Fremsiden av rapporten Infridde mål eller brutte visjoner?

Kan vi stole på stortingsmeldingen?

Stortingsmeldingen "Frihet og likeverd" gir et greit bilde av hva statlige myndigheter har gjort på politikkfeltet, men forteller lite om hva myndighetene ikke har gjort. Selektivt fokus og kildebruk, gjør at meldingen sier svært lite om levekårene til mennesker med utviklingshemning.

En forsvarlig behandling av stortingsmeldingen Frihet og likeverd, kreve en innsikt som meldingen ikke gir. Kildebruken bør vurderes nøye og en bør være kjent med alternative kilder. Vurdert som et faglig arbeide, er det mange deler av meldingen som ikke holder mål på grunn av selektiv kildebruk og manglende kildekritikk.

"Frihet og likeverd" er resultatet av innspill fra mange enkeltpersoner fra direktoratsnivå og oppover. Når hvert ledd tar bort beskrivelser som en ikke liker og legger til beskrivelser som en liker, blir sammenhengen mellom fakta og beskrivelsen i meldingen slik som en best kjenner fra Mongstad-skandalen.

Det finnes informasjon, men det sentrale står ikke i meldingen

Den mest omfattende oversikten over relevant informasjon, finner en utvilsomt i NAKU sin kunnskapsbank.

Professor Jan Tøssebro har fulgt levekårene til mennesker med utviklingshemning med fire levekårsundersøkelse siden slutten av HVPU-perioden. I rapporten Infridde mål eller brutte visjoner? oppsummeres 2010 situasjonen på følgende måte:

  1. Når det gjelder bolig er det en tydelig trend i retning av at flere utviklingshemmede nå bor i større og mer sammensatte bofellesskap enn tidligere.
  2. Andelen utviklingshemmede som ikke har noen dagaktivitet øker jevnt, og mens arbeidsmarkedsetatens rolle reduseres dreier flere og flere kommunale tiltak fra produksjon over mot aktivisering, eller ingenting.
  3. Utviklingshemmedes deltakelse i fritidsaktiviteter har på noen områder økt mellom 2001 og 2010, mens det har vært stagnasjon på andre områder.
  4. Fattigdom er lite utbredt blant utviklingshemmede, samtidig som veksten i lønn for arbeid er betydelig lavere enn ellers i befolkningen.
  5. Familiekontakten har økt de siste årene, samtidig som det er en negativ trend når det gjelder kontakt med naboer uten utviklingshemming.
  6. En ser et fall i selvbestemmelse fra 2001 til 2010, med en nesten dobling i organisatoriske begrunnelser for manglende selvbestemmelse.

Har arbeidstilbudet økt etter reformen?

I St.meld. 47 (1989-90), var arbeidstilbudet noe som skulle bygges opp etterhvert (se side 51). Den gang var det ca. 2000 personer som hadde arbeid ved "HVPU-verkstedene", dvs. det som senere ble til arbeidsmarkedstiltaket Varig tilrettelagt arbeid (VTA).

I "Frihet og likeverd" hevdes det at 3274 personer med utviklingshemning i dag har VTA-tiltak. Tallet er kildebelagt og kan være riktig. Men meldingen fortier at andre sentrale kilder forteller en annen historie. Söderström og Tøssebro finner en dramatisk nedgang i antallet tiltaksplasser. Sammenlignet med 2001, er det snakk om mer enn en halvering.

Figur 1: Tabell 5.1 fra Söderström og Tøssebro

Söderström og Tøssebro finner en reduksjon i andelen personer med utviklingshemning som har VTA-tiltak fra 30% i 2001 til 13% i 2010. I 2010 var det drøyt 21.000 personer med utviklingshemning og enkeltvedtak om omsorgstjenester, dvs. populasjonen som  Söderström og Tøssebro studerte. Antar en at 70% av populasjonen er voksne, blir antallet personer med utviklingshemning og vedtak om omsorgstjenester 1911 personer.

I artikkelen Nederst ved enden av bordet, tar professor Karl Elling Ellingsen tok utgangspunkt i tall publisert av Arbeidsdepartementet og hevder at det per 2010 er ca. 2700 personer med utviklingshemning med utviklingshemning innen tiltaket VTA. På side 9 skriver Ellingsen:

"I 1995 var det totalt 5.100 personer med utviklingshemning som var i arbeid når en regner med de som jobbet i arbeidsmarkedsbedrifter, i ordinære bedrifter med integreringstilskudd og i arbeid basert på andre ordninger (sosial- og helsedepartementet 1995). Dette er ordninger og arbeidsplasser som i dag stort sett følges opp av VTA-bedriftene. Baserer en seg på disse tallene, er det i 2008 en nedgang i antall ansatte personer med psykisk utviklingshemning i disse virksomhetene på 25 prosent sammenliknet med tallene fra 1992,og på rundt regnet 40 prosent sammenliknet med tallene fra 1995."

Undersøkelsen til Söderström og Tøssebro er trolig den som ligger nærmest den populasjonen som ble omfattet av reformen. I 1989, regnet en med at reformen omfattet ca. 16.000 personer med utviklingshemning. Dette var ca. 5000 institusjonsbeboere og ca. 11.000 hjemmeboende. Samtidig var det et sted mellom 42.000 og 126.000 personer med utviklingshemning i landet i 1989 (i følge WHO er andelen med utviklingshemning et sted mellom 1% og 3% av befolkningen). De 16.000 personene som ble omfattet av reformen, var først og fremst personer med utviklingshemning og behov for omsorgstjenester.

Det kan godt tenkes at estimatene som oppgis i "Frihet og likeverd" samstemmer med estimatene til Söderström og Tøssebro, men da har det vært en forskyvning blant utviklingshemmede innen VTA, fra dem med store bistandsbehov, til dem uten bistandsbehov.

Selv om Söderström og Tøssebro er den kilden som uttaler seg om reformpopulasjonen, bygger undersøkelsen på på utvalgsundersøkelser. Tilfeldige årsaker knyttet til utvalgstrekningen kan ha medført en viss underestimering av andelen som har VTA. Men usikkerheten knyttet til utvalgstrekningen vil neppe være større enn ±550 personer.

  • Det er i beste fall en tvilsom praksis når "Frihet og likeverd" fortier resultatene fra relevant forskning.
  • Når antallet tiltaksplasser innen VTA i skjermet sektor er økt med drøyt 400% og andelen med utviklingshemning som får et tilbud ikke er vesentlig endret siden 1989, så burde NAV/Arbeidsdepartementet gitt en forklaring på årsaken til at en ikke har øket arbeidstilbudet etterhvert, slik en sa i st.meld. 47 (1989-90).En slik forklaring, ville vært interessant med tanke på fremtidig politikkutforming.
  • I St.meld. 47 (1989-90), ble behovet for tiltaksplasser oppgitt til å være 7000. Korrigert for økningen i målgruppen, skulle behovet i dag vært 9200. "Frihet og likeverd" gir ikke noen forklaring på at behovet nå er ca. 4700 tiltaksplasser (dagens påståtte 3274 tiltaksplasser og et oppgitt behov for 1500 tiltaksplasser). Den som studerer kildene, vil finne at anslaget for "behov" som "Frihet og likeverd" bygger på, er udefinert (se den aktuelle rapporten fra AFI).

Bolig

I forkant av stortingsmeldingen bestilte Kommunal- og regionaldepartementet en rapport om bofellesskap. NFU reagerte på oppdraget som i sin beskrivelse virket mer tendensiøst enn faglig. NFU tok bekymringen opp med aktuelle departementer, noe som forhåpentligvis hadde en viss effekt. Men den bestilte rapporten fremstår fortsatt som oppdragsforskning i den uheldige betydningen av begrepet. Kommunal- og regionaldepartementet skal sammen med Husbanken ha ros for å ha gitt en balansert fremstilling hvor aktuelle referanser er trukket inn.

I innstillingen fra Helse- og omsorgskomitéen som utløste stortingsmeldingen, vises det til Kommunaldepartementets instruksjon av Husbanken sommeren 1990: Retningslinjer og minimumskrav for Husbankens vurdering av boliger for mennesker med psykisk utviklingshemning. Kravene kan oppsummeres i begrepene "normalisering" og "integrering", samtidig som bofellesskapene ikke skulle ha flere enn fem beboere. Kravene ble uttrykt gjennom Husbankens rundskriv HB-1212 etterfulgt av HB-1255. Opphavet til retningslinjene fra reformens dager er de samme som når det svenske lovverket sier at "I en gruppbostad bör i regel endast tre till fem personer bo. Ytterligare någon boende bör kunna accepteras men endast under förutsättning att samtliga personer som bor i gruppbostaden tillförsäkras goda levnadsvillkor."

"Frihet og likeverd" nevner flere av begrunnelsene bak størrelsesbegrensningene, men en svært viktigste begrunnelsen nevnes ikke. "Den lilla gruppens princip", ble introdusert i Skandinavia av psykiatriprofessor Karl Grunewald. Prinsippet tar utgangspunkt i det faktum at kvaliteten på relasjoner har en tendens til å avta jo flere mulige relasjoner det finnes i en gruppe. Karl Grunewald vektla at relasjonene mellom beboere og mellom tjenesteyter og tjenestemottaker skulle være personlig og av høy kvalitet. For mennesker med bistandsbehov, kan det være aktuelt med tre tjenesteytere per beboer. Antallet relasjoner i et bofellesskap med 10 beboere, blir da 741. Selv med fem beboere, vil en ha et sosialt system bestående av 171 relasjoner. Trekker en inn forholdet som at ansatte slutter og midlertidige vikarer trekkes inn, samtidig med at tjenesteyterne har store bistandsbehov, kan selv bofellesskap med fem beboere bli såpass komplekse sosiale systemer at de ikke vil fungere spesielt godt.

Bofellesskap skal ikke være spesielt store før det blir uoversiktlige systemer. I bofellesskap med 5 til 10 beboere, er ikke uvanlig at mennesker med utviklingshemning må forholde seg til over 50 ulike tjenesteytere inne i sin egen leilighet iløpet av et år. Etter at en beboer drepte en annen beboer, ble Høgskolen i Nord-Trøndelag bedt om å granske forholdene i bofellesskapet. I gruppeintervjuer fremkom det at ingen av beboerne kunne navnet til samtlige av tjenesteyterne. Forskerne Ellen Saur og Oddbjørn Johansen anbefalte Namsos kommune å satse på mindre bofellesskap med maksimalt seks beboere. Rapporten er ikke referert i meldingen.

Blant NFU sine medlemmer med store bistandsbehov, har en del etterspurt brukerstyrt personlig assistanse. Et sentralt motiv til grunn for interessen er at BPA kan redusere antall involverte tjenesteytere med en faktor på 10, sammenlignet med bofellesskapene.

Likestilling og likeverd

Omtalen av likestilling og likeverd er trolig skrevet av Barne-, likestilling- og inkluderingsdepartementet (BLD). Omtalen gjenspeiler dagens styringssystem. BLD har ansvaret for likestillingslovverket, men det at elever med utviklingshemning ikke har lærebøker, hører inn under Kunnskapsdepartementets ansvarsområde. Når personer med uføretrygd og Varig tilrettelagt arbeid ikke får støtte til arbeidsreiser, er dette et ansvar for Arbeidsdepartementet. Tvangsflytting er i hovedsak et ansvar for Helse- og omsorgsdepartementet. Når mennesker med utviklingshemning ikke selv får valgmuligheter mht. hvor de vil bo og heller ikke får bestemme hvem de skal bo sammen med, så er dette et ansvar for Kommunal- og regionaldepartementet. All diskriminering er på et område. BLD har ansvaret for lovverket, men sektordepartementet har ansvaret for alle felter der den forekommer. I omtalen av likestilling, kunne ikke BLD skrive noe interessant om diskriminering, kort og godt fordi de da ville gått utover sitt ansvarsområde. På tiltakssiden blir omtalen i stor grad redusert til muligheten for å klage til Likestillingsombudet. Skal en benytte den klagemuligheten, bør en være svært ressurssterk, ha juridisk utdanning og beregne ett til to år på klageprosessen. I praksis vil ingen med utviklingshemning kunne benytte denne klageinstansen uten hjelp fra NFU eller ressurssterke pårørende.

Helse- og omsorg

Bidragene fra Helse- og omsorgsdepartementet/Helsedirektoratet er i stor grad en henvisning til hvordan lovverket sier at forholdene skal være. Det henvises til kravet om brukermedvirkning, men viser ikke til hvordan brukermedvirkningen er i praksis. Det henvises til kommunens medvirkningsplikt i forbindelse med anskaffelse av bolig, men det fortelles ikke at denne plikten ikke har noen praktisk relevans. Det henvises til fastlegeforskriften, men det sies ikke noe om hvordan mennesker uten talespråk skal kunne forstå og fortelle om sine helseplager. Det sies heller ikke noe om hvordan mennesker med bistandsbehov skal kunne komme seg til fastlegen eller hvordan fastlegen skal kunne formidle seg til pasienten.

Det henvises til det nasjonale tilsynet med kommunale sosial- og helsetjenester til barn i barne- og avlastningsboliger fra 2009, men det skrives ikke at tilsynet avdekket ulovligheter i 78% av tilfellene (se rapporten om det landsomfattende tilsynet). Vi har sterke føringer på utforming og beliggenhet til barne- og avlastningsboliger for barn. Det fremkommer ikke at Helsetilsynet heller ikke påtalte brudd på føringene, selv om disse var presisert i veilederen for tilsynet (se veilederen, avsnitt 7.1):

«Boligene bør være mest mulig lik et vanlig hjem, med nødvendig tilpasning til barna som skal være der”. Boligene bør ligge gunstig til for skole, fritidsaktiviteter og lekeareal. Boligene bør være eneboliger, rekkehus eller leiligheter i den vanlige boligmassen med tilknyttede utearealer. Det bør ikke etableres boliger hvor flere enn fire barn bor, og det bør ikke være avlastningsplasser der barn bor fast. De som bor sammen bør i størst mulig utstrekning passe sammen i alder, interesser og behov.»

Meldingen nevner ikke dagens praksis med statlig subsidiering av omsorgssentre hvor barn plasseres sammen med demente og andre diagnosegrupper. Det stilles ikke spørsmål med om dagens praksis er i samsvar med barnekonvensjonen.

Innspillet fra Helse- og omsorgsdepartementet/Helsedirektoratet viser ikke bekymring for at antallet personer med vedtak om tvang og makt har økt med over 500% siden år 2000. Derimot konstateres at forholdene på feltet er rimelig bra. Dokumentasjonen er rapporten: Kapittel 4A - en faglig revolusjon? Det fortelles ikke at rapporten ikke er en gjennomgang av feltet, rapporten har ikke sett på verken innhold eller omfanget av tvangsvedtak. Basert på intervju med folk gjenforteller rapporten hva noen tjenesteytere i kommunen, habiliteringstjenesten og hos Fylkesmannen tror om situasjonen.

I avsnittet om psykisk helse, listes en rekke velkjente trivialiteter opp. Men en nevner ikke at mange blir medisinert uten at de har noen som helst lidelse. Psykiatere med kunnskap om utviklingshemning er en utdøende gruppe. Per Olaf Asheim ble medisinert til døde. De pårørende måtte slåss i flere år for å få uansvarligheten fram (se side 18 i "Samfunn for alle", nr. 5, 2013). Det hører med til historien at den samme Per Olaf Asheim gikk med hender fastremmet fram til 2002, en behandlig som er helt ulovlig, men som aldri ble påtalt.

Med litt kunnskap om statistikk og forskningsmetodikk har jeg vært faglig involvert på feltet. Jeg husker spesielt et datapunkt: En mann som ble satt på medisinering før Munchen OL. Han ble fortsatt medisinert i 2006. Mannen hadde ingen diagnose og medisineringen var aldri blitt evaluert. Medisinen var sterk og såpass generelt sløvende at den knapt benyttes overfor andre befolkningsgrupper.

Rettsikkerhet

Det er iverksatt tiltak og prosjekter på feltet de senere årene. Men meldingen beskriver ikke hovedutfordringene og kommer heller ikke med løsninger.

Om en bygger en garasje med mønehøyde 5 cm. over reguleringsplanens bestemmelser, kan fylkesmannen fritt vurdere alle sider ved den kommunale skjønnsutøvelsen. En kan få dagbøter og krav om rivning. Når Fylkesmannen skal vurdere vedtak om omsorgstjenester, skal en legge stor vekt på det kommunale selvstyret. Ikke på noen andre områder har klageinstansen mindre myndighet. Klageinstansen har heller ikke sanksjonsmidler.

Mange har gode enkeltvedtak om tjenester som ikke følges opp. I slike situasjoner har en ikke klagerett.

For tiden pågår en debatt om bruken av mageleie, en teknikk for nedleggelse som er er underlagt strenge restriksjoner når det brukes av politiet. Feil brukt, kan teknikken medføre dødsfall. Mange med utviklingshemning har tvangsvedtak hvor teknikken skal benyttes. Debatten pågår, Helsedirektoratet skal ta stilling til saken. Enkelte vil kanskje med rette savne omtale av tvangstekninkker, alternativer til tvang og hvordan myndighetene skal kunne forhindre unødig bruk av tvang og makt.

NFU får jevnlig henvendelser om voldtekt og seksuelle overgrep. I slike situasjoner rådgir NFU pårørende, videre sjekker vi om saken er anmeldt og at prosedyrene følges. Siste gang jeg sjekket om saken var anmeldt, fikk jeg til svar fra Vestfinnmark politidistrikt at saken ikke var anmeldt, men at politiet var orientert. Slike reaksjoner forekommer ikke i voldtektssaker overfor andre grupper. Politiet har en plikt til å ta tak i alvorlige saker. I drapssaker er det ingen som venter på at liket skal anmelde saken. Overgrep overfor mennesker med utviklingshemning kjennetegnes av en iver etter å dysse ned sakene. Til og med kommuneadvokater presser for ikke å anmelde overgrepssaker.

Her kommer en e-post jeg mottok på sensommeren:

Jeg er søster og hjepleverge til en psykisk utviklingshemmet. Hun har over en tid snakket med en prest om ting hun tenker på og hva som plager henne. Ett av problemene hennes er å begrense alkoholforbruket sitt. Vi skulle ha et ansvarsgruppe møte i våres og jeg spurte om det var ok at presten kom på dette møtet slik at vi kunne diskutere hvordan vi kunne hjelpe henne. På møtet informerte presten at hun hadde vært utsatt for overgrep av en ansatt som nå er førtidspensjonert. Det ble ikke oppgitt navn på vedkommende, men presten ble igjen etter møtet for å informere teamansvarlig om navnet på den tidligere ansatte. Jeg trodde da at teamansvarlig startet med å jobbe med denne saken. Ca 2-3 uker etter var jeg i møte hos overformynderiet sammen med teamansvarlig og enhetsleder i forbindelse med min bekymring i forbindelse med en annen sak. I løpet av det møtet sa jeg at jeg ventet på tilbakemelding i overgrepssaken og da kom det fram at team leder ikke hadde gått videre med saken. Overformynderiet ba om at det ble tatt ett møte med presten som hadde varslet.

Jeg snakket da med presten og han kunne fortelle at da han sa navnet på overgriper hadde team ansvarlig sakt til han at dette var bare oppspinn fra den psykisk utviklingshemmede side og at han ikke kom til å gjøre noe med saken.

Ca 2 uker etter møtet med overformynderiet hadde presten, team ansvarlig, enhetsleder og jeg møte. Der gikk det klart fram at heller ikke enhetsleder var særlig interessert i å gjøre noe med saken. Hun fortalte at dette var veldig vanskelig. Hun viste klart at hun ikke trodde på dette, og forklarte hvilken fantastisk mann overgriper var. Hun visste ikke om kommunen kunne anmelde han siden han hadde sluttet for ca 3 år siden. Jeg spurte da om det var jeg som skulle anmelde saken, men fikk da beskjed om at det var ikke så enkelt. Jeg sa jeg ikke kunne forstå at kommunen ikke kunne anmelde han i og med at det hadde skjedd når han var ansatt i kommunen da overgrepene skjedde og at de skjedde i arbeidstiden. Virksomhetsleder sa da at hun visste ikke om det hjalp men overgriper og kona hadde vært støttekontakt for en annen beboer og de var fantastiske. Jeg tror aldri jeg har vært utsatt for et slikt forsøk på manipulering før. Presten sto fast på at han var varsler og etter at møtet hadde vart ca 2,5 timer ble det besluttet at virksomhetsleder skulle ta kontakt med kommuneadvokaten.

Presten ble noen dagen senere kontaktet av virksomhetsleder og bedt om å sende en skriftlig varsling. Det gjorde han

For ca 3 uker siden hadde virksomhetsleder, presten, kommuneadvokaten, hans assistent, den psykisk utviklingshemmede og jeg møte. Der fortalte hun hvordan hun ble misbrukt. Detaljene hun fortalte gjør at jeg ha full tillit til at overgrepene har skjedd. På dette møtet fikk hun beskjed om at hun måtte si om de skulle anmelde saken til politiet. Hvis de fortalte det til politiet kunne overgriper komme i fengsel. Den psykisk utviklingshemmede hadde flere ganger sakt at når man gjør noe galt så bør man få straff, men hadde problemer med å si at de skulle gå til politiet fordi da ble noen lei seg. Jeg brøt inn og sa at det burde da være nok at vi sa at vedkommende burde bli staffet. Belastningen ved å ta beslutning om å anmelde saken burde ikke forlanges at hun skulle ta. Resultatet be at kommuneadvokaten skulle sende anmeldelsen til politiet i løpet av noen dager.

Jeg bekymrer meg over at den psykisk utviklingshemmede skal bli boende i boligen når både team ansvarlig og virksomhetsleder har vist veldig dårlig vilje til å anmelde denne saken. Jeg blir stadig gjort oppmerksom på min taushetsplikt og at dette ikke må ut, heller ikke til de ansatte på boligen. Hvordan kan de da beskytte vedkommende hvis overgriper, som ganske nylig sa han skulle stikke innom, skulle dukke opp?

Jeg har pga min taushetsplikt ikke skrevet hverken navn på personer eller hvilken kommune det gjelder.

Vet dere om advokater som har tatt slike saker før?

Den psykisk utviklingshemmede sier til tider ting som ikke stemmer. Det er enkelte ganger hennes oppfatning som er dårlig andre ganger er det for å få oppmerksomhet. i denne saken vil hun ikke at noen skal vite om det. Hun virker lei seg og flau over det som har skjedd.

Hun var utsatt for overgrep for X år siden også utsatt for overgrep. Da innrømmet overgriper at det hadde skjedd. Da hun flyttet til ny bolig for ca X år sider informerte jeg boligen om tidligere overgrep.

Da hun hadde bodd i boligen en stund ringte hun til meg, gråt og ba om at hun ville ikke at menn skulle jobbe med henne. Jeg ba om at de skulle sette bare damer på henne pga tidligere hendelser, men kom ingen vei med det. Jeg fikk beskjed om at de ville ha menn til å jobbe der, og det måtte hun bare venne seg til. På det tidspunktet jobbet overgriper der.

Med hilsen

X X

Styringssystemer

Politikken overfor mennesker med utviklingshemning kjennetegnes av fine målsetninger som ikke følges opp. Det er ikke noen enkeltområder som svikter, men samtlige. Nettopp derfor presset NFU på for å en beskrivelse av styringssystemene. Bufdir ga oppdraget til professor Johans Tveit Sandvin som leverte rapporten Styringssystemer.

Rapporten er på 37 sider og kan lett kritiseres. Den gjennomgår i liten grad den politiske styringen i kommunene. Tiltak knyttet til økonomisk virkemiddelbruk omtales knapt, mer kan sies. Men rapporten er trolig det viktigste bidraget for å forstå hvorfor utviklingen siden 1996 har gått i motsatt retning av de politiske målsetningene.

I stortingsmeldingen er rapporten om styringssystemer er blitt redusert til kjedelig samfunnskunnskap på ungdomsskolenivå, fri for substans.

Status og veien videre

NFU er svært takknemlige overfor tidligere barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som sikret oss en stortingsmelding. Vi er også svært takknemlige overfor nåværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne som velger å la Stortinget behandle meldingen. Vi er glade for at ingen av partiene forsøker å benytte feltet til partipolitisk markering.

Vi kan stole på stortingsmeldingen når det gjelder gjennomgangen av statlige tiltak som finnes og benyttes. Meldingen sikrer at utviklingshemmede fortsatt er på den politiske dagsorden. Men ut over det, kan ikke meldingen benyttes til noe som helst. Meldingen beskriver ikke levekårene til mennesker med utviklingshemning. Den gir ingen forslag til tiltak.

Stortinget sa i Innstilling 54 S (2011-2012) "... at det må gjennomføres en helhetlig utredning som vurderer resultatene av ansvarsreformen fra 1991 og levekårssituasjonen for brukere og pårørende, og at det i lys av denne vurderes tiltak for hvordan livsvilkårene for denne gruppen kan bedres". Det er på høy tid at arbeidet med denne helhetlige gjennomgangen påbegynnes. Dette arbeidet må ikke overlates til forvaltningen alene. Skal en sikre en god gjennomgang som kan foreslå mulige tiltak, kreves et faglig sterkt offentlig utvalg med solid politisk forankring.

"Frihet og likeverd" viser hva som skjer når arbeidet fragmenteres og fordeles på byråkratiets mange avdelinger. Prosessen viser sterke likhetstrekk med Mongstad-skandalen.

Jens Petter Gitlesen

62 organisasjoner avga høringsuttalelser knyttet til høringsnotatet om levekårene til mennesket med utviklingshemning. NAKU har utarbeidet et sammendrag av høringsuttalelsene.

8 februar 2014

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag