. Jens Petter Gitlesen
  • 2014-05-20 Jeg vet ikke hvor mange VTA-bedrifter det gjelder, men noen har krav til inntjening. Da ønsker de selvsagt å beholde de mest produktive medarbeiderne, ikke å få dem videre ut i det irdinæee arbeidslivet. Målsettingen burde være å få dem videre, ikke å beholde dem. Elfinn Færevåg

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag