Institusjon

Fra institusjon til omsorgsghetto

Politikere i Selbu vil samle mennesker med omsorgsbehov på ett sted. Et bofellesskap med sju utviklingshemmede skal forstyrres. De har en trygghet det har tatt mange år å etablere, skriver Mari Ann Kulseth, søster til en flott dame med psykisk utviklingshemming i lørdagens kronikk i Adresseavisa.

Ansvarsreformen (HVPU reformen) kom som et frisk pust av menneskeverd på slutten av 80-tallet. Institusjonene ble tømt og psykisk utviklingshemmede skulle få et nytt liv hvor normalisering og integrering var sentrale begrep. De psykisk utviklingshemmede skulle bo som folk flest i ordinære bomiljø med maksimalt 4–5 samlokaliserte boliger. De politiske føringene har i alle disse årene etter ansvarsreformen ble innført, vært rørende enige og entydige. Flere stortingsmeldinger har understreket de opprinnelige intensjonene i ansvarsreformen, og det samme er slått fast i CRPD artikkel 19 (En FN konvensjon. Vedtatt i 2008 og ratifisert av Norge i 2013).

Så hva skjer? Jo, Malvik har bygget omsorgsghetto med flere brukergrupper (psykiatri og rusmisbruk) tett sammen. Stjørdal har nylig bygd en stor ansamling av omsorgsboliger i Fosslivegen. Nå drømmer ivrige politikere i Selbu om det samme. Samlokalisering av 20 boliger for mennesker med omsorgsbehov med felles personalbase, planlegges der hvor min søster bor. Hvor mange av disse som skal benyttes til andre brukergrupper, er uklart. Et bofellesskap med sju utviklingshemmede som er trygge på hverandre og glade i hverandre skal forstyrres. En trygghet det har tatt mange år å etablere.

Rundt omkring i kommune-Norge ser man denne iveren etter å bygge store omsorgsghettoer. Er dette lettvint-løsninger med håp om sparte kroner? Hvor ble Husbank-vokterne av? Har de sovet i timen? På hjemmesiden til Husbanken finner vi følgende presisering: «Kommuner som ønsker å etablere bofellesskap med flere enheter enn Husbanken anbefaler (4–8) må gi særskilt begrunnelse for dette når de søker om tilskudd». I 2014 godkjente Husbanken 13 prosjekter med mer enn ni samlokaliserte enheter. Jeg undres på om disse kommunene serverte en «særskilt begrunnelse» til fordel for beboerne. Det står også: «Det er en forutsetning at ulike brukergrupper ikke samlokaliseres på en uheldig måte». Her er det grunnleggende forskjell på liv og lære.

Flere forskningsprosjekter er gjennomført og stor bekymring er uttrykt. Tydeligvis mot døve ører hos ignorante kommunepolitikere. «Hva skal man med forskning?». Kommunepolitikerne kaver rundt etter spiselige argumenter, men til slutt glipper det ofte ut at en skranten kommunekasse krever et effektivt tjenestetilbud. Hva nå det er? Kittelsaa og Tøssebø (NTNU samfunnsforskning 2011) understreker at internasjonal forskning viser marginale stordriftsfordeler, med mindre anledningen benyttes til å gjøre store samlokaliseringer billigere ved å redusere bemanning. De viser i sine undersøkelser at i større bofellesskap har en ansatt oftere ansvar for flere beboere samtidig. Altså en klar sammenheng mellom ønske om penger spart og redusert omsorg for de svakeste i samfunnet?

Et annet argument som benyttes er at store boligkomplekser fremmer faglig kompetanse og stabilitet i tjenesteytingen. Kittelsaa og Tøssebø viste at små bofellesskap kommer best ut når det gjelder veiledning og faglig støtte fra kollegaer. Manglende stabilitet i tjenesteytingen til den enkelte beboer er sterkt knyttet til utstrakt bruk av deltidsstillinger både i små og store bofellesskap. Det er imidlertid en klar økning i antall personale som jobber hos den enkelte beboere i store i forhold til små bofellesskap. En rekke andre funn viser at smått er godt når det gjelder personalstabilitet og god oppfølging av beboerne.

Et tredje argument er at store fellesskap reduserer ensomheten blant de utviklingshemmede. Hvis dette argumentet skulle blitt brukt på folk flest, ville det bety mindre ensomhet i byer enn på bygda. Dette faller på sin egen urimelighet. Det er andre forhold som skaper gode relasjoner mellom mennesker. Forskning har vist at det er mindre ensomhet blant utviklingshemmede i mindre bofellesskap da trygghet og ro fremmer gode relasjoner mellom beboerne.

Jeg undres over hva fagfolkene som jobber rundt i kommune-Norge egentlig mener. Helse og sosialsjefene rundt i kommunene bør være faglig forankret i sine avgjørelser. Blir de marionett-dukker for handlingskåte kommunepolitikere som tenker sparte kroner fremfor god omsorg, boligmasse fremfor trygge hjem? Husk at det er viktigere å være ydmyk og varsom overfor dem som trenger din hjelp enn overfor dem som forlanger din lojalitet.

Til de folkevalgte rundt om i kommune-Norge vil jeg si, hent frem empatien i deg. Ikke tråkk rundt i livet til mennesker som ikke kan skyve deg bort. Hvis man sitter fast i sin egen navlelo og sparegrisen er skranten, er det lettere å redusere i omsorgssektoren enn å slanke kommuneadministrasjonen. Det kan godt hende at gode hensikter og god vilje ligger bak kommunens feilslåtte tankegang, men det forsvarer ikke at man reinfører institusjoner stikk i strid med politiske føringer, faglige utredninger og mot de utviklingshemmedes beste.

Rettighetsutvalget (nedsatt av regjeringen) overlevert sin rapport «Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming» til statsråd Solveig Horne den 3. oktober i år. I boligdelen får Husbanken sterk kritikk, og utvalget anbefaler at det settes et tak på seks samlokaliserte boligenheter. Vi får håpe at dette er starten på en bedre fremtid for våre kjære.

Til deg som har lest dette og tenkt at heldigvis så gjelder ikke dette deg og din familie, ennå. Da vil jeg minne om Arnulf Øverlands ord: «Du skal ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv». Husk dette ved neste kommunevalg.

(Kronikken sto på trykk i Adresseavisa den 5.november 2016. Gjengitt med tillatelse fra forfatter)

6 november 2016

  • 2017-07-12 Denne prosessen gikk fra vondt til verre da Selbu kommune endret planene til å bygge en institusjonspreget bolig. Åtte leiligheter skulle bygges med utgang i felles korridor og fellesområde. Alle protester fra pårørende og NFU ble overhørt og byggeplanene ble vedtatt mot en stemme i kommunestyret. Men en forutsetning gjenstod; Husbanken måtte gi sin tilslutning. Og gleden stod i taket da HUSBANKEN IKKE STØTTER PROSJEKTET !!! Lokalavisa i Selbu har skrevet om saken flere ganger og underveis i prosessen har jeg oversendt alle innsigelser fra oss pårørende og NFU til Husbanken. De var klar over at det ville bli bråk hvis de ga tilslutning. Så folkens protester kan hjelpe. Det gjenstår å få til en god prosess videre med et reelt samarbeid med hjelpeverger og pårørende, men at det nå er kastet bort masse penger på tegninger og planer som det ikke blir noe av, kan være et godt argument for en redelig og god prosess videre. GOD SOMMER Mari Ann Kulseth
  • 2017-04-27 Min tro på kommunedemokrati er nå på et minimum. Det tok kommunestyret i Selbu under 5 minutter og enstemmig vedta innstillingen om å videreføre planene om utbygging. Ingen innsigelser, Ingen spørsmål. Selv om representantene i kommunestyret har fått vedlagt alle motforestillinger fra beboere og nfu. Imponerende ignoranse. Mari Ann Kulseth
  • 2016-11-07 Dette er også en realitet i Rygge kommune. Døve ører, handlingslammelse og ansvarsfraskrivelse. Hva om vi som foreldre og søsken reiser oss til et stort hylekor og nekter å betale kommunale avgifter? Ole Petter Johansen Anonymt
  • 2016-11-07 NFU var representert i rettighetsutvalget med to personer og ellers viser jeg til min forrige tekst. Steinar Wangen
  • 2016-11-06 Det hadde vært et interessant prøveprosjekt å tvunget 20 politikere til å bo så tett sammen med folk de ikke valgte selv. Ikke bare skulle de bo sammen, men hatt minst tre fellesmiddager sammen, jobbet sammen hver dag og hatt felles fritidsaktiviteter. Tenker politikerne er fornøyd av hverandre når arbeidsdagen er slutt og de kan gå hjem hver til sitt, velge sin egen middag og hvem de skal spise den med! Lena Ytreland
  • 2016-11-06 NOU «Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming» fastslår seks samlokaliserte leiligheter for utviklingshemmede. Den samme NOU sier også at kommunene skal ha ansvar for bosetting av vanskeligstilte på boligmarkedet og der er det ikke satt en tilsvarende begrensning og erfaringer gjennom årtier tilsier at disse gruppene blir samlokaliserte og det henger sammen med at folk flest ikke ønsker vanskeligstilte som naboer fordi man frykter for omdømme av stedet der man bor. Steinar Wangen
  • 2016-11-06 Er Selbu kommune heilt fråverande i høve normalisering og integrering? Korleis skal samfunnet i Selbu forstå at alle menneske er einskild individ og skal få sitt tilbod utifrå det. Det er nærare 30 år sidan Stortinget handsama St. meld 88 som omhandla menneske med utviklingshemming. Då var det påpeika sterkt at ein skulle gå bort frå den gruppetenkinga som hadde vore. Stå på å få kommunepolitikarane til å stå opp. Ville dei budd i gettoar? Sølvi Knudsen
  • 2016-11-06 Ja man kan undres hvor politikere og fagfolkene er ? Så enige i alle offentlige målsettinger og utredninger, men å omstille det i praksis uteblir. Det er diskriminerende og viser en urovekkende holdning. Vil minne om all den ensomhet vi så i hvpu institusjonene. Nå må sentrale politikere og myndigheter ta grep og stoppe denne nedverdigende institusjonsbyggingen. Jørn Ørnlund Nilsen

Tips noen om siden