Erna Solberg

Hva mener Høyre?

I to intervju med Stavanger Aftenblad varsler stortingsrepresentant Bente Stein Mathisen (H)  brudd med det som har vært Høyres politikk siden 1980-tallet.

Nedleggelsen av institusjonsomsorgen

Da tidligere sosialminister Leif Arne Heløe (H) fikk nedsatt Lossiusutvalget for å bedre levekårene for mennesker med utviklingshemning, var det begynnelsen til slutten på den formelle institusjonsomsorgen.

Institusjonene var arbeidsplasser og administrative forordninger i tillegg til å være beboernes hjem. I konflikten mellom institusjonenes ulike funksjoner, ble beboernes selvbestemmelse taperen.

HVPU var en del av sykehusene. Ingen ble "friske" av å være på institusjonen, men alle ble fratatt friheter som er en selvfølge for alle andre innbyggere. En ble tatt bort i fra selve samfunnet.

Nettopp derfor konkluderte Lossiusutvalget med at "Det finnes ingen rasjonell begrunnelse for å skyve mennesker med psykisk utviklingshemming ut av nærmiljø og nærmiljøtiltak fordi de er psykisk utviklingshemmet (Jf kapittel 7.4.2)".

 

Høyre representantene vil trolig ha godt av å tenke over Inge Lønning sine ord: "Det verste du kan gjøre mot et menneske er å frata det ansvar og begrunne det i omsorg."

Institusjonene var mindre under HVPU enn i dag

Institusjonene var på sitt største på midten av 1960-tallet. HVPU-perioden var en nedbyggingsperiode. Fra siste del av 1970-tallet, ble det først og fremst etablert biinstitusjoner i eller nært beboernes hjemkommuner. I 1989 hadde den gjennomsnittlige institusjonen 24 beboere. Den gjennomsnittlige biinstitusjonen hadde 13 beboere. I Asker etableres en institusjon med 24 beboere. I Tvedestrand har en et avgrenset område med rundt 160 beboere, samtlige med en eller annen diagnose. Det er står ikke i Høyres program at partiet skal føre samfunnet baklengs inn i framtiden. Programmet vektlegger rettsikkerhet, selvbestemmelse, likeverd og inkludering.

Likestilling eller diskriminering?

I opposisjon var Høyre blant pådriverne for ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. FN-konvensjonen er ratifisert og Bente Stein Mathisen (H) bør sikre at konvensjonen etterleves også i politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Artikkel 19 sier at alle har rett til å velge hvor og med hvem de skal bo, og ingen skal måtte bo i en spesiell boform.

I intervjuet med Aftenbladet nevner Bente Stein Mathisen (H) verken reformdokumentene, diskrimineringsvernet eller FN-konvensjonen. Derimot fremholdes kommunens utfordringer med å sikre kvaliteten på tjenestene til dem som bor alene. Retten til å motta omsorgstjenester der hvor en bor er like gammel som sosialtjenesteloven. Den er også hjemlet i FN-konvensjonen. Selv ikke i  Stalins Sovjet var det en myndighetsoppgave å bestemme hvem som skulle bo med hvem.

Vi trenger en gjennomgang av virkemiddelapparatet

I reformdokumentene kan en finne visse beskrivelser av tiltak beregnet på reformperioden. Dagens virkemiddelapparat er et resultat av en tilfeldig utvikling siden 1991. Spørsmålet om virkemidlenes effekt eller det å finne bedre virkemidler for å kunne nå de nasjonale politiske målsetningene, er aldri blitt vurdert. Vi bruker titalls milliarder på feltet per år. Vi har mange lovreguleringer og kontrollinstanser. Det benyttes store ressurser på informasjons- og opplæringstiltak.Vi vet at

  • informasjons- og opplæringstiltakene i liten grad når politisk og administrativ ledelse i kommunene. 
  • informasjons- og opplæringstiltak i stor grad etterspørres fra mellomledernivå og nedover i hierarkiet.
  • lovverket brytes i mellom 75% og 95% av tilfellene i såpass alvorlige tilfeller som bruken av tvang- og makt.
  • det har vært en økning på over 500% i antall personer som har vedtak om bruk av tvang- og makt siden år 2000.
  • mellom 40 og 70% av voksne med utviklingshemning gis atferdsregulerende medisiner (i hovedsak antipsykotika og antidepressiva), vi vet at årsaken ofte ikke er psykiatrisk diagnose. Forholdet er aldri kontrollert og vi kjenner ikke årsaken til forholdene.
  • antallet arbeidsplasser for mennesker med utviklingshemning er omtrent som i 1990. Dengang sa en at antallet arbeidsplasser skulle økes etter hvert.
  • ulike sektorer og forvaltningsnivå skal samarbeide om tjenestetilbudet. Vi vet også at disse juridiske bestemmelsene hindres av den økonomiske virkemiddelbruken som sjelden favoriserer koordinering og samarbeid.
  • det går titalls milliarder gjennom virkemiddelapparatet årlig gjennom tiltak som tildels motvirker hverandre.

Listen over kan gjøres utrolig mye lenger. Vi vet også at Høyre fram til høsten 2011 alltid har støttet politikken overfor mennesker med utviklingshemning.

Hva mener Høyre?

Foreløpig får vi tro at utspillene fra Bente Stein Mathisen er av den personlige varianten. Høyre har tidligere vektlagt folks rettigheter, internasjonale konvensjoner, effektive styringssystemer og repektert skillet mellom forhold som angår private og forhold som angår myndighetene. Vi får håpe at partiet ikke har tenkt å snu og at de benytter de samme reglene og normene overfor mennesker med utviklingshemning som overfor alle andre innbyggere.

Les intervjuene i Aftenbladet

Jens Petter Gitlesen

PS! På Karin Andersen (SV) sin facebookside, kan en lese følgende:

"I Hedmark lovet Høyre og FrP på debattmøte på Åkershagan å stå på prinsippet om at utviklingshemmede skulle som andre få velge hvor de vil bo. På Stortinget vil høyresaksordfører la kommunene bestemme. Nå må dere slå i bordet folkens. Dette er ikke nye ideer og bedre løsninger. Gammeldags formynderstat, det er hva det er."

4 februar 2014

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag