Foto av Husabøryggen bofellesskap

Hjem eller omsorgskompleks

Institusjonsomsorgen ble avskaffet i 1991. Mange har ikke fått det med seg og færre har forstått hvorfor. Misforståelsene knyttet til boligpolitikken overfor mennesker med utviklingshemning florer.

I 1989 hadde den gjennomsnittlige institusjonen for mennesker med utviklingshemning 23 beboere (se Tøssebro, 1992). HVPU-perioden var en nedbyggingsperiode og mange bodde på biinstitusjoner i hjemkommunen eller i nærliggende kommuner. Den gjennomsnittlige biinstitusjonen hadde 13 beboere i 1989 (se Tøssebro, 1992).

I forbindelse med reformen, instruerte Kommunaldepartementet Husbanken til å sikre at boliger beregnet på mennesker med utviklingshemning skulle være innenfor de statlige føringene, dvs. at de skulle ligge i ordinære boområder, ikke skille seg ut, følge den samme nøkterne bostandarden som den statlige boligpolitikken bygger på, en skulle minimalisere inntrykket av at bofellesskapet var en arbeidsplass og en skulle begrense størrelsen på bofellesskap til fra to til fem beboere. På denne bakgrunn utformet Husbanken rundskriv HB-1212 som senere ble etterfulgt av rundskriv HB-1255.

I tillegg til kravene fra Husbanken, var det krav til boligutformingen gjennom avviklingsloven, det ble utarbeidet tiltaksplaner som skulle godkjennes og tilsynsutvalget under HVPU hadde tilsynsansvar med det kommunale tilbudet som ble etablert for de tidligere institusjonsbeboerne.

Fokuset på bolig er ikke tilfeldig. Institusjonen kjennetegnes ved å være et bosted, arbeidssted og tjenestene er knyttet til institusjonen og ikke den enkelte institusjonsbeboer. Institusjonen blir en administrativ forordning som kan være svært styrende for livsutfoldelsen til beboerne. Institusjonen kan være motsatsen til individuell valgfrihet.

Husbankens praksis fra 1990-tallet samstemmer med det det svenske lovverket som bla. sier at "I en gruppbostad bör i regel endast tre till fem personer bo." 

Begrunnelsene for kravene er:

  • Store bofellesskap vil vanskelig kunne inngå som en naturlig del av den lokale boligmassen, noe som i seg selv bryter med normaliseringsprinsippet som sier at tjenester skal ytes på en minst mulig påfallende måte. 
  • Store bofellesskap sender et signal om at her bor ikke ordinære innbyggere, men mennesker med utviklingshemning.
  • Karl Grunewald formulerte "den lille gruppes prinsipp": Antallet personer i et bofellesskap skal være såpass lite at alle (beboere og tjenesteytere) kjenner hverandre godt. Relasjonene skal være personlige og tjenestene skal i minst mulig grad være preget av organisasjon, hensyn til arbeidstaker og adminstrative rutiner for bofellesskapet. Det er ikke uvanlig at mennesker med utviklingshemning må forholde seg til over 50 ulike tjenesteytere. I slike situasjoner er det svært vanskelig å sikre informasjonsflyt, bygge opp fagmiljø og å sikre faglig forsvarlige tjenester. 
  • Skal en best mulig kunne inngå i samfunnet, bør en i størst mulig grad lære fra samfunnet. Institusjonslignende bofellesskap gi svært uheldige læringsbetingelser.

Men bofellesskapenes størrelse gir på ingen måte noen enfaktor forklaring på folks livskvalitet. Små bofellesskap kan også være institusjonspregede. Men uansett, når en ser på evalueringen av det tragiske drapet i Namsos, hvor en beboer drepte en annen, så fremkommer det at ingen av beboerne kjente alle tjenesteyterne. Hvis en ikke kjenner folkene som oppholder seg i sitt eget hjem, bør en neppe kalle det for et hjem, men en institusjon.

Nå behandles stortingsmeldingen "Frihet og likeverd". I 2011 la Stortinget stor vekt på føringene fra reformen og presiserte at retningslinjene fra reformperioden fortsatt forpliktet. Nå er det nye representanter på plass. Det skal bli spennende å se hva Stortinget mener om saken.

 

Jens Petter Gitlesen

 

Antalle relasjoner i et bofellesskap

Anta at bofellsskapet har tre personer ansatt per beboer. Det er vanlig med lave stillingsbrøker så tre tjenesteytere per beboer trenger ikke angi et stort omfang av tjenester. Antallet relasjoner som en beboer må forholde seg til, vil da være:

Antall beboere

Antall relasjoner
 1  3
 2  7
 3 11 
 4 15 
 5 19 
 6 23 
 7 27
 8 31
 9 35
 10 39

Under de samme forutsetningene som over, blir totalt antall parvise relasjoner i bofellesskapet:

Antall beboere Antall relasjoner
1 3
2 21
3 55
4 105
5 171
6 253
7 351
8 465
9 595
10 741

Bofellesskapet skal altså ikke bli så veldig stort før det blir et svært komplekst sosialt system. For personer med kognitive utfordringer, kan slike komplekse systemer være svært krevende. For kommunens del, kan det bli vanskelig å sikre informasjonsflyt i slike komplekse systemer. Tar en i tillegg med at det ofte er stor turnover blant ansatte, blir det kanskje litt mer forståelig at bofellesskap bryter sammen, slik som med Villa Eik i Oslo, Kongensgate i Bodø og sikket mange andre som ikke har fått pressedekning.

16 januar 2014

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag