Foto av omsorgsboliger

Føringer i boligpolitikken

Til tross for gjentatte presiseringer av boligpolitikken overfor personer med utviklingshemning og til tross for innstramminger i Husbankens regelverk, synes kommunene ikke å ha fått med seg føringene på feltet. Her følger en gjennomgang av begrunnelsene for de nasjonale målsetningene samt en gjennomgang av formelle kilder.

Fra institusjonalisering til normalisering

Formålet med reformen for mennesker med utviklingshemning var normalisering og integrering. Hadde reformdokumentene blitt skrevet i dag, er ville trolig integeringsbegrepet blitt erstattet av et inkluderingsbegrep.

I boligpolitikken var målsetningen at mennesker med utviklingshemning så langt som mulig, skulle etablere seg i ordinære hjem av nøktern kvalitet. Boligene skulle ligge i ordinære boområder og inngå som en naturlig del av den ordinære bebyggelsen (se st.meld. 47 (1989-90), side 51).

Reformen for mennesker med utviklingshemning var en del av en internasjonal prosess som en kanskje kan tidfeste til midten av 1950-tallet og knyttes til Erving Goffmans arbeider om totalinstitusjonen, et administrativt regime som var bestemmende for alle livsområdene til beboerne.

HVPU-perioden var en nedbyggingsperiode. Institusjonene ble mindre, mange institusjonsbeboere ble etterhvert boende på mindre biinstitusjoner i eller i nærheten av sin hjemkommunene. I tiden rett før reformen, hadde 1/3 av institusjonene færre enn 7 beboere (se st.meld. 47 (1989-90)). Den gjennomsnittlige HVPU-institusjonen hadde i 1989 23 beboere og den gjennomsnittlige bi-institusjonen hadde 13 beboere (se Tøssebro, J. (1992): Institusjonsliv i velferdsstaten).

Argumenter mot store bofellesskap

Det finnes mange og delvis overlappende begrunnelser mot institusjonene:

  • Erving Goffman viste hvordan institusjonen kunne være det motsatte av individuell frihet. 
  • Det å måtte bo i spesielle boformer eller på spesielle steder, vil ofte være stigmatiserende. Fra vårt felt er nok de fleste kjent med begreper som "boligen" eller "PU-boligen". Slike betraktninger er ikke med på å inkludere beboerne i det lokale fellesskapet, men forsterker det særegne og stereotypiene.
  • Store bofellesskap er i seg selv stigmatiserende fordi de ikke kan inngå som en naturlig del av den totale leilighetsmassen. I tillegg vil utfordringene ofte forsterkes av behovet for parkeringsplasser både for beboere og alle ansatte.
  • "Den lille gruppes prinsipp" vektlegger at relasjonene mellom beboerne og relasjonene mellom beboerne og tjenesteyterne skal være av personlige: En skal kjenne godt dem som er i ens eget hjem. Spesielt utfordrende blir et slikt krav for personer som både krever lang tid for å etablere personlige relasjoner samtidig med at de har et stort behov for bistand. Skal en oppfylle prinsippet, bør ikke flere enn fem tjenestemottakere bo i samme bofellesskap.
  • Store bofellesskap har en tendens til å bli en arbeidsplass, vel så mye som beboernes hjem.
  • Uro er et fenomen som ofte kjennetegner bofellesskap. Sannsynligheten for å uro og konflikter er økende med antall beboere.
  • Tjenesten skal være knyttet til den enkelte og ikke til bofellesskapet. Store bofellesskap gjør det lettere å gi kollektive tjenester. Når kommunene henviser til stordriftsfordeler med store bofellesskap, er det trolig kollektive tjenester og for lavt tjenestenivå som en sikter til.
  • Dersom en mener noe med likeverdighetsbegrepet, kan det være vanskelig å forsvare at en skal bygge spesielle boliger for mennesker med visse funksjonsnedsettelser.

Føringer i boligpolitikken

Noen sentrale holdepunkter for hva som er nasjonale politiske målsetninger i boligpolitikken overfor mennesker med utviklingshemning finner en i følgende dokumenter:

  • Midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under det fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede hadde som formål å avvikle institusjonsomsorgen og å sikre normalisering og integrering.
  • Stortingsmelding 47 (1989-90) viser flere steder til målsetningene om at mennesker med utviklingshemning i størst mulig grad skal kunne bo som andre.
  • Husbankens rundskriv fra reformperioden gir klare føringer på utforming, beliggenhet og størrelse på bofellesskap.
  • Husbankens retningslinjer for investeringstilskudd fra Husbanken til sykehjemsplasser og omsorgsboliger: "Sykehjem og omsorgsboliger skal være tilpasset personer med demens og kognitiv svikt i tråd med Demensplan 2015. Dette innebærer små avdelinger og bofellesskap med rom for aktiviteter og tilgang til tilpasset uteareal. Det understrekes at boenhetene ikke skal ha institusjonsliknende preg, og at antall boenheter som lokaliseres sammen derfor ikke skal være for stort. Boenhetene bør også plasseres i ordinære bomiljøer slik at prinsippene om normalisering og integrering oppfylles. Det er en forutsetning at ulike brukergrupper ikke samlokaliseres på en uheldig måte." 
  • Demensplan 2015 anbefaler maksimum åtte personer per enhet. Imidlertid er demensplanen utarbeidet med hensyn til dementes orienteringsvansker. Planen er ikke vurdert ut i fra personer med utviklingshemning. Mennesker med utviklingshemning kom med i planen som følge av tilføyelsen "demente og personer med kognitiv svikt".
  • Stortingets Innstilling 54 S (2011–2012) gir en klar presisering: "Komiteen viser til at det ved implementeringen av ansvarsreformen ble gjort presiseringer fra Kommunaldepartementet til Husbanken i dokumentet: Retningslinjer og minimumskrav for Husbankens vurdering av boliger for mennesker med psykisk utviklingshemning. I retningslinjene fastslo departementet at antallet boenheter ved samlokalisering burde begrenses til to til fem enheter. Komiteen slutter seg til denne vurderingen og understreker forpliktelsene som følger av den. Komiteen viser videre til at Stortingets intensjon ved ansvarsreformen var å avslutte et kapittel med institusjoner for å sikre retten til selvstendige liv. Oppbygging av institusjoner bryter med denne intensjonen."
  • FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fastslår i artikkel 19 at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform
  • Stortingsmeldingen "Frihet og likeverd" gjentar i stor grad føringene som tidligere er gitt på feltet.
  • Stortingets Innstilling 127 S (2013–2014) bygger trolig på Demensplan 2015 når de ett sted opererer med åtte personer som maksimalantall i bofellesskap.

Jens Petter Gitlesen

16 april 2014
  • 2014-04-17 FO har gjort en svært god jobb på feltet. Jens Petter Gitlesen
  • 2014-04-17 Jeg opplever ikke at vernepleiere og andre fagpersoner med gressrotkontakt engasjerer seg i å kjempe for mindre boenheter. Men det finnes sikkert noen... Elfinn Færevåg
  • 2014-04-16 Å bli tvangsflyttet der foreldrene bodde når "barnet" var 16 år kan vel knapt kalles normalisering? Steinar Wangen

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag