Foto av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Vi håper på Høie!

Habiliteringstjenesten foreslås overført til kommunene. Forslaget er ubegrunnet og fremsatt av ukyndige. Vi får håpe at helse- og omsorgsminister Bent Høie innser at også politiske reformer bør bygges på innsikt og forstand.

Ekspertutvalget som skulle foreslå kriterier for nye robuste kommuner og oppgavene til de nye kommunene, foreslo at habiliteringstjenesten skulle overføres fra helseforetakene til kommunene. I Meld.St. 14 (2014-2015), bygger regjeringen på ekspertutvalgets ubegrunnede anbefalinger, som om ekspertutvalget hadde utredet forslaget.

Selv om ekspertutvalgets konklusjon er klar, mangler utvalgsmedlemmene kunnskap, innsikt og beskrivelser av feltet. Utvalget besto av to professorer i statsvitenskap, en professor i samfunnsøkonomi, en geograf, en direktør og to rådmenn. Personer som innehar slike posisjoner burde være kjent både med grunnleggende argumentasjonslære og statens utredninsinstruks.

Ekspertutvalgets forslag om å overføre habiliteringstjenesten til kommunene, fanger ikke opp noen vesentlige konsekvenser. Ekspertutvalgets sluttrapport gir en overfladisk beskrivelse av habilitieringstjenestens oppgaver, et kort resume av lovverket og sentrale styringsdokumenter. Utvalget beklager seg over manglende statistiske oversikter på feltet. På dette grunnlaget trekkes konklusjonen:

«Med utgangspunkt i de kriteriene som er her er diskutert, vurderer utvalget at kommuner med en minimumsstørrelse på 15 000–20 000 innbyggere kan overta alt ansvar for habilitering og rehabilitering.»

Ekspertutvalgets medlemmer har mange kvalifikasjoner, men innsikt i habiliteringsfeltet, innsikt i egne begrensninger og beskjedenhet, synes ikke å være blant utvalgsmedlemmenes sterke sider.

Voksenhabiliteringen er overlevelsen fra HVPU. Allerede før reformen, innså en at kommunene ikke kunne evne å etablere all nødvendig kompetanse. "Kunnskapseliten" fra HVPU ble starten på voksenhabiliteringsfeltet. De 24 årene som er gått siden reformen, er en kontinuerlig bekreftelse av kommunenes manglende evne til å sikre all kompetanse på feltet. Utfordringene er såpass mange og spesifikke at selv helseforetakene sliter med å sikre seg den nødvendige kompetansen på habiliteringsfeltet. Dette gjelder også store kommuner som Oslo, Bergen og Trondheim.

Ekspertutvalgets påstander om at kommunestørrelser på 15.000-20.000 innbyggere skal være tilstrekkelig for å sikre forsvarlige habiliteringstjenester, er ubegrunnet.

Det som trengs på feltet, er en klargjøring av kravene til helseforetakenes habiliteringstjenester. Det må klargjøres hvilken kompetanse og kapasitet som kreves. Til nå har styringsdokumentene vært alt for generelle. Når en prater om spesialiserte tjenester, er det ikke tilstrekkelig å telle leger, psykologer, sykepleiere, fysioterapeuter, spesialpedagoger og vernepleiere. De fleste leger og psykologer har ingen kjennskap til feltet. I Sverige er f.eks. habilitering en spesialitet innen medisinen. Slik er det ikke i Norge. Kanskje med et visst unntak for vernepleierne, finnes ingen spesialistutdanning som kan kvalifisere personell til habiliteringstjenesten.

Når en ikke en gang har formelle opplæringssystemer på feltet, er det mer enn uansvarlig å overføre ansvaret for feltet til kommunene.

Ekspertutvalgets premisser er:

  • Tilstrekkelig kapasitet og kompetanse: Avsnittet dekker 8 linjer og det sentrale innholdet er at en mangler oversikt over faktisk kapasitet og kompetanse. Behovet for kapasitet og kompetanse omtales ikke.
  • Effektiv tjenesteproduksjon: Her viser ekspertutvalget til stordriftsfordeler og koordineringskostnader, uten å drøfte om slike forhold eksisterer og hvor vesentlige slike forhold måtte være, dersom de eksisterer.
    • Utvalget påpeker regionale forskjeller i omfanget av rehabliteringspasienter og påpeker at befolkningens gjennomsnittsalder kan forklare noe av variasjonen, men gir ellers ingen forklaring av forskjellene.
    • Avsnittet om effektiv tjenesteproduksjon avsluttes med: «Utvalget vil peke på at undersøkelsen indikerer at rehabilitering i eget hjem kan være like effektivt som opptrening i institusjon i spesialisthelsetjenesten. Effekten er knyttet til at det gis god informasjon om opptreningen fra sykehusets side før operasjon, så et samspill mellom forvaltningsnivåene vil uansett være viktig». Få vil betvile ekspertutvalgets utsagn, spesielt hvis rehabilitering i eget hjem er et relevant alternativ og mangelfull informasjon er et problem, noe ekspertutvalget ikke uttaler seg om.
  • Økonomisk soliditet: Her gjentar ekspertutvalget atter en gang at de ikke har grunnlag for sine anbefalinger: «Mangelen på data om omfanget av habiliterings- og rehabiliteringstjenestene gjør det vanskelig å vurdere kriteriet økonomisk soliditet». I mangel av spesifikke argumenter, benytter ekspertutvalget seg av ringslutninger ved å henvise til seg selv og sine manglende begrunnelser: «Utvalget viser imidlertid til delrapporten, hvor det står at kommuner i størrelsesorden 15 000–20000 innbyggere på generelt grunnlag må antas å tilfredsstille kriteriet om økonomisk soliditet».

Ut i fra det tre premissene i kulepunktene over, trekker ekspertutvalget sin konklusjon. Vi får håpe at stortingspolitikerne og helse- og omsorgsminister Bent Høie ser at ekspertutvalget ikke har noen som helst saklig begrunnelse for å foreslå habilitieringstjenestene overført til kommunene.

Se også Habiliteringstjenesten og kommunereformen


Jens Petter Gitlesen

20 mai 2015
  • 2015-05-21 Stå på NFU! Det ville bli en utrolig dårlig løsning!!! Lise Øverland

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag