Foto av Anita Tymi, tidligere nestleder i NFU

Jeg har levd et skjermet liv

I dette blogginnlegget setter Anita Tymi fokus på vold og overgrep overfor mennesker med utviklingshemning.

Jeg har levd et skjermet liv

–Om overgrep og vold

Av Anita Tymi, tidligere nestleder i NFU

Å skrive et blogginnlegg om dette er ikke enkelt. Jeg har forsøkt å sett noen ord på et tema som berører meg og som jeg opplever som krevende. Tanken min er at vi skal tenke over og reflektere over dette temaet, og at vi ikke skal fortie det. Samtidig må ikke seksualitet sykeliggjøres eller forbys.

I Meld. St. 45 (2012 – 2013), Frihet og likeverd sies det i kap 5

Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har på oppdrag fra BLD foretatt en oppsummering av kunnskap om vold og overgrep mot personer med utviklingshemming. Studien viser at vi med nokså stor sikkerhet kan slå fast at mennesker med utviklingshemming er minst like utsatte for vold som befolkningen for øvrig. Når det gjelder seksuelle overgrep er det grunn til å hevde at mennesker med utviklingshemming er mer utsatte enn «folk flest». Avhengighet av hjelp og støtte, lært hjelpeløshet og lydighet, lært atferd med negative konsekvenser, ønsker om konformitet med den såkalte normalbefolkningen og en til dels segregert og usynlig livsførsel anføres som viktige risikofaktorer for både vold generelt og seksuelle overgrep spesielt.

Jeg er med i et nettverk som forsøker å sette seg inn i problemstillingen vold og overgrep av eller mot mennesker med utviklingshemming. Gruppen består av folk fra politiet, habilitering, barnehus, statsadvokat, høgskole og universitetsmiljø, behandlingsinstitusjoner, kriminalomsorg, fylkesmann osv. Jeg er representant for NFU og derved representant for brukerorganisasjon.

Som brukerrepresentant forsøker man å sette seg inn i de aktuelle problemstillinger og så representerer man organisasjonens syn på den aktuelle problemstillingen.

Journalisten Thomas Ergo hadde i 2011 oppe en rekke saker som viste hvor utsatt mennesker med utviklingshemming er. Det gjelder båre som offer og overgriper. Og gjennom de sakene han belyser og gjennom saker som blir presentert i nettverket (anonymt selvfølgelig) ser jeg at jeg har levd et skjermet liv.

Dette er saker jeg, og jeg tør påstå de fleste av oss, ikke ønsker skal skje, og som de fleste av oss ikke aner skjer. Mennesker som blir utnyttet på det groveste, som ikke blir trodd i sin historie, fordi de på grunn av sin utviklingshemming er språklig svak og ikke oppleves som troverdige vitner. Jeg opplever at det som jeg ser på som helt klare overgrep ikke er mulig å bevise slik at noen kan straffes. Det er forskjell på at noe er gjort og at noe kan bevises at det er gjort. Dette høres for meg urettferdig ut, men det er ikke det det handler om, det er hva som er beviselig.

Så er det vel slik at vi når vi er usikker, at vi har en tendens til å ikke anmelde noe før vi er sikker, og i den forbindelse kan det hende at vi utsetter folk for overgrep på nytt, ved at vi ikke tar dem på alvor. Det er ikke vi som skal føre bevis, det er det noen andre som er utdannet til, nemlig politiet.

Mange mennesker med utviklingshemming er omgitt av mange tjenesteytere, kanskje både 40 og 50 forskjellige hver måned. Dette kan være med på å skjule overgrep fordi ingen kjenner den det handler om godt nok.

Når det gjelder den andre siden der et menneske med utviklingshemming er overgriper så er det kanskje sånn at det kanskje ikke heller tas på alvor. Ofret er kanskje en annen med utviklingshemming og dersom forholdet ikke blir anmeldt så vil den som er offer ikke få sine rettigheter og trygghet, samtidig som den som er overgriper ikke kan straffes på «vanlig» vis så blir det bagatellisert.

Her må det alltid være slik at ofret er den svakeste part, selv om begge parter trenger hjelp. Hvilke tiltak som settes inn må ivareta ofret slik at ikke han eller hun risikerer flere overgrep, samtidig som den som utfører overgrep må få et tilbud som gjør at han eller hun ikke havner i samme situasjon, men heller ikke fengsles i forhold som ikke er adekvate for mennesker med utviklingshemming.

Saker som dette krever kompetente politifolk som kan noe om mennesker med utviklingshemming og sørger for at de får adekvat hjelp enten de er offer eller overgriper. Barnehusene som skal være/ er spesialister på avhør av mennesker med utviklingshemming må brukes slik at avhøret ikke blir nok et overgrep. Nærpersoner til mennesker med utviklingshemming enten det er profesjonelle eller familie må våge å se og si fra ved mistanke. Det gjelder både lærere og vernepleiere og assistenter og andre. Igjen er det ikke vi som skal samle bevis, det er politiets jobb.

Så er det slik at folk må ha kunnskap om å ivareta sitt eget liv, og de må få ha kunnskap om å ha et seksualliv. Barn og unge med utviklingshemming må få være med på vanlig og på tilrettelagt undervisning i skolen. Vi som foreldre må få rådgivning om hvordan vi kan lære barnet og ungdommen å ta vare på seg selv og å takle sin kropp og sin seksualitet. Alle må få hjelp til et språk som gir dem mulighet til å sette ord på både seksualitet og følelser. De som bruker alternativ kommunikasjon må ha alle typer ord i sitt ordforråd.

Også må vi tørre å se. Vi må ikke la de som ikke kan tale sin egen sak være helt alene fordi vi ikke tør og vi må alltid huske på at uansett hvem overgriperen er så må vi først beskytte offeret og ikke la oss forblinde av at en overgriper også trenger hjelp.

Igjen, jeg har levd et skjermet liv, jeg har ikke vært i slike situasjoner selv. Jeg innser at dette ikke er enkelt, men problemet blir ikke borte om vi overser det.

Ta vare på hverandre!

23 juni 2014
  • 2014-06-24 "Mange mennesker med utviklingshemming er omgitt av mange tjenesteytere ..... Dette kan være med på å skjule overgrep....." Her er altså den kommunale organiseringen med på å skjule overgrep. Når mange er innom en utviklingshemmet, så er det få eller ingen som kjenner vedkommende så godt at de kan forstå at noe er galt fatt. En mye bedre løsning vil være å ha færrest mulig tjenesteytere knyttet til hver utv. hemmet. Omtrent som en liten familie for den utv.hemmede. Det ville gitt større trygghet og kjennskap begge veier. Overgrep kan likevel forekomme, men i langt mindre grad. Tror jeg. Elfinn Færevåg
  • 2014-06-23 Man vet at utviklingshemmede er mer utsatt for seksuelt overgrep enn andre og da er det neppe noen grunn til å tro at det er annerledes når det gjelder vold. Steinar Wangen

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag