Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne

Rettighetsarbeid på feil premisser

Ved å utelate NFU er mandatet for utvalgsarbeidet allerede brutt og den paradoksale situasjonen etablert: Utvalgsmedlemmene som ønsker å følge mandatet, må trekke seg.  Forholdet er beskrevet i stortingsmelding 45 (2012-2013) «Frihet og likeverd», hvor det heter: «Nothing about us without us!»

Omsider er utvalget oppnevnt som skal foreslå tiltak for å sikre målsetningene i politikken overfor mennes- ker med utviklingshemning.

Mandatet står i et rimelig godt forhold til Stortingets vedtak. Her kan man lese at utvalgets formål er å "... utrede og fremme forslag til konkrete tiltak for å styrke grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemning, slik at nasjonale politiske mål om likestilling og likeverd, selvbestemmelse, deltakelse og integrering innfris". Når en skal styrke rettighetene for mennesker med utviklingshemning ved å nedsette et utvalg, er det uforståelig at den desidert største organisasjonen for og med dem det gjelder, ikke er representert. Det å involvere de som en sak angår, er en gammel forvaltningstradisjon. Statsviteren Stein Rokkan omtalte forholdet som "den korporative kanalen" allerede i 1966. Andre hadde beskrevet det samme forvaltningsprinsippet før ham.

De siste 20 årene kan jeg ikke komme på et eneste offentlig utvalg som har behandlet befolkningsgrupper, hvor befolkningsgruppen ikke er representert. Forskjellen mellom år 2014 og de 20 foregående årene er imidlertid at i 2014 skal Norge følge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. I FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, artikkel 4, punkt 3, står det: "I arbeidet med å utvikle og gjennomføre lovgivning og politikk som tar sikte på å gjennomføre denne konvensjon, og i andre beslutningsprosesser som gjelder spørsmål knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal partene aktivt trekke inn og råd- føre seg inngående med mennesker med nedsatt funksjonsevne, også barn med nedsatt funksjonsevne, gjennom de organisasjoner som representerer dem."

Ved å ratifisere konvensjonen har Norge forpliktet seg til å etterleve den. Likestillings- og diskrimine- ringsombudet mener at Regjeringen bryter FN-konvensjonen ved å utelate utviklingshemmedes interesseorganisasjoner. Hvordan medlemmene i utvalget selv vil tolke konvensjonen på dette området, får vi svar på etter hvert. Manglende fagkompetanse er vanlig i utvalg som arbeider i forhold til brede mandater. Prosessen før oppnevnelsen av utvalget, kunne vært bedre.  De fire oppnevnte fagpersonene, en sosiolog, en vernepleier og to jurister, har tilsammen relativt snever kompetanse. De vil trolig få problemer med å ivareta helheten med de faglige utfordringene, men også i forhold til de mange andre, komplekse fagfeltene som de i følge mandatet skal gå inn i. Utvalget skal riktignok styrkes med et sekretariat og kan benytte ekstern ekspertise i sitt arbeid, men uten NFUs brede fagkompetanse med seg hele veien, vil det ikke kunne oppfylle målene i mandatet sitt godt nok.  

Lovverket er viktig, men det er i liten grad manglende eller mangelfull lovgivning som gjør at utviklingshemmedes levekår har gått i feil retning. Annerledes og mer spesifikk lovgivning, har vi erfaring med fra Sverige. Der går feilutviklingen riktignok noe tregere enn i Norge, men i samme retning som hos oss.  Skal rettighetene til mennesker med utviklingshemning sikres, er løsning- en først og fremst en flerdimensjonal styrking av styringssystemene. Kun den naive har tro på at paragrafer alene løser problemer. Brukerkompetanse har flere sider. Det er både et demokratisk prinsipp, men også en essensiell informasjonskilde. Få har mer kompetanse enn den NFU systematisk har opparbeidet gjennom 47 år. Det å utelate denne viktigste informasjons- og kunnskapskilden, er uklokt.

Departementet forsøker å fremstille utvalget som et ekspertutvalg, men de bryter den essensielle kjernen som ligger til grunn for FN-konvensjonen. Hva som er bra og dårlig for en gruppe av mennesker, bestemmes av gruppens organiserte interesser, ikke av sosiologer, vernepleiere eller jurister.

Utvalget skal ledes av rådmannen i Drammen, Osmund Kaldheim, som har en fortid blant annet som ordfører og statssekretær. Han er den eneste pårørende i utvalget, men representerer ingen organisasjon, kun seg selv. SAFO har positive erfaringer med Kaldheim fra hjelpemiddelfeltet, men utvalgslederen har tidligere markert seg som motstander av politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Om Osmund Kaldheim er med i utvalget som nåværende rådmann, tidligere ordfører, Høyrepolitiker eller far, er vanskelig å vite. Men en vet nå med sikkerhet at departementet ikke ønsket at NFU skulle være med. Begge de to foreslåtte SAFO-representantene, Bjug Ringstad og Gunn Hutchinson, er mer kvalifiserte enn de fleste av utvalgsmedlemmene Ved å utelate NFU er mandatet for utvalgsarbeidet allerede brutt og den paradoksale situasjonen etablert: Utvalgsmedlemmene som ønsker å følge mandatet, må trekke seg.  Forholdet er beskrevet i stortingsmelding 45 (2012-2013) «Frihet og likeverd», hvor det heter: «Nothing about us without us!».

Jens Petter Gitlesen

(Lederartikkel som sto på trykk i «Samfunn for alle», nr. 5, 2014)

5 november 2014

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag