Illustrasjonsfoto

Medisinering av mennesker med utviklingshemning

Mye tyder på en utstrakt medisinering av mistrivsel og uheldige livsbetingelser blant personer med utviklingshemning.

Overrepresentasjon av psykiske lidelser?

Psykiske lidelser har stor utbredelse både i normalbefolkningen og blant personer med utviklingshemning. De fleste undersøkelser tyder på at utbredelsen av psykiske lidelser er mer omfattende blant personer med utviklingshemning enn blant resten av befolkningen. En årsak til dette er at utviklingshemning ofte har en biologisk årsak som også disponerer for psykiske lidelser. En annen årsak er at mange med utviklingshemning har svært uheldige livsbetingelser med manglende tjenester, fravær av selvbestemmelse og en læringshistorie som kan være både spesiell og belastende.

Det å ha en psykisk lidelse, betyr verken at en skal medisineres eller legges inn på sykehus. Svært mye psykiatrisk behandling dreier seg om samtaler, det å lære seg å kontrollere livet eller å legge til rette for at en unngår å komme i ugunstige situasjoner.
Undersøkelser viser f.eks. at arbeidsledighet kan disponere for psykiske lidelser, mens arbeid kan "kurere" eller redusere lidelsene. Selv om en stor del av befolkningen har psykiske lidelser, er det en liten andel som medisineres som følge av lidelsen.

 

Overmedisinering

For mennesker med utviklingshemning er det svært mange som medisineres, kanskje så mange som 40%. Forholdene er kartlagt i flere undersøkelser:

Basert på en undersøkelse av voksne med utviklingshemning hvor det også er vedtak om bruk av tvang og makt etter sosialtjenestelovens kapittel 4A, finner forfatterne: Personer som omfattes av vedtak om tvang og makt har mange atferdsproblemer. Over halvparten (54 %) av personene har en eller annen form for psykisk lidelse. I alt 70 % har, med unntak for antiepileptika, brukt en eller annen form for psykotrop medikasjon, og nevroleptika foreskrives til halvparten. Det er ikke noe samsvar mellom diagnostiserte psykiske lidelser og bruken av psykotrop medikasjon. Bruken av nevroleptika er høyere blant de som utsettes for flere tvangstiltak enn det er blant de som utsettes for bare ett tiltak. Dette indikerer at nevroleptika har blitt brukt systematisk i et forsøk på å redusere de atferdsproblemene som tvangstiltakene er begrunnet i. Vi mener at denne medikasjonspraksisen er på grensen til det faglig uforsvarlige. Denne praksisen reiser flere etiske og faglige problemstillinger"
Basert på voksne med utviklingshemning som har vedtak om sosiale tjenester, finner en: 37.4% av deltakerne brukte psykotrop medikasjon, og nesten 10% brukte to medikamenter. De vanligste medikamentene var tradisjonelle antipsykotiske midler (Haldol, Nozinan, Cisordinol), som ble brukt av ca. 20% av deltakerne, fulgt av mer moderne antipsykotiske midler (Risperdal, Zyprexa), med 12.2%, og moderne antidepressiva (SSRI-preparater som Cipramil, Zoloft), med 8.5%. 2.4% brukte eldre, trisykliske antidepressiva og 5.1% brukte antiepliptika (som Tegretol, Orfiril). Noen enda færre, det vil si under 2%, brukte stemningsstabiliserende, angstdempende og stimulerende midler"

"Faktisk var under fjerdedelen av antipsykotiske medikamenter indikert av psykose."

 

Undersøkelsen tok utgangspunkt i tidligere institusjonsbeboere: "50 personer (43%) brukte psykofarmaka ved registreringstidspunktet – 37 antipsykotika, 14 anxiolytika og ni antidepressiver. Kombinasjoner av bruk av ulike psykofarmaka var vanlig, idet vi registrerte 89 hos disse 50, i gjennomsnitt 1,7 medikamenter per person. Fastlegen hadde forskrevet de fleste medikamentene, kun åtte (17%) var forskrevet av lege innen spesialisthelsetjenesten. 17 personer (14%) fikk psykofarmaka som eventuellmedikasjon, enten alene eller som tillegg til fast medisinering med psykofarmaka. 17 hadde brukt samme psykofarmaka siden utskrivning fra Dagsrudheimen. Hos sju vet vi ikke hvor lenge bruken hadde vart. De viktigste bivirkninger som ble registrert, var tretthet hos 16 (34%), sikling hos ti (21%) og parkinsonisme hos åtte (17%) personer."
Underskelsen dekket tidligere institusjonsbeboere og viser at "44 % av utvalget brukte psykotrope legemidler, og antipsykotika var mest brukt. Psykiske lidelser og problematferd var den vanligste årsaken til forskrivning. Virkning og bivirkning av medikamentene ble vanligvis ikke registrert. Andre behandlingsformer, som analyse og tilrettelegging av miljøet, ble sjelden prøvd. Spesialisthelsetjenesten innenfor habilitering og psykiatri var i liten grad involvert i behandlingen."

På samme måte som hos mennesker uten utviklingshemning, vil selvsagt også mennesker med utviklingshemning kunne ha behov for medikamentell behandling. Men det er ikke noe som tyder på at omfanget av dagens medisinering står i forhold til et forsvarlig behov. I en artikkel i det svenske legetidsskriftet anbefales pedagogiske tiltak i stedet for medisinering.

– Av og til må noen dopes ned, sier fastlege Kåre Reiten til NRK og fremstår som en personifisert årsak til dagens situasjon. Inger Näslund, spesialist i rehabiliteringsmedisin, sier det motsatte: «Det finns i dag andra metoder än medicinering för att komma till rätta med beteendestörningar. Först måste dock eventuella somatiska eller psykiatriska åkommor diagnostiseras och behandlas.»
I Norge drives en massiv medisinering mot mistrivsel og uheldige livsbetingelser. Forholdene går over alle støvleskaft og selv fagekspertisen er overrasket over de uforsvarlige forholdene.

Det finnes mange gode eksempler, veileder og beskrivelser. I NAKU sin kunnskapsbank er det rikelig med informasjon om utviklingshemning og psykisk helse. NAKU har også tre korte filmer om psykisk helse. I tillegg finner en fire forelesninger over samme tema.

Tiltak

  • Det er på høy tid at Helsetilsynet fører tilsyn med forholdene og sikrer at spesialisthelsetjenesten har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse på psykiske lidelser innen habilitieringstjenesten.
  • Fastlengenes henvisningsplikt ble senest presisert i den nye fastlegeforskriften. Spørsmålet er om fastlegene benytter henvisningsplikten.
  • Medisinering er ofte et alternativ til bruk av tvang og makt. Mens bruken av tvang og makt er grundig regulert gjennom eget lovverk, finnes ingen spesiell regulering for medikamentell regulering av atferd. Medisinering for å regulere oppførselen til mennesker med utviklingshemning, bør underlegges tilsvarende hensyn og reguleringer som bruken av tvang og makt.

 

Jens Petter Gitlesen

23 mai 2013

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag