Illustrasjon

Selvbestemmelse og bruk av tvang og makt

Frihet og selvbestemmelse og er grunnleggende menneskerettigheter. For mennesker med utviklingshemning kan det fattes vedtak om bruk av tvang og makt. Vedtak om bruk av tvang og makt er ofte rutinemessige og personen det gjelder, blir sjelden involvert i vedtaksprosessen, viser en ny rapport fra NAKU.

Selvbestemmelse og bruk av tvang og makt henger nøye sammen. Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 har gode intensjoner. Legger man godviljen til, så følger loven og rundskrivet internasjonal forståelse i forhold til hvordan man faglig skal arbeide for å redusere utfordrende atferd: Det skal foreligge et godt samarbeid med den det gjelder forstått som et sterkt fokus på selvbestemmelse.

Å bestemme selv er en av nøklene i å redusere bruk av tvang og makt og speiles også i lovteksten. De tre paragrafene som spesielt tar opp selvbestemmelse og medvirkning i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 finner vi i: § 9-1. Formål ...Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett. § 9-3. Rett til medvirkning og informasjon Tjenestetilbudet skal så langt som mulig tilrettelegges og gjennomføres i samarbeid med brukeren eller pasienten. Brukeren, pasienten, pårørende og verge skal høres før det treffes vedtak om bruk av tvang og makt etter reglene i kapitlet her og gis informasjon om adgangen til å uttale seg i saker som skal overprøves, klageadgang og adgangen til å bringe vedtaket inn for tilsynsmyndighet og tingretten... § 9-7. Kommunens saksbehandling Under bokstav f finnes følgende krav; opplysning om hvilken holdning brukeren eller pasienten og dennes representant har til tiltaket, Bakgrunnen for at selvbestemmelse er så viktig finner vi internasjonale traktater og gjelder selvsagt også for personer med utviklingshemming. Å bestemme over eget liv er en av de viktigste forutsetningene for en positiv utvikling og identitet (NOU 1991;20).

Dessverre har vi knapt tradisjon for å spørre dem det gjelder når det kommer til forskning om utviklingshemmedes situasjon. Tidligere undersøkelser av utviklingshemmedes levekår har vist at utviklingshemmede mangler selvbestemmelse på vesentlige livsområder som for eksempel hvor de skal bo og hvem de skal bo sammen med (Tøssebro og Lundeby 2002, Söderströmog Jan Tøssebro 2011). De fleste i vårt samfunn tar retten til selvbestemmelse som en selvfølge og i vårt velferdssamfunn blir aktørskap og selvbestemmelse i økende grad vektlagt i relasjoner mellom forvaltningen og brukere (Sandbæk 2001 i Ellingsen og Kittelsaa 2010). Selvbestemmelse er noe som må læres på lik linje som mye annet, man trenger erfaringer bådei å feile og lykkes (NOU 1991;20, Ellingsen 2007). Selvbestemmelse er å ha kontroll over valg og beslutninger som har betydning i livet. Ikke en absolutt kontroll, men muligheten til å være den som «forårsaker» valg og beslutninger. Selvbestemmelse innebærer holdninger og ferdigheter som kreves for å handle som den som «forårsaker»/ treffer valg uten uønsket påvirkning eller innblanding fra andre (Whemeyer og Metzler 1995, s. 111).

Det finnes lite dokumentasjon om utviklingshemmedes selvbestemmelse i forhold til bruk av tvang og makt. Sintef viser i en rapport fra 2011 at fylkesmannen ikke etterspør brukere og pasienter sin holdning når fylkesmannen i alle saker som omhandler tvang og makt overprøver kommunens vedtak. Underforstått ligger det i Sintef sin rapport at kommunene ikke arbeider med dette temaet og at fylkesmannen heller ikke etterspør brukerens deltakelse og holdning til tvang og makt slik loven krever. Kommunene som fatter vedtak om tvang og makt må på landsbasis søke om dispensasjon fra utdanningskravet i rundt 90% av vedtakene. Dette omfanget har vært stabilt i årene som har gått. Fylkesmannen sier kun i 3% av tilfellene nei til disse søknadene (Ellingsen mfl. 2010). Spesielt uholdbar blir situasjonen når kommunene det å søke dispensasjon blir en årlig rutine. Sintef (2011) viser til at 90% av alle vedtak er en blåkopi fra året før.

En ny rapport fra NAKU, der de har personer med utviklingshemming som informanter, peker på at utviklingshemmede i stor grad har meninger om de vedtak kommunen fatter om bruk av tvang og makt. De viser også til at utviklingshemmede ikke deltar i prosessen med å fatte vedtakene og de har i en del tilfeller heller ikke kjennskap til hvorfor det brukes tvang og makt. Når de går inn på spørsmål som dreier seg om andre løsninger til tvang og makt har flere av informantene selv løsninger eller ønsker om å finne løsninger som er annerledes enn hva som kan se ut til å være praksisen i dag. Lyspunktet i dette er at når forskere kan snakke om dette temaet, med personer med utviklingshemming, bør kommunene som kjenner brukerne godt kunne opparbeide seg kompetanse og kultur for å snakke om dette temaet slik at rettssikkerheten blir ivaretatt og at tvangen kan avvikles og dempes i stedet for å øke år etter år. Rapporten avsluttes med tydelige tilrådninger som Bufdir bør følge opp.

Jens Petter Gitlesen

17 mars 2015

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag