Anita Tymi, tidligere nestleder i NFU

Søvnløse overganger

«Vi får sakkyndige vurderinger og Individuelle opplæringsplaner som er tilpasset skolens økonomi og menneskelige ressurser og ikke det eleven kan ha nytte av», skriver Anita Tymi om sine og mange andres erfaringer med skolen.

Søvnløse overganger

Av Anita Tymi, tidligere nestleder i NFU

Nå kan det jo være at dere tror jeg ikke har skrevet rett, at jeg kanskje har hørt feil og ikke forstått, men tro meg, jeg vet og jeg forstår, for det som tjenesteytere kaller sømløse overganger er for oss som foreldre i stor grad noe som jeg vil beskrive som søvnløse overganger.

For de fleste i Norges land er overganger preget av en spent og litt stolt storhet. Poden skal begynne i barnehage, han blir flott skolegutt. Ungdom som begynner i ungdomsskolen og stadig blir mer utfordret og selvstendig, så er det studier og å få seg jobb. Overgangen følges av stolte foreldre, besteforeldre som heier og bilder av begivenhetene. Podens utfordringer øker og kravene øker, men for de fleste er dette stolte øyeblikk på vei mot selvstendighet og voksenliv. Når man treffer andre foreldre så spørres det hvordan går det, med glad optimisme

For foreldre til barn med utviklingshemming er slike øyeblikk også stolte og spennende øyeblikk. Fotografier tas og spenningen er stor, men bak slike overganger ligger det hardt arbeid, tårevåte stunder og søvnløse netter. Vi går inn i disse overgangene med skrekk og gru. Hvordan er tankegangen til de vi møter, hvordan er økonomien på den skolen poden skal starte på, er det noen der som kan tegn, har de pedagoger med et minimum av forståelse at man skal lære fag i skolen. Har de et inkluderende tilbud der poden får være sammen med andre elever på sin alder eller har de skapt en oase, en base eller et annet ”paradis” hvor vafler og turgåing og assistenter regjerer og manglende pedagogikk er mer vanlig enn uvanlig. Og når vi treffer andre foreldre i samme situasjon møter vi folk som med et omsorgsfullt og bekymret blikk, som tar oss på skuldrene og med et sukk spør forsiktig; Hvordan går det?

Og hva fører disse manglende pedagogisk styrte og ekskluderende paradisene av ymse slag til?

Manglende faglige utfordringer, manglende sosiale utfordringer og erfaringer betydelig institusjonalisering og redusert likeverd.

Han kan jo selvfølgelig ikke ha gym med de andre, elevene har jo så mange krav og regler de skal forstå i gymmen nå” sa rektor før oppstart på ungdomsskolen.

Og derfor starter vårt søvnløse liv med krav til skoler om å følge lovverket med rett til opplæring, fortvilelse over at de ikke kan skaffe noen som kan bruke tegn og snakke med poden. Vi får sakkyndige vurderinger og Individuelle opplæringsplaner som er tilpasset skolens økonomi og menneskelige ressurser og ikke det eleven kan ha nytte av. Og mødrene våkner i sinne kl 0530 og skriver brev og klagesak. Vi får beskjed om at ”hva skal disse ungene med fag? Og det viktigste for dem er botrening” og du verden så mye man lærer når man setter på vaskemaskinen. Vi får timeplaner der elevene får samme assistent og samme undervisning uansett hva de trenger, og vi går i møter med to pakker klinex og skuldrene hevet til kamp. For å overbevise pedagoger om at de må ha en pedagogisk tilnærming på undervisningen!

Og det aller verste er kanskje at skolene presenterer dette som et tilbud de er både fornøyd med og stolte av. Så venter vi ennå i desember på IOP og lurer på når den kommer og om det finnes et eneste mål der?

Så sier den nye meldingen, frihet og likeverd:

Det vanligste problemet er at planarbeidet starter for sent og at de som skal overta ansvaret for barnets opplegg i skolen ikke kommer inn tidlig nok. Mange gir utrykk for at overgangene blir vanskelige og at koordineringen mellom ulike instanser svikter, slik at foreldre selv må ta rollen som koordinator. 1 For å sikre trygge og gode overganger er det viktig at planleggingen starter tidlig og at all nødvendig informasjon og kunnskap er overført til skolen i god tid før barnet/ eleven starter. Dette vil i de fleste tilfeller kreve samtykke fra foreldrene, eventuelt eleven”

Også vil jeg legge til at så må men jo ha en faglig og helhetlig overbevisning om at elevene har rett på en likeverdig opplæring som følger norsk lov og som er tilpasset den enkelte elevs behov slik at de for utnytta sine ressurser og at vi foreldre kan sove om natta i trygghet om at det er også skolens og samfunnets mål.

Også er det på han igjen, nye overganger, nye folk og enda flere våkenetter!

Jens Petter Gitlesen

23 november 2013
  • 2013-11-24 Mye gjenkjennbart her. Vi river oss i håret i fortvilelse over manglende fokus på fag. Vi føler at poden vår er gitt opp, og at skolen i stor grad er oppbevaring... Line H. Breines
  • 2013-11-23 Kanskje rommet for den individuelle tilpasningen er vel stort? En har spesialundersvisning for å sikre eleven et tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Samtidig gir en i praksis slipp på fagplanens opplæringsmål og opplæringen blir ikke evaluert gjennom standardiserte tester eller prøver. "Hensynet til eleven" kan være en god begrunnelse for en opplæring hvor en tar mest hensyn til alle andre enn eleven. Jens Petter Gitlesen

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag