Forsiden til NOU 2014: 12

Utviklingshemmede prioriteres ut av helsevesenet

Utredningen om prioriteringer i helsevesenet er livsfarlig. Etikk erstattes med handelsregning. De som stort sett er friske gjennom livet skal prioriteres. Trekker en et uheldig lodd i livets lotteri, skal en straffes for det.

Utredningen "Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten" er krevende å lese. Substansen skjules i et hav av formillende og tilsynelatende positive forbehold. Ved førstegangs gjennomlesning, kan dokumentet virke riktig så positivt. Skreller en av retorikken, vil en se et første skritt i det å utvikle en algoritme for hvordan enkeltindivid skal prioriteres i helsevesenet.

De som skal prioriteres er dem med lidelser:

  1. Hvor behandlingen vil medføre "mange gode leveår"
  2. Som krever lite ressurser å behandle
  3. Som i utgangspunktet har dårligere livsutsikter enn de fleste andre

Utviklingshemning regnes ikke som det mest ønskelige og leveårene som utviklingshemmet vil vektes lavt når det snakkes om "gode leveår". Lavere forventet levealder er vanlig ved mange tilstander som medfører utviklingshemning. Mange med utviklingshemning har behov for ressurskrevende og vedvarende behandling. Uansett hvilken medisinsk behandling mennesker med utviklingshemning gis, vil utviklingshemningen stå ved lag. Mennesker med utviklingshemning kommer systematisk dårlig ut på alle prioriteringskrieriene som er foreslått, utenom det tredje kriteriet, helsetap.

De gode leveårene registreres med livskvalitetsindikatorer, de mest absurde indeksene som er utviklet. Indeksene gir jamt blaffen i internasjonale konvensjoner om likeverdighet. Indeksene bryter med vår oppfatning om å gi mest hjelpe til dem som trenger det mest. Indeksene fastslår hvor godt livet til en person er, helt uavhengig av hvordan individet opplever livet sitt. Mange som skårer lavt på livskvalitetsindeksen er svært glade for å leve. De fleste som begår selvmord ville ha skåret høyt på livskvalitetsindeksen. Men slike livskvalitetsindekser eller kvalitetsjusterte leveår, gjør det mulig å benytte enkel handelsregning på det som gjelder liv og død. I tidligere tider var det presteskapet som var bestemmende for spørsmål om liv og død. Nå er de skriftlærde erstattet av helseøkonomene, en variant av arten som er mer opptatt av butikk enn etikk. 

Båter har ulik verdi og forskjellige mennesker verdsetter dem ulikt. Men om både jeg og John Fredriksen sammen skulle havne i havsnød, vil vi nok begge verdsette livbåten uendelig høyt, selv om det er en viss forskjell både i vår betalingsevne og i våre forventede kvalitetsjusterte resterende leveår. En slik erkjennelsen mangler helseøkonomene.

Når FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, artikkel 25, slår fast at "Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne", så betyr det at vi ikke bør begynne å rangere liv og livskvalitet.

Landet vårt har aldri vært rikere enn nå. Vi trenger etisk forsvarlige prioriteringssystemer. De kan knyttes til behandlingenes effekt og hvilke grupper behandlingen er effektiv overfor. Det beste er om NOU 2014: 12 ikke prioriteres, men gjemmes, glemmes og begraves dypt i Helsedepartementets skuffer.

Jens Petter Gitlesen

11 februar 2015

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag