Rektor Ole Petter Ottersen

Hvor utgangspunktet er som galest...

I takt med rektor Ole Petter Ottersen presiseringer av egne standpunkt i forbindelse med Sterris nedsnakking av mennesker med utviklingshemming, får forklaringene karakter av en uforståelig rundans. Lite tyder på at rektor Ottersen selv fatter innholdet i det han skriver.

I sin første blogginnlegg angrep rektor Ole Petter Ottersen statssekretær Bjørnar Laabak for å inngå i regjeringens konspirasjon om å rasere universitetssektoren. Rektor Ole Petter Ottersen fungerte som bjellesauen og resten av professorstanden fulgte etter. Kritisk tenkning er en høyt verdsatt egenskap i akademia. Egenskapen forsvinner når en går i flokk. Ingen av akademikerne syntes å forstå at Bjørnar Laabak kort og godt var en far som med god grunn ble forbannet på Aksel Braanen Sterris karakterisering av mennesker med Downs syndrom. Ingen skal måtte forsvare egne barns menneskeverd.

I sitt andre blogginnlegg endres rektors fokus fra norsk universitetspolitikk til ytringsfriheten. Jeg oppfordret rektor om å unnskylde overfor mennesker med Downs syndrom og andre som Aksel Braanen Sterri plasserer lang nede på skalaen over hva som er fullverdig liv. Rektor kom ikke med noen unnskyldning, men hevdet at "Som rektor må jeg hegne om det store meningsmangfoldet på campus. De som er uenig med Braanen Sterri, står selvfølgelig fritt til å kritisere hans uttalelser kraftig. Å nekte ham retten til å uttale seg, eller mene at hans syn bør medføre et yrkesforbud ved Universitetet i Oslo, er ikke i tråd med ytringsfriheten. Vi kan ikke ha et meningsfilter, men må ansette på grunnlag av kvalifikasjoner". Utsagnet er ytterst problematisk og trangsynt.

Det er ikke veldig lenge siden at en historieprofessor kom med påstander om genetikken til mennesker fra Punjab. Høgskolen i Oslo etterlyste ikke en debatt om utsagnet og inkluderte heller ikke yttringen som en del av høgskolens meningsmangfold. Heller ikke Universitetet i Stavanger viste til meningsmangfoldet på campus da den samme historikeren uttalte seg om folk fra Pakistan. Mange er glade for meningsfiltrene ved Høgskolen i Oslo og ved Universitetet i Stavanger.

Rektor viser til vår grunnlovfestede ytringsfrihet. Men hvordan Universitetet i Oslo betrakter FNs menneskerettighetserklæring sier rektor Ole Petter Ottersen ikke noe om. Artikkel 1 sier blant annet at "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter". Universitetet burde følge menneskerettighetserklæringen. Få vil betrakte den som en trussel mot ytringsfriheten. En kan finne flere velbegrunnede prinsipper som rektor Ottersen også burde vurdert å innføre uten å komme på kant med ytringsfriheten.

I sitt foreløpig siste blogginnlegg, hevder rektor Ottersen ganske riktig at "Det er ødeleggende både for universitet og samfunn dersom rektor skal gå inn i den enkelte ytring og være meningspoliti". Men rektor har et ansvar for institusjonen. Skal rektor Ottersen ta det ansvaret, så trengs mer enn grunnlovens § 100. Det er ikke urimelig om universitetet følger konvensjonene som Norge har forpliktet seg til å følge. Universitets- og høgskoleloven nevner også noe om ansvar knyttet til faglig og etisk nivå. Ansvaret gjelder både forskning og formidling.

Rektor Ottersen refererer John Henry Newman, men sitatets innhold står i skarp kontrast både til Sterris forskning og formidling. Hvilke sannheter er det Sterri har funnet? Hvilke oppdagelser har Sterri verifisert? Sitatet av John Henry Newman uttrykker manglene ved Aksel Braanen Sterris budskap.

Referansen gir imidlertid en viktig historiske ramme. Da John Henry Newman levde, ble mennesker med utviklingshemming regnet som mindreverdige. De manglet evnen til å ta imot guds ord og hadde derfor et redusert menneskeverd, mente man. John Henry Newman godtok situasjonen og problematiserte den aldri. Aksel Braanen Sterris uttrykker den samme typen holdninger som eksisterte på John Henry Newmans tid, holdninger som vi heldigvis gradvis har forlatt etter siste verdenskrig.

"Meninger skal møtes med motargumenter og kritisk debatt, ikke med sensur. Alle meninger - også de mest kontroversielle - bør diskuteres i det åpne rom", hevder rektor Ottersen uten å se at utsagnet er en problematisk overforenkling.

  1. Det er god plass mellom den anarkiske ytringsfrihet og den totalitære sensur. Rektor Ottersen kan tenke over egen atferd. Hadde han ikke startet i rollen som bjellesauen som gikk i feil retning, så hadde trolig flere i universitetsflokken tenkt selv.
    Foreldre korrigerer sine barn for å lære dem å fungere godt i samfunnet, uten å komme i konflikt med grunnloven. Tiltak av denne typen knyttet til det å formidle, kan Universitetet i Oslo også iverksette. Det finnes også organer for forskningsetikk og det finnes fagmiljøer for kvalifisering og uttesting av påstander.
  2. Rektor Ottersen har ingen grunn til å etterlyse den inkluderende debatten. Han forventer neppe at så veldig mange personer med utviklingshemming vil komme med motargumenter og kritiske innlegg til Sterris karakterisering av deres menneskeverd. Universitetet i Oslo har ikke lagt tilrette for en debatt som inkluderer dem Sterri tråkker på.
  3. Det åpne rommet som rektor viser til er temmelig lukket. Sterri har uttrykker seg gjennom Minerva, NRK og moralistene.no, informasjonskanaler som få har anledning til å benytte. Universitetet i Oslo har heller ikke gjort noe for å etablere åpne rom.

Rektors flagging av ytringsfrihetene er en avsporing. Innholdet i hans blogginnlegg gir lite mening. Ole Petter Ottersen bør, på vegne av Universitetet i Oslo, gi en unnskyldning overfor dem som Sterri rammet med sine karakteristikker og sitt menneskesyn.

Jens Petter Gitlesen

1 mai 2017

  • 2017-05-08 Jeg tenker en må ha opplevd selv, eller jobbet nært med, mennesker med nedsatt funksjonsevne eller psykisk utviklingshemning, for å kunne ha skikkelig god innlevelse. Uten et slikt medmenneskelig perspektiv kan man bli en «lenestol teoretiker». Det er ikke så overraskende at mange av dem som reagerer på denne debatten selv har personlige erfaringer: de har barn, søsken, slektninger eller venner som er litt over middels forskjellige fra det som er vanlig. Så kan vi vel heller ikke utelukke at forskjelligheten kan være en berikelse både for den som er forskjellig og for oss andre? Lars Petter Endresen
  • 2017-05-03 Utgangspunktet til Jens Petter er at folk glemmer fortere enn elva renner men det stemmer ikke alltid for i desember i 2014 under overskriften "-Tangerudbakken viser et bilde som ikke stemmer med virkeligheten" hvor det bl.a. står sitat: Leder av Norsk Forbund for Utviklingshemmede er kritisk til framstillingen av folk med Downs i media. Sitat slutt Videre sier han sitat: Tangerudbakken viser veldig lite om de utforingene folk med Downs har, som manglende tjenestetilbud og oppfølging. De fleste voksne med Downs har ikke muligheter til ferie hvis de ikke har bemidlede pårørende. Når man viser at beboerne i Tangerudbakken drar på seiltur så glemmer man at ikke alle kan det. Det er også svært få med Downs som har jobb, sier Gitlesen. Sitat slutt. Denne formuleringen fra Gitlesen innebærer at også han mener at personer med Down syndrom ikke lever et fullverdig liv. Godt mulig at Gitlesen har forandret og det må han gjerne gjøre men da bør man være voksen nok til å innrømme det og forklare hvorfor man gjør det. Istedenfor velger Gitlesen å ty til skittent spill. Selv har jeg snakket med NFU medlemmer som har advart mot dette spillet fordi vedkommende mener det kan skade organisasjonens gode navn og rykte og det tror jeg allerede er i ferd med å skje for i 2015 hadde NFU 8391 medlemmer mens de i 2016 hadde 8259 medlemmer altså en reduksjon på 132 medlemmer og i tillegg har de to år på rad mistet tilskudd til Tiltak for å bedre levekårene og livskvaliteten til mennesker med nedsatt funksjonsevne bl.a. fordi dem mener at NFU mangler nytteverdi. Dette bør få det til å ringe noen varsellamper for Gitlesen Steinar Wangen
  • 2017-05-03 Det er på det rene at personer med Downs ikke har samme arbeidsevne som andre funksjonsfriske. Det er også på det rene at de har mange og til dels store helsemessige plager og høy risiko for utvikling av tidlig demens (fra 30 års alder). Det er åpenbart at dette er en belastning på samfunnet og på dem selv. Livet med og sammen med noen med Downs er ikke bare en dans på roser. Det må vi da kunne være enig om? Det er intet kontroversielt i det, og det blir ikke bedre av at vi tier samfunnsdebattanter i hjel og demoniserer dem. Arve Petersen
  • 2017-05-02 Makan til idiotisk innlegg mot ytringsfrihet har jeg ikke sett siden venstresiden gikk i allianse med islam. Greit å være utviklingshemma altså, men når det er hodet det gjelder burde man få mammaen sin til å se gjennom før man trykker "publisér". Børre Arnesen
  • 2017-05-02 Til anonym vil jeg få opplyse om at Jens Petter Gitlesen selv har tatt sin utdannelse på universitetet i Stavanger så han vet hva han snakker om og det gjør det hele ekstra skremmende. Jeg har kopiert denne artikkelen med overskriften "Å deilige provokasjon" fra forskning.no sitat: Frokostblandingen satt seg i halsen mens jeg leste intervjuet med filosofi-stipendiat Braanen Sterri i Minerva tidligere denne uka. Min første tanke: «Bra at han tar en doktorgrad i filosofi og ikke i spesialpedagogikk». Min andre tanke: «Her må det bli et blogginnlegg»! Kort oppsummert fra intervjuet: Braanen Sterri er for et sorteringssamfunn der kvinner får muligheten til å velge bort et foster med Down syndrom. Så langt ikke noe spesielt rystende eller kontroversielt i mine øyne. Men så er det begrunnelsen til Braanen Sterri som trigget den sterke reaksjonen med Cornflakes over det hele: «De som har Downs vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for dem». Og videre: «En person med Downs er en økonomisk belastning for samfunnet» - altså, ifølge Braanen Sterri er personer med Down syndrom en byrde, og vi får et bedre samfunn uten dem.   Derfor, fra den ene stipendiaten til den andre: et svar på disse påstandene. Ja, vi må kunne være ærlige og si at mange personer med Down syndrom og kanskje personer med utviklingshemming generelt ikke lever fullverdige liv, når de ikke får tilgang til arbeidsmarkedet, når de ikke får et undervisningstilbud av god nok kvalitet, når de ikke kan velge hvor og med hvem de vil bo sammen med, når de ikke får den samme tilgangen til helsevesenet. Men: denne ulikheten i levekår finnes ikke i egenskap av det ekstra kromosomet eller utviklingshemmingen som de har. I stedet er den et resultat av den kognitive diskrimineringen som disse personene utsettes for. Klart at personer med Down syndrom kan være i jobb, og klart at de kan bidra til samfunnet – dersom de får muligheten. Når Braanen Sterri sier noe som «uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for dem», så må vi kanskje stille spørsmålet hvor mye samfunnet egentlig legger til rette for dem? Og hva mener vi med «å legge til rette»? Er det det samme som å lage et segregert undervisningstilbud eller en segregert arbeidsplass? Vi, samfunnet, gjør nok ganske mye mindre enn vi tror for å legge til rette. Her er det mange gode løsninger som er uprøvd, og som kan hjelpe å få fram potensialet hos den enkelte. Så var det det med å være en økonomisk belastning. Her må vi nok innse at veldig mange av oss er økonomiske tapsprosjekter for staten. Vi går i minus når vi får barn, når vi blir langtidssykemeldte, når vi blir gamle og skal bo på sykehjem. Altså når vi lever et ganske alminnelig liv med oppturer og nedturer. Men, heldigvis, så finnes det andre verdier enn de samfunnsøkonomiske å vurdere folk etter. Jeg har selv jobbet med barn og unge med utviklingshemming i 20 år. Hver eneste  av dem har beriket mitt liv på en unik måte, og jeg glemmer ingen av dem. Jeg vet at mange andre spesialpedagoger, vernepleiere og andre som jobber med disse menneskene opplever det på samme måte. Så til slutt to spørsmål: Hvilke verdier velger du å leve etter? Er det kanskje på tide å bli kjent med en person med utviklingshemming? Sitat slutt Det står dessverre ikke noe navn på bloggforfatteren, det står kun: "En spesialpedagogisk blogg" I motsetning til synserne som ikke bidrar til noe som helst synes jeg limt blogg fremstår rimelig nyansert men det betyr ikke at jeg er enig i alt, men den er saklig og det har det ikke vært for mye av i denne debatten. Steinar Wangen
  • 2017-05-02 Jeg slettet anonymt innlegg Jens Petter Gitlesen
  • 2017-05-01 Kjære anonymt: Jeg er ikke kjent med noen unnsyldning fra Sterris side. Han sa et sted at han hadde tatt avstand fra begrepsbruken og lenket det opp til blogginnlegget på moralisene.no "Lever personer med Downs syndrom fullverdige liv?" Sammenligningen du foretar mellom rektor og statsministeren er ikke helt god. Rektor ved et universitet er institusjonens leder. Statsministeren har ikke ansvaret for aviskronikker, men det har avisens redaktør. NFU ber verken om yrkesforbud eller sensur, men synes at også universitetet og filosofer har visse rammer å forholde seg til. Ytringsfriheten gir folk en rett til å uttrykke seg. De som ikke kan uttrykke seg, trenger også et vern mot diskriminerende og hatefulle ytringer. Om ytringene kommer fra folk som kaller seg filosofer eller om de kommer fra andre, endrer ikke på saken. Abort har vært diskutert lenge. Selektiv abort og fosterdiagnostikk har vært diskutert siden midten av 1980-tallet. Jeg kan ikke huske andre enn Sterri som fra faglig hold har rakket ned på menneskeverdet til voksne med Downs syndrom i den debatten. Problemstillingene knyttet til abort, selektiv abort og fosterdiagnostikk er krevende. Teknologien vil gi nye muligheter i fremtiden. Diskusjonen vil neppe noen gang bli endelig avsluttet, men dukke opp med jevne mellomrom. En kan bare håpe at de fleste innser at det er mulig med slike diskusjoner uten å måtte ty til fornedrende karakteristikker av medmennesker. PS! Anonymt, skal du fortsette å skrive her, så husk å før inn navnet ditt i rubrikken under der hvor det står Navn: Jens Petter Gitlesen
  • 2017-05-01 Sterri har jo SELV bedt om unnskyldning for ordvalget, som uunngåelig ble oppfattet annerledes enn han mente. Og Gitlesen/NFU aner da virkelig heller ikke hva et universitet er for noe. Et universitet er ikke en bedrift hvor ledelsen dikterer synspunkter. En universitetsrektor som beklager sine ansattes meninger, er som en statsminister som ber om unnskyldning for at en avis publiserte en kronikk. At NFU ber om sensur og yrkesforbud for filosofer som setter argumentene for abort inn i en større sammenheng, er bekymringsverdig. Det er lov å argumentere både for og mot abort, så også for filosofer. Anonymt

Tips noen om siden