Farlige holdninger

Forfatteren Lars Amund Vaage skrev om menneskesynet i samfunnet vår og hvordan selektiv abort kan påvirke vår evne til å skape et inkluderende samfunn. Mange av leserkommentarene dokumenterer nettopp de holdningene som Brageprisvinneren advarer mot. Flere innlegg bærer preg av aggresjon og forakt for funksjonsnedsettelser.

Jens Petter Gitlesen

Av Jens Petter Gitlesen

NFU er motstander av selektiv abort. Det er vedtatt av landsmøtet og uttrykt i vårt prinsipp nr. 2 som sier at mennesker med utviklingshemning har en likeverdig rett til liv. Jeg har flere gode venner som er for selektiv abort. Det er ikke problematisk å respektere dem. Også blant NFU sine medlemmer, finner en tilhengere av selektiv abort, noe som også er helt uproblematisk. Men kommentarene til Vaage sitt innlegg, synes å uttrykke en respektløs aggresjon og forakt overfor mennesker med funksjonsnedsettelser. Veien frem mot et inkluderende samfunn bygd på likeverd, vil utvilsomt bli lang og krevende.

Den ureflekterte vil kanskje forklare demokratiet som et system hvor flertallet bestemmer. Et slik demokrati har vi ikke, vi bør heller ikke etterstrebe en slik styringsform. I de vestlige demokratiene er det folkeflertallet som velger hvem som skal styre over folket. I dette ligger at de utvalgte også har en oppdragende og opplysende oppgave overfor folket. Det er vanskelig å se at noen av stortingspartiene vil støtte trakaserende og diskriminerende holdninger. Spørsmålet blir om politikerne har en plan for å støtte opp under Lars Amund Vaage oppfordring:

«Spørsmålet om vårt menneskesyn er ikkje avgjort. Det står ein kamp om dette kvar dag. I denne kampen må heile samfunnest ressursar nyttast, og her spelar dei funksjonshemma sjølve ei avgjerande rolle. Eg fryktar eit samfunn med færre lyte, færre som er annleis, færre som får oss til å tenkja nytt om mennesket. Me treng dei som treng oss. Meir enn å bli meir effektive, treng me å hjelpa kvarandre.»

Kommentarene er nok dels et resultat av språkformen som de senere årene har utviklet seg i mange av kommentarspaltene på internett. Men Lillian Sunsdal har tidligere illustrert hvordan normene på feltet har endret seg de siste fem årene. Språk er makt, vi argumenterer i språk, vi tenker i språk, vi drømmer i språk. Det synes å være god grunn til bekymring over utviklingen i hvordan folk uttrykker seg.

Her følger noen eksempler av utsagn:

  • «Forøvrig så vil vi ha et samfunn uten downs syndrom. Hva er vitsen med å dyrke frem syke mennesker når vi har teknologien til å stoppe dette tidlig.»
  • «Jeg kan fortelle deg her og nå at et individ med en IQ mellom 25-50 IKKE vil kunne dra lasset når det gjelder medisinske og teknologiske fremskritt, og vil ha veldig lite å bidra med utover kos og hygge for sine nærmeste. Det er ingenting galt med det, det gjelder jo mange nok mennesker det, men det er ikke det jeg er ute etter i et barn.»
  • «Hovedbudskapet var at vi ikke har bruk for slike mennesker i samfunnet.»
  • «Selvfølgelig vil vi ha et samfunn uten downs.»
  • «SELVSAGT ønsker vi et samfunn uten mennesker med Down! Ingen ønsker seg barn med Down eller noen annen sykdom, kromosomfeil eller andre defekter. Hverken for egen del, barnets eller samfunnets. Det er direkte kvalmt å høre andre glorifisering av alt som er av feil og mangler. Det beste for samfunnet og dermed oss alle, ville vært et samfunn bestående av mennesker som alle er funksjonsfriske og bidrar til samfunnet, ikke som bare er en byrde fra de blir født til de dør.»
  • «Å bevisst sette til verden B-varer, som koster ikke bare deg.. men MEG.. og ALLE i arbeids hardt tjente kroner som kunne vært brukt på de friske menneskene som har vært så uheldige å bli skadelidende senere i livet… Dét er egoistisk. »
  • «Litt slemt sagt, men.. Kanskje om noen tiår med abort av sykdommen så kanskje vi har mere penger til overs med tanke på skattepengene som hjelper disse.»
  • «Nyvinnende teknologi og legekunnskap gjør at vi nå har muligheten til å velge bort bl.a. barn med downs. Hvorfor ikke, sier jeg? De er ikke mindre verdt, men hvis man kan spare et barn for de plagene det vil vokse opp med, og spare en mor for den enorme belastningen – hvorfor ikke? Samfunnet skal ta seg av de som allerede lever med downs, men vi trenger ikke flere.»
  • «Jeg gir da blanke i om du får én eller ti downsunger. JEG vil derimot ikke ha noen. Og det er ikke opp til deg. Om jeg vil fjerne det, er det mitt valg.»

Innleget av Lars Amund Vaage og kommentarene finner en her.

av Jens Petter Gitlesen [12.01.13]

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag