Rektor Ole Petter Ottersen

Rektor Ole Petter Ottersen må ta ansvar

Rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo bør unnskylde seg overfor mennesker med utviklingshemming. Den akademiske friheten rommer ikke krenkelser.

Få dager etter at Aksel Braanen Sterri ble ansatt som stipendiat ved Universitet i Oslo, kom han med krenkende uttalelser om mennesker med Downs syndrom. Sterri er gjort oppmerksom på forholdet, men iveren etter å få fram eget syn har vært sterkere enn hensynet til dem han tråkker på.

Statssekretær i kommunal- og moderniseringsdepartementet, Bjørnar Laabak, er selv far til en kvinne med Downs syndrom. Han reagerte i harme overfor Sterris uttalelser om medmennesker med Downs syndrom og sammenlignet Sterris argumentasjon med tankene som lå bak T4, Hitlers program for å utrydde mennesker med utviklingshemming og andre store funksjonsnedsettelser. Statssekretær Bjørnar Laabak ba Sterri trekke seg fra sin stipendiatstilling hvor han skal jobbe med etikk.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, reagerte kraftig overfor Bjørnar Laabaks utspill som han betraktet som et angrep på den akademiske friheten.

Ole Petter Ottersen bør takke statssekretær Laabak for hans reaksjon. Når universitetsansatte som får fritt rom i media fratar ens barn deres menneskeverd, så er harme en forståelig reaksjon. Når Ole Petter Ottersen ikke så problemet og heller ingen andre universitetsansatte sa i fra, skal han være glad for at Bjørnar Laabak gjorde det.

I sitt blogginnlegg viser Rektor Ole Petter Ottersen til diskusjonen om hvilke ytringer studentene skal eksponeres for. Han glemmer å problematisere hvilke ytringer andre samfunnsmedlemmer skal rammes av.

Rektor Ole Petter Ottersen er både selektiv og tendensiøs i sitt valg av referanse når han omtaler den akademiske friheten. Han kunne like godt nevnt Max Planck som regnes blant verdens ledende forskningsmiljø. Det var ved Max Planck at institutt for antropologi, menneskelig arvelære og eugenikk ble opprettet. I 1938 ble den unge og lovende legen, Josef Mengele, ansatt som assistent for instituttdirektøren. Max Plancks ideologisk medansvar for nazismens forbrytelser er veldokumentert. Ingen forsvarer Max Plancks historie med akademisk frihet.

Akademiske friheten er hjemlet i universitets- og høgskolelovens § 1-5. Den samme paragrafen pålegger også universitetet å holde et høyt faglig og etisk nivå. Det finnes forskere ved Universitetet i Oslo som har jobbet lange liv både med menneskeverdet, funksjonsnedsettelser og etikk. Krenkende utsagn som Sterri kommer med, er svært uvanlige fra universitetshold. Den nyansatte stipendiat Sterri har ikke noe som helst faglig å vise til på feltet. Han leker seg med lettvektstanker som hensynsløst involverer og karakteriserer medmennesker.

Når Sterri i gjentatte intervjuer, innlegg og mediaopptredener kommer med krenkende uttalelser overfor mennesker med Downs syndrom, så er det verken høyt faglig eller etisk nivå. Sterri definerer sine Übermensch som sannhetssøkende personer med stor tankeevne, uten bistandsbehov. Slikt tankegods er er det god grunn til å ta avstand fra selv om en har akademisk frihet.

Rektor Ole Petter Ottersens blogginnlegg ble delt på hans egen facebookvegg og fikk hundrevis av likerklikk, spesielt fra universitetsansatte. Det er både trist og ugreit når velkjente professorer i blant annet jus, biologi og samfunnsfag ikke ser hvilken vei de går og hvem de tråkker på. Jeg vil håpe at disse velkjente professorene som støttet rektor Ole Petter Ottersen i form av likerklikk, ikke betrakter den akademiske friheten som en rett til å opptre krenkende.

Verken faglig dyktighet eller akademiske grader garanterer for etisk nivå. Alexander Graham Bell var en ivrig talsmann for tvangssterilisering av personer som var bærere av uheldige arveegenskaper. Nobelprisvinner William Shockley, la seg på en mer moderat linje og ville betale folk med lav intelligens for å la seg sterilisere. William Shockley var også bekymret over at fargede fikk flere barn enn hvite. I Norge har vi hatt problemer med Knut Hamsuns posisjon. Nederland sliter med kjemikeren Peter Debye som mottok nobelprisen i 1936. Zoologen og nobelprisvinneren Konrad Lorenz ble fratatt sitt æresdoktorat ved Universitetet i Salzburg. Slik kan man fortsette å liste opp. Historien har lært oss at akademisk frihet må følges opp med ansvar.

I debatt i Politisk kvarter fikk Ole Martin Moen ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk spørsmål om de kunne ansatt en nazist.

– Hvis det var en nazist som faktisk viste seg å være faglig veldig sterk, var den faglige sterkeste kandidaten, noe jeg tror en nazist ikke ville vært. Ja, da vil jeg tro det kunne vært mulig, svarte Moen.

Noen ved Universitetet i Oslo bør lære Ole Martin Moen litt historie.

Det minste rektor Ole Petter Ottersen bør gjøre, er å unnskylde overfor mennesker med Downs syndrom og andre som Aksel Braanen Sterri plasserer lang nede på skalaen over hva som er fullverdig liv. Det er ikke greit at mennesker med utviklingshemming skal betale prisen for universitetets akademiske frihet.

Jens Petter Gitlesen

Støtt NFU

20 april 2017

  • 2017-04-21 Jeg synes det blir problematisk når foreldre til personer for de bidrar kun til avsporing av debatten. Bjørnar Laabak skjønte dette og slettet derfor blogginnlegget. Kanskje noe å tenke på Jens Petter? En annen ting som fremstår noe merkelig er at Bent Høie har innført NIPT for å jakte trisomier og steriliseringsloven åpner for å sterilisere utviklingshemmede med tvang og alt er selvsagt gjort for å spare penger. Likevel beskylder ingen politikerne for å sympatisere med Nazismen. Hvorfor det? Trolig på grunn av frykt for økonomiske konsekvenser. Så når alt kommer til alt er det ingen som egentlig bryr seg om utviklingshemmede. Steinar Wangen
  • 2017-04-21 Beste innlegg eg har lest på lenge. For ikkje å snakka om smitteeffekten slike holdninger gir i høve til alle mennesesker med funksjonsnedsettelse. Dessverre er ikkje slike holdningar nye i samfunnet vårt men det er bekymringsfullt at det får bre om seg. For ikkje å snakka om kva konsekvenser dette får i kvardagslivet til alle dei som blir råka av nemde krenkelsar i praksis. Undrar meg over om slike holdningar ligg bak: 1. Alle avvika - over 90 prosent dispensasjon som kommunar og fylkesmenn tillater i bruk av tvang og makt vedtak overfor særlig psykisk utviklingshemma. 2. Fråtaking av samtykkekompetanse flatt. 3. Fråtaking av rettslig handleevne. 4. Fråtaking av retten til å få naudsynte helse- og omsorgstenester. 5. Fråtaking av retten til å få forsvarlige helse- og omsorgstenester 6. Fråtaking av retten til sjølv å bestemma kven som skal vera verje. 7. Fråtaking av retten til å få tvang, trussel, vold, seksuelle overgrep saker m.m utøvd offentlig tilsatte handsama i rettsapparatet. 8. Fråtaking av retten til å få offentlig sviktsaker handsama i menneskerettsdomstolen då staten Noreg ikkje signerte tilleggsforføininga. Slik som praksis i offentlig forvaltning blir utøvd overfor svært mange med funksjonsnedsettelse er dei ikkje bare ressurssvake men også gjort rettslause. Faktum er at gjeldande lover og forskrifter utelukkande gir eit illusorisk vern !! Nemnd faktum er ei kjennsgjerning og godt opplyst langt inn i Stortinget men det finnest ikkje politisk vilje til å endra praksis. Den som tier samtykker !! Anne Torild Bru

Tips noen om siden