Fotografi av fengsel

Kommunen som overgriper

Bergens Tidende har omtalt forholdene i Rosehagen bofellesskap hvor vinduene var erstattet med finerplater, beboerne var låst inne og arbeidstilsynet krevde nedvasking og nektet ansatte å arbeide.

Det mest oppsiktsvekkende med saken fra Bergen, er ikke de ulovlige forholdene som er avdekket. Lignende forhold avdekkes stadig vekk.

Det som bør vekke oppsikt er:

  • Sakene som får omtale, bringes frem av pressen og er trolig bare toppen av et isfjell. Kommunene har ansvar og myndighet for tjenestene. Det kommunale selvstyret er stort og det er så godt som ikke statlig kontroll med feltet.
  • Det var arbeidstilsynet som truet med sanksjoner overfor Bergen kommune. Fylkeslegen har tilsynsansvar for beboerne, men mangler sanksjonsmuligheter. Når forholdene er uholdbare for ansatte å jobbe under, må det være langt verre for beboerne å leve under de samme forholdene.
  • Stortinget har gjentatte ganger bedt regjeringen vurdere å gi fylkesmannen sanksjonsmidler. Siste gang den 12. april 2011.
  • Et samlet Storting krevde at regjeringen måtte sikre målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Ulovlig bruk av tvang og makt er svært utbredt. Det har vært to nasjonale tilsyn på feltet. I 2005 avdekket tilsynet ulovlig bruk av tvang og makt i ca. 75% av tilfellene. På grunn av de urovekkende funnene, ble tilsynet gjentatt i 2006, hvor det også ble avdekket ulovligheter i ca. 75% av tilfellene. Etter dette har det ikke vært nasjonale tilsyn på feltet. Det er vanskelig å se andre tiltak som er iverksatt.
  • Mye tyder på at rundt 40% av voksne med utviklingshemning gis psykiatriske medisiner enten for å gjøre dem lettere til sinns eller for å roe dem. Få har psykiatriske diagnoser. Alt tyder på at vi snakker om en alvorlig overmedisinering av tilstander forårsaket av mistrivsel og uheldige livsbetingelser. Det har aldri vært tilsyn på feltet.

    – Me er kjende med at desse medikamenta til tider blir brukte utan at det er stilt ein diagnose. Eg trur dette er eit av dei verkeleg alvorlege forholda i norsk helseteneste som me må gjera noko med, sa assisterande helsedirektør Bjørn Guldvog til NRK den 12.11.2011. Siden den gang, har vi ikke hørt mer om saken.

Bergens Tidende bringer kostnadsargumentet på banen. De to beboerne i bofellesskapet Rosehagen skal koste kommunen 15 millioner per år, sies det. Påstanden er i bestefall tendensiøs. Tar en hensyn til de statlige direkte kompensasjonsordningene, blir kommunens del av de 15 millionene redusert til ca. 4,4 millioner. Tar en med finansiering som ligger i den ordinære delen av intektsfordelingssystemet og i kommunens tildelte rett til å kreve inn skatter, vil beløpet bli ytterligere redusert.

De mest interessante med kostnadstallene er at Bergen kommune bruker uhorvelig store beløp uten å evne å løse problemet.

Men kostnadssiden er en avsporing. Det finnes verdier med forrang for penger. Ingen har til nå krevd at Anders Behring Breivik må løslates fordi han er så dyr å ha i fengsel.

Bergen kommune må snarest mulig rydde opp i eget rot og sikre at alle får forsvarlige tjenester. Når stortinget skal behandle stortingsmelding nr. 45 (2012-13) – Frihet og likeverd, bør de presisere hvordan en skal sikre at kommunene følger menneskerettighetene og norsk lovverk. Dessverre er historien om Rosehagen bare en av de mange historiene om kommunalt vanstyre. I motsetning til de fleste tragediene kom forholdene i bofellesskapet Rosehagen i medias fokus.

Les mer i Bergens Tidende:

Jens Petter Gitlesen

3 juli 2013

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag