Foto av professor Johans Tveit Sandvin

Norge var en gang et forbilde

«Det er trist om Norge, som er det land i Europa med best forutsetninger for å innfri rettighetene gitt i FN-konvensjonen, skal fungere som alibi for senkede ambisjoner», skriver professor Johans Sandvin i en kommentar om stortingsmeldingen «Frihet og likeverd».

Norge var en gang et forbilde

Av professor Johans Tveit Sandvin

Det var mange som hadde store forhåninger til fremmingen av Meld. St. nr 45 (2012-2013): Frihet og likeverd, som Stortinget nå har til behandling. De fleste ble skuffet og ikke så lite forundret over den nesten totale mangel på konkret innhold. Meldingen erkjenner at ansvarsreformens mål ikke er nådd, og at levekårene for personer med utviklingshemming på flere områder har utviklet seg i feil retning de siste årene. Likevel er det vanskelig å se at meldingen i det hele tatt inneholder grep eller tiltak som det er rimelig å tro vil kunne gjøre noe med situasjonen. De tiltak som fremmes er de samme som så langt har vist seg utilstrekkelige; mild oppfordringer til kommunene om å gjøre bedre. Det er å håpe at Stortinget ser at denne meldingen er langt fra det en enstemmig Helse- og omsorgskomité ba regjeringen om.

Statens ansvar

Et av de viktigste levekårsområdene, og som nettopp i ansvarsreformen var av stor prinsipiell betydning, er bolig: ”For å unngå institusjonspreg som strider mot reformens hovedintensjon er det viktig å unngå konsentrasjon av for mange boliger for mennesker med psykisk utviklingshemming, eldre og andre omsorgstrengende”, het det i et brev fra kommunaldepartementet til Husbanken i 1990. Det anbefalte antall samlokaliserte boenheter var 2-5, og ble en norm for Husbankens tildeling av boligtilskudd. Formålet var å sikre at boligene kunne integreres i vanlige bomiljøer, at serviceaktiviteten ikke skulle bli for dominerende i nabolaget, og at en skulle nyttiggjøre seg det samme lokale tjenestetilbudet som resten av lokalsamfunnet.

Kravene knyttet til boligtilskuddet ble opphevet noen år etter reformen, når tilskuddet ble innlemmet i tilskuddet for omsorgsboliger. Mange advarte mot at dette kunne undergrave sentrale intensjoner i reformen. Det fikk de dessverre rett i. Boligene er blitt stadig større, ofte lokalisert i tilknytning til sykehjem og andre omsorgstiltak, og samordnet med boliger for andre grupper av omsorgsmottakere. Ifølge Tøssebro er gjennomsnittlig antall boere i nye boliger mer enn fordoblet siden reformen, og mer enn en fjerdedel bor i boenheter sammen med andre grupper av tjenestemottakere. Dette står i strek kontrast til reformens intensjoner, og har de siste årene ført til stadige konflikter mellom kommuner og familier med voksne utviklingshemmede som opplever at de er tvunget til å velge boformer de ikke ønsker.

Dette er klart i strid med FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter som Norge nylig har ratifisert. I henhold til FN-konvensjonens artikkel 19, forplikter partene seg blant annet til å ”treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for (…)at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform”. Dette er rettigheter som stadig tilsidesettes i norske kommuner.

Det er imidlertid statene som forplikter seg til dette. At vi i Norge har organisert oss slik at dette faller inn under kommunenes oppgaver, fritar ikke staten for dette ansvaret. Det kommunale selvstyret utgjør en demokratisk kvalitet ved den norske styringssystemet, men bare så lenge og på de områder dette er hensiktsmessig i forhold til å sikre viktige fellesverdier. Det påhviler staten et spesielt ansvar for å beskytte borgere som er særligutsatt.

Vil Norge være alibi for senkede ambisjoner?

Jeg deltok nylig på en konferanse i Finland hvor jeg var bedt om å snakke om situasjonen for utviklingshemmede i Norge etter ansvarsreformen. I Finland bor fortsatt ca 1500 personer med utviklingshemming i institusjoner. Som ledd i ratifiseringen av FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter har Finland vedtatt å avvikle sine gjenværende institusjoner innen 2020. Vedtaket har også bakgrunn i at EU, på grunn av sin ratifisering FN-konvensjonen har intensivert arbeid med institusjonsavvikling og utvikling av lokalbaserte tjenester for personer med utviklingshemming blant sine medlemsland.

Norge har, sammen med Sverige, vært et foregangsland og en internasjonal modell når det gjelder institusjonsavvikling og utvikling av levekår for personer med utviklingshemming. EU forsøker å fremme de samme idealene for bygging av lokale boligtilbud som ble fremmet i den norske ansvarsreformen, med små bofellesskap, integrert i vanlige bomiljø. Men dette er ikke lett i en tid hvor mange medlemsland fortsatt sliter med virkningene etter finanskrisen. Det eksisterer en oppfatning om at det er kostnader å spare på å bygge større enheter. Finland planlegger for bofellesskap for 15-20 beboere.

På konferansen i Finland kunne Luk Zelderloo, leder av European Association for Service Providers for Persons with Disabilities (EASPD) fortelle at utviklingen i Norge går i retning av nye institusjoner. Han synes det er trist, og det kan lett bli tatt til inntekt for en oppfatning om at EUs anbefalinger er urealistiske. Det er trist om Norge, som er det land i Europa med best forutsetninger for å innfri rettighetene gitt i FN-konvensjonen, skal fungere som alibi for senkede ambisjoner. Om en vil unngå det, må det vises en reell politisk vilje til å bringe reformprosessen tilbake på sporet.

  • I forbindelse med utarbeidelsen av grunnlagsmaterialet for stortingsmeldingen, ble fikk professor Johans Tveit Sandvin i oppdrag å beskrive styringssystemene som skal sikre reformens målsetninger. Rapporten kan leses her.
  • NFU-bloggen finner en flere innlegg med relevans for stortingsmeldingen «Frihet og likeverd»

Jens Petter Gitlesen

29 november 2013
  • 2013-11-29 «Samtlige botiltak som har vært etablert kun for en bruker, er nå avviklet», kunne en lese i sakpapirene fra Rådmannen i Trondheim. Eksemplene på uforstand står i kø. Jens Petter Gitlesen
  • 2013-11-29 Jeg og min bror ble i 1991 "tvangsflyttet" til kommunens nybugde femetasjers omsorgsblokk, da sammen med bare eldre. Vi var 20 og 26 år, og hadde behov for assistanse noen timer i døgnet. Det ble kalt ei nødløsning i påvente av ei tomt vi kunne bygge på. Da vi 12 år senere innså at intensjonene til kommunen var å la oss bli boende, søkte vi privat lån fra Husbanken. I et siste desperat forsøk på å låse oss til leiligheta, skrev kommunen brev til Husbanken - bak vår rygg. Der anbefalte de Husbanken å IKKE gi oss lån til egen bolig. Vi hadde i løpet av de 12 årene fått kranglet oss til 24 timer med assistanse, og kommunen hevdet i brevet at de ansatte ikke ville flytte over i privatbolig, fordi de ønsket å beholde fagmiljøet rundt seg. Dette var selvsagt ren løgn, og vi fikk lån etter at alle ansatte signerte et brev som bekreftet det motsatte. Så kyniske kan kommunene oppføre seg, og det illustrerer troen de har på store bofellesskap. På tide med innskrenkninger i selvråderetten spør du meg! Øyvind Hansen

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag