FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Retten til å bestemme selv

Arbeidet med å rapportere om situasjonen i Norge i forhold til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er godt i gang. Når det gjelder retten til selvbestemmelse, synes Norge å ha en lang vei å gå og mye å svare for.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser representerer et paradigmeskifte med hensyn til:

  1. Ingen kan fratas sin rettslige handleevne.
  2. I stedet for å bestemme over noen, skal alle få hjelp til å bestemme selv.

Rettslig handleevne

Forholdene er beskrevet i FN-konvensjonens artikkel 12. I den nye vergemålsloven kan mennesker fratas sin rettslige handleevne (se vergemålsloven § 22). Norge avga en tolkningserklæring i forbindelse med ratifiseringen av konvensjonen hvor det heter at Norge "...tillater fratakelse av rettslig handleevne eller bistand til å utøve rettslig handleevne og/eller tvungent vergemål der slike tiltak er nødvendige, som en siste utvei og underlagt kontrollmekanismer".

Hvilken status en slik tolkningserklæring har, er uklart. Noen hevder det er snakk om en reservasjon. Komitéen som overvåker FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er imidlertid klare på sin tolkning av konvensjonens artikkel 12, knyttet til det å frata noen deres rettslige handleevne. FN-komitéen og Norge har vesens forskjellig forståelse.

Med utgangspunkt i den norske tolkningserkæringen er det vanskelig å se hva myndighetene har gjort for at vi skal unngå å måtte benytte fratakelse av rettslig handleevne som "en siste utvei".

Selvbestemmelse

Tanken om at den enkelte selv skal foreta sine valg er grunnleggende i FN-konvensjonen. De som trenger hjelp til å foreta sine valg, skal gis slik bistand. For dem som trenger bistand til å utøve denne oppgaven, er dagens middel først og fremst vergeordningen. Men vergene får ingen opplæring i det å bistå den enkelte til å uttrykke sine ønsker, behov og beslutninger. Utviklingen har i stedet gått i motsatt retning. Det blir stadig vanligere med advokater som verge, ofte advokater som aldri har truffet den de skal hjelpe til å uttrykke sine ønsker, behov og beslutninger. Bruken av faste verger har også tiltatt, men de faste vergene har sjelden god nok kunnskap og kjennskap til den enkelte som de skal bistå til å fatte egne bestemmelser.

NFU har argumentert for at verge må være en som kjenner og forstår den enkelt godt. Ofte vil dette være foreldre, søsken eller nær familie. Men det er ingen garanti for at enhver nærperson vil utøve god beslutningsstøtte for den enkelte. Foreldre kan ha en tendens til å ville overstyre sine barn også når de ikke er barn lenger. I interessekonflikter er det lett å være seg selv nærmest.

Løsningen

Hovedutfordringen på feltet er at løsningen på hvordan en skal etterleve FN-konvensjonens artikkel 12 er ukjent. Det finnes ikke fullgode løsninger som vi kan importere fra andre land. Men det er opplagt at vi må etablere systemer for å sikre bistand til besluttningsstøtte hvor den enkelte ikke blir bestemt over, men får hjelp til å treffe egne beslutninger i samsvar med egne ønsker og behov.

Det er akseptert at foreldre bestemmer over og på vegne av barn, men ingen er barn gjennom hele livet. FN-konvensjonen sier temmelig klart at en ikke skal bestemme over voksne. Det vil være svært utfordrende å styre etter paradigmet i FN-konvensjonen, men Norge har forpliktet seg til å ta utfordringen. Det mest bekymringsfulle med dagens situasjon, er at Norge ikke har startet prosessen med å etablere ordninger som skal kunne sikre alle sin selvbestemmelse.

Jens Petter Gitlesen

18 oktober 2014

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag