Hvorfor reformen sporet av

En reform kan gi store positive endringer, slik en opplevde etter nedleggelsen av Helsevesent for psykisk utviklingshemmede (HVPU). Skal situasjonen opprettholdes, kreves styringssystemer.

Jens Petter Gitlesen

Av Jens Petter Gitlesen

 

Reformen for mennesker med utviklingshemning sporet av fordi få forsto den. Det kom nye reformer, mange nye statlige satsinger og vi fikk ny styring i kommunene. Da det ikke lenger var noen som talte reformens sak, var avsporing uunngåelig.

 

Etter reformen var det en sterk statlig styring gjennom øremerkede tilskudd, strenge reguleringer fra Husbanken og kontroll av kommunal boligbygging. Det var vanskelig for kommunene å ikke følge reformens konkrete målsetninger. Tilskudd og finansiering sto på spill.

 

Kommunene hadde formidable oppgaver med å etablere et botilbud til mennesker med utviklingshemning. Omsorgstjenesten måtte også etableres. Oppgaven var såpass stor at både ordfører og rådmann ble involvert. Reformperioden var en opplæringsperiode for kommuneledelsen.

 

Statlig styring forsvant

Men reformperioden ble avsluttet mot siste del av 1990-tallet. Den statlige detaljstyringen forsvant. Øremerkede tilskudd ble til rammetilskudd. Retningslinjene fra Husbanken forsvant, det samme gjorde kontrollen for å hindre at kommunene reetablerte institusjonsomsorgen. Sakte men sikkert gled reformen tilbake til institusjonsnormen. Tjenester ble knyttet til boligen og ikke til den enkelte. Forsøkene på inkludering avtok og segregeringen ble forsterket.

 

Reformen var i liten grad forankret i lovverket. Lovene var veike. Det var lite statlig kontroll og reformens idé bleknet også på statlig hold.

 

Formannskapsmodellen og New Public Management

Kommunene innførte formannskapet til erstatning for hovedutvalgene. Begrunnelsen var å skille klarere mellom politikk og forvaltning. Politikerne skulle uttrykke prioriteringer og fagfolkene i kommuneadministrasjonen skulle sikre at politikernes prioriteringer ble realisert. På de fleste saksfelter, var nok denne endringen fornuftig. Politikerne er stort sett flinke til å vokte på forvaltningen. Kommunepolitikerne tenker på saker som de kjenner og som opptar dem. Men få kommunepolitikere er spesielt opptatt av mennesker med utviklingshemning og de er lite kjent med deres situasjon. Innføringen av formannskapsmodellen svekket kommunenes evne til å drive en god politikk overfor mennesker med utviklingshemning. Saksfeltene som politikerne verken kjenner til eller interesserer seg for, er utenfor politikernes kontroll og overlates til en liten gruppe i kommuneadministrasjonen. Rådmannen kjenner ikke feltet og sender sakspapirene videre til politikerne som vedtar rådmannens innstilling uten debatt.

 

Parallelt med innføring av formannskapsmodellen, ble nye økonomistyringssystemer tatt i bruk. Økonomistyringssystemene kalles ofte for New Public Management, men det er bare blant dem som misliker styringssystemet. De som er for New Public Management  snakker om budsjettstyring, ressursfordeling, ressursutnytting, anbud, bonuslønn, evaluering, motivasjonslønn, målstyring eller lojalitetsbonus.

 

Ingen kan være entydig mot New Public Management, men styringssystemer som kun betrakter timer og kroner er ikke alltid det beste utgangspunktet for organisering av omsorgstjenester. Tidligere var økonomi en støttefunksjon for fagfolkene som utviklet kommunens omsorgstjenester. I dag er rollene byttet om. Fagfolkene er fanget av økonomisystemer. Rapportering er blitt en sentral del av omsorgstjenesten. Kalkulatorfolket trenger flere data som fôr til stadig mer glupske beslutningsstøttesystemer.

 

Økonomi og etikk

Når de økonomiske betraktningene får forrang, øker det legitimiteten til økonomiske argumenter. I Oslo blir mennesker med store bistandsbehov lagt ut på anbud. Det argumenteres med konkurranseutsettelsens økonomiske effektivitet. Rådmannen i Fitjar uttalte til Bergens Tidende at kommunen måtte innføre eiendomsskatt på grunn av noen med store omsorgsbehov. Alle i Fitjar kommune kjenner disse få. Fitjar kommune har en inntekt på rundt 160 millioner per år. Om kommunen bruker 6, 8 eller 10 millioner på tre personer med store omsorgsbehov, så er det også en del andre forhold som bestemmer kommunens utgifter. Påstanden var av en slik karakter at den for få år siden ville vært tabubelagt, vakt oppsikt og vekket sterk kritikk. Det var ikke tillatt å omtale innbyggere på en slik måte. Omtalen i Bergens Tidende vekket ikke reaksjoner selv om den prydet forsiden.

 

Kommunenes Sentralforbund (KS) er kanskje den mektigste og den hyppigste brukeren av økonomiske argumenter mot norsk politikk, lov og menneskerett. For å informere ledelsen i norske kommuner om landets politikk overfor mennesker med utviklingshemning, inviterte regjeringen alle landets rådmenn og ordførere på konferanse. Knapt noen rådmenn eller ordførere møtte. Men til regjeringens arbeid med å gjøre FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne til norsk lov, kom KS med uttalelsen: «... Vi har særlig merket oss artikkel 19 om retten til å velge bosted. Vi forutsetter at dette ikke svekker kommunens mulighet til å utøve skjønn ved vedtak om sosial- og helsetjenester skal ytes i en omsorgsbolig, institusjon eller som hjemmetjeneste.»

 

KS er åpenbart ikke klar over at det slett ikke er kommunen som skal bestemme hvor mennesker skal bo. Slik har det heller aldri vært. Det å gi økonomibetraktningene forrang er det samme som å drukne etikken.

 

 

En skole for noen

Enkelte fikk det for seg at det har vært faglig forfall i den norske skolen. Trolig dreier det seg om en vrangforestilling. Har flere den samme vrangforestillingen og pressen gjengir den ofte nok, så kan det mest psykotiske vrøvlet fremstå som en offentlig sannhet. For å styre skolen anvendes tankegods hentet fra økonomistyringssystemet. Elvene testes og skolene rangeres. Skolens oppgave er redusert fra det å skape nyttige samfunnsborgere, til det å produsere elever som alle skal være bedre enn gjennomsnittet både i norsk, matematikk og naturfag. Noen er ikke flinke, andre er urolige og kan komme til å forstyrre medelevene. Slike barn tas ut og får undervisning alene, i kommunale spesialskoler, i spesialavdelinger eller i spesialundervisningsgruppen. Snart er ett årskull stemplet som unormale. Barna tas ut av klassefellesskapet. Det faglige nivået i skolen har ikke økt, men det har antallet tapere. Den spesielle undervisningen er ressurskrevende og ressursene tas fra normalklassen. Kunnskapsfokuset har medført at fellesskolen aldri har vært mindre istand til å takle elevmangfoldet enn i dag.

 

HVPU ble nedlagt fordi mennesker med utviklingshemning også er mennesker, - de skulle være en naturlig del av samfunnslivet, på samme måte som alle andre. I norsk skole læres elevene at det er noen som ikke passer inn, det er noen som må tas ut av fellesskapet, det er noen som har det best av ikke å kunne være sammen med folk flest. Selv HVPU var tuftet på langt mer sivilisert tankegods.

 

Med tanke på hva elevene fra kunnskapsskolen har lært om inkludering, likeverd og antidiskriminering er tanken på fremtiden ikke spesielt lystig.

 
6 mars 2013

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag