Illustrasjonsfoto

Tvang og makt – myter, tro og viten

Antallet personer med vedtak om bruk av tvang og makt har syvdoblet seg. Om årsakene til utviklingen, vet man lite. Til gjengjeld er det mange som mener mye.

Regelverkets opphav

Regelverket om tvang og makt kom som en følge av mediafokus på umenneskelig behandling av personer med utviklingshemning. Nedleggelssen av HVPU, var trolig også en medvirende årsak. Da kommunene skulle overta ansvaret for alle med utviklinghemning, var det et behov for å hjemle tiltak som gjorde kommunene istand til å overta ansvaret også for de som krevde inngripende tiltak.

Siktemålet med lovverket om tvang og makt er først og fremst å unngå maktbruk og å finne alternative tiltak for å unngå bruk av tvang og makt. Skal tvang og makt anvendes, skal en velge det minst inngripende tiltaket.

Forventet omfang av tvangsbruk

Da lovverket ble innført, regnet man med at rundt 600 personer med utviklingshemning ble utsatt for tvang og makt fra tjenesteyterne (se Ot.prp.nr. 589 (1994-1995) s. 10).

Helsetilsynet anslo i år 2000 at antall personer som opplevde bruk av tvang og makt til rundt 1000 voksne med utviklingshemming av moderat eller alvorlig art og 200 personer med autisme som har alvorlige atferdsavvik eller psykiske lidelser.

Omfanget av tvang og makt

Helsetilsynets tall for 2014 viser at

  • 1289 personere med utviklingshemning har vedtak om bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenestelovens § 9-5, pkt. b eller c.
  • Overfor 1166 personer med utviklingshemning, er det meldt om bruk av tvang og makt i nødssituasjoner etter helse- og omsorgstjenestelovens § 9-5, pkt. a.
  • 2692 personer med og uten utviklingshemning ble tvangsbehandlet etter pasient- og brukerrettighetslovens kap. 4a.

Hvor mange personer med utviklingshemning som totalt sett ble registrert utsatt for tvangsbruk i 2014, vet en ikke, men det vil neppe overraske om det gjelder rundt 2000, dvs. rundt 10% av populasjonen.

I følge SINTEF er 9 av 10 vedtak en blåkopi av fjorårets vedtak. Over noen år vil altså svært mange oppleve at registrert tvang og tiltakene vedvarer lenge (gitt tallene fra SINTEF, vil ca. 25% ha tvangsvedtak som vedvarer i 14 år).

Forskning og fakta

På oppdrag for Sosial- og helsedirektoratet gjennomførte Nordlandsforskning en evaluering av sosialtjenestelovens kapittel 4A. Rapporten konkluderer med at bruken av tvang og makt er blitt redusert som følge av lovverket. Tilsvarende konklusjoner trekkes av Dragsten og Søndenaa. Imidlertid undersøker disse rapportene verken vedtak, vedtaksprosedyrene eller hendelsene som ligger til grunn for vedtakene. Rapportene baserer seg på intervju med tjenesteytere som arbeider med tvangsvedtak i kommunen, hos fylkesmannen og i habiliteringstjenesten.

Undersøkelsen av SINTEF er en gjennomgang av vedtak, utført som en dokumentanalyse. Studien vurderer ikke hendelsene som utløser tvangsvedtak, lovligheten av vedtakene eller vektleggingen på det å unngå bruk av tvang og makt. Hovedfunnene i SINTEF-undersøkelsen er:

  • De fleste vedtakene i kommunene, blir stadfestet av Fylkesmannen
  • Kommunens søknader om dispensasjon fra utdanningskravet blir i all hovedsak innvilget
  • Kommunene har problemer med å skille planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner (§ 9-5, pkt. b) fra tiltak for å dekke brukerens eller pasientens grunnleggende behov for mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak (§ 8-5, pkt. c)
  • Fylkesmannen har stor oppmerksomhet knyttet til iverksettelsen og videreføringen av tiltak, og at disse er godt faglig forankret
  • Kommunene står overfor store utfordringer med hensyn til å rekruttere personell med ønsket fagutdanning
  • Kommunene har stor oppmerksomhet i kommunene på arbeid for å finne fram til mindre inngripende tiltak og andre løsninger enn bruk av tvang og makt.

Etter en gjennomgang av et utvalg vedtak og meldinger, konkluderer Ellingsen og Berge med at fylkesmannen synes mer opptatt av at tvangsbruken skal registreres enn at den skal unngås (se Omsorgen ligner fengsel, Fontene nr. 2, 2011). Ellingsen og Berge hevder at en mindre andel av stadfestede vedtak feilaktig er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven. De anslår f.eks. at 50-100 personer med utviklingshemning har såpass inngripende og omfattende vedtak at frihetsberøvelsen tilsvarer fengselslivet. Resultatene presenteres også i artikkelen Rule of law – wishful thinking?

Selv om det ikke er forskning, så har NFU bistått i flere saker hvor vedtakene verken har vært i samsvar med lovverket eller hendelser som lovverket var ment å regulere.

Ikke registrert tvang

Hvor mye uregistrert tvang og makt som utøves, finnes selvsagt ingen oversikt over. De nasjonale tilsynene på feltet i 2005 og 2006, avdekket brudd på lovverket i 75% av tilsynene. Lovbruddene var imidlertid også knyttet til andre forhold enn uregistrert bruk av tvang og makt. Hendelsesbaserte tilsyn avdekker brudd på lovverket i ca. 90% av tilfellene, men også disse tallene inneholder mer enn uregistert bruk at tvang og makt. Det er imidlertid ikke noe i tilsynsrapportene som tyder på at omfanget av uregistrert bruk av tvang og makt er et avtakende problem. Mye av den uhjemlede bruken av tvang og makt, synes å være forårsaket av kunnskapsmangel blant tjenesteytere. Mangel på kvalifisert arbeidskraft, kan være et vesentlig problem. Tilsynsrapporten fra Båtsfjord kommune, kan tjene som et typisk eksempel:

«Kommunen har ikke sørget for at tjenesteyterne har tilstrekkelig kompetanse til å identifisere bruk av tvang i tjenesteutøvelsen.»

Når kunnskapen mangler, er det mytene som rår

Antallet vedtak om tvangsbruk har syvdoblet seg på 15 år. Antallet rapporter om bruk at tvang i nødssituasjoner har økt. I tillegg er en del tvangsvedtak overført fra helse- og omsorgstjenesteloven til pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4a. Ikke noe tyder på reduksjon i den ikke registrerte bruken av  tvang og makt. Hvordan en på dette grunnlaget kan hevde at økningen i tvangsbruk er et resultat av at uregistrert tvang reduseres, er meg en gåte.

Den som er kjent med hypotetisk deduktiv metode, har ikke noe som helst grunnlag til å forkaste hypotesen om økt makt bruk overfor mennesker med utviklingshemning. De som bekjenner seg til evidensbasert kunnskap, bør tenke seg om før de slutter seg til mørketallsforklaringen.

Les også:

Jens Petter Gitlesen

21 juni 2015
  • 2015-06-22 Flott oversikt. Jeg antar det fortsatt heter at alle alternativer til bruk av tvang, skal være prøvet før bruk av tvang. Jeg er redd dette ofte forstås slik at det gjelder i det øyeblikk en er i situasjonen som krever bruk av tvang. Der og da kan det være vanskelig å finne alternative tiltak. Men en kan også se dette i en langsiktig sammenheng, der en prøver å finne ut hvorfor utdelingen oppstår. Advokat Petter Kramâs har bekreftet at det er relevant å trekke inn tiltak som å gi vedkommende langt færre tjenesteytere å forholde seg til. Dette for å oppnå trygghet, tillit, realkompetanse og personlig kjennskap som grunnlag for å forstå - og kommunisere godt med hverandre. Ofte er dette det de utviklingshemmede får minst av. Elfinn Færevåg

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag