Høyres ledelse: Kommunalminister og nestleder Jan Tore Sanner, statsminister og Høyreleder Erna Solberg, Helse- og omsorgsminister og nestleder Bent Høie

Foto: Tomas Moss

Velferdsstaten passer minst til dem som trenger den mest

Høyres nestleder, Bent Høie, var komitéleder da helse- og omsorgskomitéen avga sin innstilling om levekårene for mennesker med utviklingshemning i 2011. Høyreleder Erna Solberg var komitémedlem. Vi får håpe at Høyreledelsens arvtakere i Stortinget evner å videreføre partiledelsens arbeid.

Vi trenger styringssystemer

Stortingsmeldingen «Frihet og likeverd» viser at statsbyråkratiet har problemer med å se egen virksomhet i et kritisk lys. Stortingsmeldingen er renset for tiltak. En god innstilling krever at de enstemmige føringene fra Stortinget i 2011 videreføres. Det absolutt viktigste vil være at innstillingen krever at:

  • Det nedsettes et offentlig faglig sterkt utvalg, hvor mandatet må være å utarbeide forslag til styringssystemer som sikrer at de nasjonale målsetningene kan sikres.

    • Politikken må i stor grad være et kommunalt ansvar, men en må sikre seg at kommunene følger nasjonale målsetninger, nasjonalt lovverk og internasjonale konvensjoner.

    • En må sikre at statlige virkemidler ikke er i strid med målsetningene på feltet.

    • Pedagogiske tiltak er kun tilstrekkelige som styringssystemer når politisk og adminstrativ ledelse har motivasjon for å ta til seg informasjon og kunnskap på feltet.

    • Tiltak som kan være aktuelle er strammere lovverk, tilsyn- og kontrollvirksomhet utover dagens kontroll av dokumenter (kontrollutvalg, granskningskommisjoner, systematisk bruk av forskning ol). Bruk av økonomiske virkemidler, dels for å sikre kapasitet, dels som incentivstyring.

 

Innstillingen fra Helse- og omsorgskomitéen

Innstillingen fra Helse- og omsorgskomitéen fra 2011, var oppsiktsvekkende god og klar. Komitéleder var Høyres nestleder og nåværende helse- og omsorgsminister, Bent Høie. Statsminister Erna Solberg var dengang medlem av komitéen. Både Solberg og Høie bør ha en vesentlig sterkere posisjon for å sikre politikkfeltet i dag enn i 2011.

 

Komitémerknadene fra 2011 sier at reformens målsetninger fortsatt gjelder og forplikter, men at målsetningene ikke etterleves i alle kommuner og på alle felter. Spesielt uttrykker komitéen bekymring overfor den nye institusjonaliseringstendensen i mange kommuner. Komitéen viser til Kommunaldepartementets instruksjon av Husbanken fra 1990 hvor det presiseres at bofellesskap maksimalt skal ha to til fem beboere, en instruksjon som senere ble uttrykt gjennom Husbankens rundskriv.

 

Helse- og omsorgsminister Bent Høie har i flere sammenhenger vist at han vektlegger individuelle rettigheter. Statsminister Erna Solberg har også profilert seg med å ville inkludere dem som trenger det mest. Vi får håpe at Høyreledelsens arvtakere i komitébehandlingen viser seg oppgaven voksen.

 

 

Stortingsmelding «Frihet og likeverd»

«Frihet og likeverd» gir en bra oppsummering av hva som er gjort og hvilke tiltak som er tilgjengelige. Men meldingen bærer preg av å være skrevet av statsbyråkratiet. Det vises til lover, konvensjoner og tiltak. Men det står ikke noe om lovverket som ikke blir fulgt, konvensjoner som brytes, tiltak som virker mot sin hensikt eller tiltak som aldri er blitt iverksatt.

 

Meldingen kommer fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, men innspillene kommer fra de ulike departementene som har ansvar for de ulike sektorene. De ansvarlige byråkratene har redegjort for egne oppgaver og virkemidler, men i liten grad stilt kritiske spørsmål med oppgaveuførelsen, virkemiddelbruken og virkemidlenes effekt.

 

Noe av det stortingsmeldingen ikke sier noe om:

  • Medisinering mot mistrivsel.

    • Norske undersøkelser viser at mellom 37,5% og 70% av voksne med utviklingshemning medisineres mot psykiske lidelser. Få har diagnoser, færre får medisineringen evaluert.

  • Bruken av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning har økt dramatisk:

    • I år 2000 var det 178 personer som hadde vedtak om tvang og makt. I 2012 var det 906 personer med slike vedtak.

    • Det gis dispensasjon fra kompetansekravet i 80-100% av tilfellene

    • Det finnes nesten ikke tilsyn på feltet

      • I år 2000 var det 300 stedlige tilsyn med bruk av tvang og makt. I 2012 var det 173 stedlige tilsyn.

      • En bør stille kritiske spørsmål med helsetilsynets evne til å avdekke ulovlig bruk av tvang og makt og deres evne til å vurdere alternativer til tvang og makt?

  • Institusjonsomsorgen er gjenreist i kommunene til tross for klare føringer fra reformdokumentene

    • Kommunal institusjonsbygging subsidieres gjennom statens eldresatsning, en satsning som rammer mennesker i alle aldre.

    • Kommunal institusjonsbygging subsidieres gjennom praktiseringen av regelverket for momskompensasjon til kommuner og fylkeskommuner.

    • En finner ikke de nasjonale føringene i aktuelle kommunale saksdokumenter.

  • Tjenestene skal knyttes til individet og ikke til bofellesskapet. Prinsippet er fastslått både i reformdokumentene og i forarbeidene til sosialtjenesteloven, men prinsippet følges ikke av landets kommuner.

    • Stadig vanligere med dagtilbud og fritidstilbud som blir arrangert med utgangspunkt i bofellesskapet.

  • Antallet personer med utviklingshemning med varig tilrettelagt arbeid er redusert fra 30% i 2001 til 13% i 2010 (Söderström og Tøssebro, 2011).

  • «I 1995 var det totalt 5.100 personer med utviklingshemning som var i arbeid når en regner med de som jobbet i arbeidsmarkedsbedrifter, i ordinære bedrifter med integreringstilskudd og i arbeid basert på andre ordninger (sosial- og helsedepartementet 1995). Dette er ordninger og arbeidsplasser som i dag stort sett følges opp av VTA-bedriftene. Baserer en seg på disse tallene, er det i 2008 en nedgang i antall ansatte personer med psykisk utviklingshemning i disse virksomhetene på 25 prosent sammenliknet med tallene fra 1992, og på rundt regnet 40 prosent sammenliknet med tallene fra 1995.» (Ellingsen, Fontene forskning nr. 2, 2011)

  • Retten til selv å velge hvor og med hvem en vil bo er en illusjon for de fleste med utviklingshemning:

    • Mange kommuner arbeider aktivt for å hindre at mennesker med utviklingshemning får anledning til å etablere seg i egne hjem:

      «Rådmannen tilrår at kommunen i framtiden ikke gir bistand til denne type selvbygging, og at kommunen forsøker å tilby plasser i kommunale bofellesskap basert på en vurdering av den enkeltes bistandsbehov» (Trondheim kommunes budsjettdokument, høsten 2010)

    • Mange kommuner benytter tidsbegrensede husleiekontrakter for å kunne «tvangsflytte» mennesker med utviklingshemning til omsorgsboliger kommunene synes er passende:

      «Husleiekontrakten kan være et hinder for flytting. Det er derfor viktig at alle beboerne har tidsbestemte husleiekontrakter som gir dato for evaluering av bo- og tjenestetilbudet.» (Trondheim kommunes budsjettdokument, høsten 2010)

    • Mange kommuner har som oppgave å flytte mennesker fra egen bolig til kommunale omsorgssentre og omsorgsboliger:

      «Samtlige botiltak som har vært etablert kun for en bruker, er nå avviklet». (Trondheim kommunes budsjettdokument, høsten 2010)


Politisk fattigdom og ukultur i forvaltningen

Interessene til mennesker med utviklingshemning er knapt representert i våre politiske organ. Politikerne har i liten grad kjennskap til feltet. Når sakspapirene blir fremlagt, er sakene svært ofte avgjort og lokalpolitikerne har ikke mulighet til å overprøve sakspapirene.

 

  • Dag Olav Stensland ble tildelt selvbyggertomt av Stavanger kommune. Han ble fratatt tomten da levekårsforvaltningen ble klar over at kommunen hadde tildelt tomt til en person som bodde i kommunens bofellesskap. Taktikken var å skremme og å villede politikerne:

    «Oppvekst vurderer at innflytting i selvbyggerboligen vil påføre Stavanger kommune v/levekår en merutgift på kr 10 mill. pr. år.» (NOTAT, unntatt offentlighet, Kommunalstyret miljø og utbygging, arbeidsutvalget, Stavanger kommune, 31. mai 2010)

    I dag bor Dag Olav i sitt eget hjem. De kommunale kostnadene til tjenester er trolig noen titusen kroner lavere per år enn de var da han bodde i omsorgsbolig. Løgn og usannheter er lite aktverdig, men så lenge kommunale politikere ikke er istand til å overprøve forvaltningens påstander, er det et svært effektivt virkemiddel.

 

  • «Ikke lovpålagte oppgaver» er et begrep som er oppfunnet av den kommunale forvaltningen. Begrepet benyttes for at kommunen ikke skal tilby pålagte omsorgstjenester. Det opplyses aldri at ingen omsorgsoppgaver er lovpålagt og ingen har rett til en bestemt omsorgstjeneste, men alle har rett til tjenester som sikrer at en kan ta del i dagliglivets gjøremål.


Reformen gikk i rett retning frem til siste del av 1990-tallet. Da forsvant virkemidlene knyttet til reformen. Målsetninger uten virkemidler bør kalles for ønsker. Det er på høy tid at en sikrer bærekraftige styringssystemer som kan sikre reformens målsetninger.

Jens Petter Gitlesen

4 januar 2014
  • 2014-01-04 Jeg bor heldigvis i en kommune hvor interessene til mennesker med utviklingshemming er representert i både utvalg, formannskap og bystyret .Lokalpolitikere engasjerer seg og virksomhetsledere har fokus på omsorgen. Lillian Haugerud
  • 2014-01-04 Utviklingen når det gjelder arbeid er svært negativ i undersøkelsene forbundsleder viser til ovenfor. Dette henger ikke i hop med tallene som brukes til å vise utviklingen i Stortingsmeldingen. Her er utviklingen mer positiv. Hva kan forklaringen være til dette? Kan det ha noe med definisjon av målgruppen å gjøre? Alf Anvedsen

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag