Foto av håndjern

Tvang og makt i skolen

Utdanningsdirektoratet vurderer å åpne for bruk av tvang og makt i skolen. Det er all grunn til å vente med å innføre slike tiltak til tvangsbruken utenfor skolen er under kontroll.

NRK brakte historien om Marcus (9) som måtte slutte på skolen fordi det ikke er lov å bruke utstyret som hindrer ham fra å skade seg selv. Slike enkelthistorier kan en trolig finne flere av. Når vi har strenge reguleringer er det ikke for å ramme eventuelle tilfeller hvor det ikke finnes alternativer til bruk av tvang og makt, men for å forhindre at mennesker unødig utsettes for overgrep.

NFU var med å utarbeide lovreguleringen av bruken av tvang og makt overfor mennesker med vedtak om omsorgstjenester. NFU er ikke og har aldri vært en prinsipiell motstander av bruken av tvang og makt. Men en skal være utrolig varsom med å tillate handlinger som ellers regnes som straffbare. NRK sin omtale er totalt ukritisk til konsekvensene av en hjemling av tvangsbruk i skolen. Utdanningsdirektoratet har heller ikke erfaring fra feltet. Det er all grunn til å mane til besinnelse og å gå rolig fram.

Kravet om å få benytte tvang og makt overfor elever i skolen, dukker jevnlig opp. Det har vært en bevisst politikk å ikke innføre denne muligheten. Etter at VG avdekket en gutt med utviklingshemning som var fastbundet i rullestolen, sendte Fylkesmannen i Oslo og Akershus en presisering av forholdene vedrørende bruk at tvang og makt i skolen til Oslo kommune.

Figur 1: Sammenhengen mellom det å benytte tvang og det å ha behov for tvangstiltak

I flere tilfeller har NFU avdekt ulovlig bruk av tvang og makt i skolen. Hovedproblemet med bruken av tvangstiltak er at den først og fremst benyttes når det finnes bedre alternativer som ikke involverer bruk av tvang.

Når tvangstiltakene opphører, kan det indikere at det kanskje fantes alternative og mindre inngripende tiltak? Bruken av tvang og makt har en tendens både til å smitte og å eskalere. En skal ha god innsikt i alternativene til tvang og makt for å ha den nødvendige kompetansen til å vurdere og å anvende slike tiltak. Slik situasjonen er i dag, mangler skolen kompetansen som er påkrevd for å anvende inngripende tiltak. En kan også betvile Utdanningsdirektoratets kompetanse til å utrede feltet.

Sivilombudsmannen og FN-konvensjonen

Det er reist tvil om den norske praksisen med bruken av tvangsbehandling i psykiatrien er i samsvar med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. På samme måte kan en stille spørsmål med dagens bruk av tvang og makt. Norge skal rapporter om forholdene til FN og før FN tar stilling til den norske praksisen knyttet til bruken av tvang og makt, bør en være forsiktig med å utvide ordningen.

Ukontrollert vekst i tvangsbruk?

Antallet personer med utviklingshemning som har vedtak om bruken av tvang og makt har økt med ca. 620% siden år 2000. Vi har ingen kunnskap om årsakene til denne kolosale økningen. Den gang Røkkeutvalget la grunnlaget for bruken av tvang og makt gjennom omsorgstjenestene, ble det anslått at 100-200 personer ville ha behov for slike tjenester. I år 2000 ble det fattet vedtak om bruk av tvang og makt overfor 178 personer. I 2013 hadde 1102 personer vedtak om bruk av tvang og makt.

Figur 2: Utviklingen i antall personer med vedtak om tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven (Kilde: Helsetilsynets tilsynsmeldinger).

I 2013 ble det rapportert om 24123 tilfeller av ikke planlagt bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning. Selv om all registrert bruk av tvang og makt har økt, synes ikke den uregistrerte bruken å ha avtatt. De nasjonale tilsynene avdekker ulovlig bruk av tvang og makt i 75% av tilfellene, mens de hendelsesbaserte tilsynene avdekker ulovligheter i rundt 90% av tilfellene.

Årsakene til veksten i tvangsbruken er ukjente

En kan og bør stille spørsmål med systemet rundt eksisterende bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning: Er de kommunale tjenestene under god nok ledelse? Vi vet at det gis dispensasjoner fra kompetansekravene for utøvelse av tvang og makt i 80-90% av tilfellene. Har spesialisthelsetjenestens habiliteringstjeneste tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å gi gode råd og vurderinger av alternativene til tvang og behovet for tvangsvedtak? Har fylkesmannen den nødvendige kapasitet og innsikt til å overprøve vedtak om bruk av tvang og makt? Er tilsynene og kontrollen på feltet god nok? En kan frykte at svaret på flere av spørsmålene er negativt. Før en har kontroll med eksisterende bruk av tvang og makt, må en være forsiktig med å utvide ordningen til flere livsområder.

Positive tegn

Det finnes positive tegn. Ratifiseringen av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med utviklingshemning åpner for at sivilsamfunnet kan rapportere om økningen i tvangsbruk til FN. Myndighetene har allerede gitt Sivilombudsmannen et tilsynsansvar overfor bruken av tvang og makt. Det vi først og fremst mangler er grundig forskning på hvorfor vi har opplevd en såpass dramatisk vekst i antall personer som har vedtak om tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven. Inntil vi får mer kunnskap om dagens situasjon, er det god grunn til å avvente utvidelser av lovgivning knyttet til tvang og makt.

Status er uendret siden 1995

Smith-utvalget som foreslo opplæringsloven, vurderte å innføre muligheten for vedtak om tvang og makt overfor elever med utviklingshemning. Konklusjonene fra Smith-utvalget bør ha gyldighet den dag i dag:

«Det nevnte forslaget til nye bestemmelser i sosialtjenesteloven er utformet også med tanke på opplæringssituasjoner. Men bestemmelsene er ennå ikke vedtatt og har således ikke fått sin endelige utforming. Det er også tale om vanskelige spørsmål som ikke egner seg for mer eller mindre improviserte løsninger, og lovforslaget reiser spørsmål av langt mer generell karakter enn det er naturlig å ta standpunkt til som ledd i en utredning om opplæringslovgivning.

På denne bakgrunn har ikke utvalget grunnlag for å ta standpunkt til om disse reglene bør gis anvendelse også i grunnskoler og videregående skoler. Men utvalget vil anbefale at dette spørsmålet blir vurdert når reglene har funnet sin form og eventuelt er endelig vedtatt.»

Tiden er overmoden for en gjennomgang av bruken av tvang og makt i omsorgssektoren. Noe vil trolig komme med Sivilombudsmannens nye mandat, noe vil trolig komme fra FN i forbindelse med rapporteringen knyttet til konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser. Men en mangler en forskningsmessig gjennomgang av feltet. Tilsynsrapporter og enkeltsaker gir god grunn til å tro at forholdene er langt fra slik det var ment å være.

Hovedproblemet med tvangstiltak, er ikke de som har behov for slikt, men de som unødig utsettes for legitime krenkelser som er straffbare når de anvendes på folk flest. Foreløpig mangler vi kontroll med den legitime tvangsbruken overfor mennesker med utviklingshemning. Spesielt skal en være forsiktig med å åpne for slike tiltak overfor barn.

 

24 mars 2014
  • 2014-03-28 Slettet et anonymt innlegg Jens Petter Gitlesen
  • 2014-03-26 Jeg er vernepleierstudent og er også opptatt av bruken av makt og tvang ovenfor mennesker som har et tilretteleggings behov. Faglitteraturen vår sier noe om økning i innvilgede vedtak om bruk av makt og tvang ikke nødvendigvis utelukkende er at det brukes mer makt og tvang enn tidligere, men kan være at tjenesteytere har blitt " flinkere" til og søke om vedtak i forbindelse med bruk av makt og tvang. Jeg sier ikke at det er korrekt. Det må selvfølgelig politisk vilje til for og kunne endre denne økningen. Jeg mener allikevel, etter mange års arbeid i helsesektoren at mye handler om synet tjenesteytere har på mennesker med en funksjonsnedsettelse. Ser vi hele mennesket? Gjøres etiske refleksjoner ofte nok på arbeidsplasser innen helsesektoren? Hva vet jeg, men jeg har et ønske at vi som jobber i helsesektoren først og fremst skal se mennesket bak beskrivelsen tjenestemottaker og bidra til og finne frem til de ressursene de har og bruke de på en positiv måte. Bare mine tanker om synet på verdighet, integritet, mestring - altså livskvalitet. ellen gåskjølen

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag