Foto av professor Jan Tøssebro

Ny Melding til Stortinget – hva nå?

Jeg hadde i det lengste håpet at den nye regjeringen enten hadde trukket meldingen, eller i det minste kommet med et tillegg skriver professor Jan Tøssebro.

Ny Melding til Stortinget – hva nå?

Av professor Jan Tøssebro

I disse dager arbeider Stortinget med en melding regjerningen la fram før sommeren, den første på mer enn 20 år som tar opp utviklingshemmetes levekår. Kan vi tro det bærer bud om endringer og forbedringer? Det har i alle fall vært tilfelle hver gang Stortinget har hatt en større drøfting av situasjonen for utviklingshemmete siden 1945. Men denne gangen? Jeg lever i håpet, men utgangspunktet, meldingen fra regjeringen, er ikke særlig løfterik.

 

Bakgrunnen for meldingen er at Stortinget hadde bedt om en gjennomgang av levekårene og resultatene av reformen fra 1991, og i lys av det komme med forslag til hvordan livsvilkårene kan bedres. Bakgrunnen for saken i Stortinget var i sin tur at flere forskningsrapporter og oppslag i «Et Samfunn for Alle» ga grunn til uro, særlig i forhold til utviklingen når det gjelder bolig og sysselsetting. Nye bofellesskap var større enn svært mange av de institusjonene som ble lagt ned for 20 år siden, en økende andel utviklingshemmete var uten sysselsetting og de var nær sagt ute av tiltak som Arbeid med bistand – et tiltak som i sin tid var utviklet nettopp for utviklingshemmete.

Vanlig praksis i slike tilfeller er at en setter ned et bredt sammensatt utvalg for å vurdere situasjonen og å komme med forslag, som departementet deretter bearbeider. Det skjedde ikke. En ville gjøre arbeidet internt i departement og direktorat. Allerede der burde en bli urolig. Var det for å hindre at det kom opp forslag som politisk ledelse ikke ønsket inn på den politiske dagsorden? Det er ikke godt å vite. Men vi ser resultatet.

Grovt sett preges meldingen av to ting. For det første er det knapt noen helhetlig gjennomgang av utviklingshemmetes levekår, men snarere en oversikt over hva staten gjør på feltet. Det er vel derfor en bruker mye plass på ulike ordninger i Nav, enten de brukes av utviklingshemmete eller ikke, mens det at det er en tredobling i andelen utviklingshemmete som er uten dagtiltilbud såvidt nevnes. For det andre forsøker en å løfte fram et nytt offensivt grep, mer selvbestemmelse, men på en måte som knapt har noen konsekvenser for konkrete politiske tiltak. Jeg er enig i at selvbestemmelse er viktig, og i det små handler det mye om praktisk faglig arbeid i boliger og arbeidsplasser. I stort handler det om slike ting som for eksempel å få bestemme hvor en skal bo, hvor en skal jobbe og med hvem en skal bo sammen med. Her har statlige myndigheter muligheter for å grave i verktøykassa for å skape rom for valgmuligheter. Men det drøftes ikke engang. En holder seg langt unna alle områder der spørsmål knyttet til selvbestemmelse får politiske konsekvenser.

 

I tillegg er det en viktig ting meldingen ikke preges av. Utviklingen de senere år gir all grunn til å se på hvordan sektoren styres, om det kommunale selvstyre på noen måte må reguleres. Utviklingen illustrerer at utviklingshemmete er svært lett å overse så snart de ikke er en opplagt del av dagsorden. Derfor trenger en styringssystemer som sikrer at de politiske målsetningene lever også i tider der oppmerksomheten er lav. Det handler om styringssystemet. Og meldingen drøfter styringssystemet, men på en måte som vitner om en så svak problemsforståelse at utfordringene ikke engang reises.

 

I det hele tatt er meldingen preget av en uvanlig tafatthet i forhold til det å trekke politiske konsekvenser. I tillegg er meldingen unik i den forstand at den på flere punkt senker ambisjonene i forhold til tidligere politiske dokument. Tidlig på 1990-tallet satte en en øvre grense på kommunalt eide bofellesskap på fire. Nå er det blitt åtte (som ofte i praksis blir åtte pluss åtte). I reformens dager siktet en inn mot en gradvis utvikling av mer normaliserte sysselsettingstilbud, men responsen på at utviklingshemmete er skjøvet ut av disse, f eks arbeid med bistand, er nærmest taushet. Og når det gjelder familier: Da Høibråten var statsråd var målet at «familiene skulle ha mulighet å delta i arbeids- og samfunnsliv på lik linje med andre». Nå er målet at barn skal vokse opp hjemme, og at «offentlige tjenester skal understøtte familiene og bidra til at foreldrene ikke skal være alene om ansvaret». Jeg vet ikke hvor langt tilbake en må for å finne en så passiv målformulering, men det er langt.

 

Jeg hadde i det lengste håpet at den nye regjeringen enten hadde trukket meldingen, eller i det minste kommet med et tillegg. Men nå er den altså i Stortinget. Kanskje kan vi håpe at noe skjer der. Det var tross alt Stortinget som tok initiativ til den gjennomgangen vi har nå, og det vil ikke være første gang Stortinget ser veien videre på en tydeligere og mer ambisiøs måte enn regjeringen innen politikken for utviklingshemmete. Det skjedde blant annet den gangen tidlig i 1960-åra da en forlot politikken om at store institusjoner var det beste. Jeg håper det nye Stortinget følger opp.

 

 

Les flere innlegg på NFU-bloggen

 

Jens Petter Gitlesen

20 november 2013
  • 2013-11-21 Grensen på åtte personer per bofellesskap kommer fra Demensplan 2015. Begrunnelsen finner en i dementes manglende orienteringsevne. Derfor anbefaler en å etablere små demensavdelinger på sykehjem og i omsorgsboliger. Demensplan 2015 ble utarbeidet uten at fagkompetanse på utviklingshemning var involvert. Husbanken benytter heller ikke åtte som en maksimal grense, men er villige til å strekke seg langt lenger enn det. NFU verdsetter professor Jan Tøssebro sine bidrag til feltet. Han ble invitert til å skrive blogginnlegget og vi deler mange av hans bekymringer. Men NFU verdsetter at stortingsmeldingen legges frem for Stortingsbehandling. I Stortinget har vi alltid funnet vår viktigste politiske støtte. Jens Petter Gitlesen

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag