Kommunalisering av VTA

Høring - Forskrift for forsøk med tiltaket varig tilrettelagt arbeid i kommunal regi

NFU er mot kommunalisering av VTA. Vi ser heller ikke at forsøket vil kaste lys over våre hovedinnvendinger som er:

1. Arbeidsmarkedstiltakene er et nasjonalt ansvar. En ordning hvor nasjonale arbeidsmarkedstiltak utelater mennesker med utviklingshemning er diskriminerende. En trenger ikke empiri for å se den systematiske forskjellsbehandlingen.

2. Kommunalisering vil medføre økt institusjonalisering. I reformdokumentene (f.eks. st.meld. 47 (1989-90)) og forarbeidene til sosialtjenesteloven, ble det vektlagt at tjenestene skulle knyttes til personen og ikke til boligen. Denne forutsetningen er dessverre ikke fulgt, noe som medfører at det kan være ledig kapasitet blant ansatte i bofellesskapene på dagtid når beboerne er på arbeid eller andre dagaktiviteter. Med tiden vil kommunene forsøke å utnytte kapasiteten bedre ved å samordne ansatte i bofellesskapet med dagtilbud og arbeid. Besparelsespotensialet er fullt utnyttet når bofellesskapet og dagaktiviteten/arbeidstilbudet er fullstendig integrert. Da har vi gjeninnført institusjonsomsorgen. Det finnes mange eksempeler på disse prosessene når det gjelder dagtilbud. I Danmark er arbeidet til mennesker med utviklingshemning kommunalisert og institusjonsomsorgen er i stor grad gjenninnført. Forsøkets midlertidighet vil ikke gi rom for å avdekke slike prosesser. Et bedre design ville vært å lære av erfaringene fra dagsaktiviteter og forholdene i Danmark.

3. Nylig kom Helsetilsynet med en rapport om nasjonalt tilsyn med tjenestene til voksne med utviklingshemning. Ulovligheter ble avdekket i 45 av 57 tilsyn. Helsetilsynet gir kommunene stryk stort sett over hele linjen. De tre tidligere nasjonale tilsynene viser tilsvarende grad av ulovligheter, mangelfull kompetanse og mangelfull styring. I Helsetilsynets rapport stilles spørsmål med om kommunene i det hele tatt er i stand til å ivareta oppgavene de er gitt (se de to siste avsnittene på side 29). Når kommunene, både store og små, ikke makter å ivareta oppgavene de er pålagt å utøve overfor mennesker med utviklingshemning, synes det underlig å pålegge kommunene flere oppgaver på feltet. Forsøket har ikke et design som medfører at denne problemstillingen belyses.

Forhold konkret til forskriften:

1. I innstilling til Meld.St.14 Kommunereformen presiserte Kommunal- og forvaltningskomiteen at hensynet til brukerne skulle stå sentralt i den løsningen som ble valgt. Det er vanskelig å se at forskriften ivaretar denne premissen.

2. Utkast til forsøk § 7, bør formuleres slik at den kommunale friheten begrenses til det som er siktemålet og kravene til eksisterende VTA-ordninger. Hvis ikke, vil det bli større identifikasjonsproblemer enn nødvendig. I et hvert forskningsmessig design, er det viktig å ha kontroll langs de dimensjonene en ønsker å effekter av. § 7 åpner for variasjoner som en ikke har kontroll med.

3. Tiltaksbedriftene har kvalitetssikringssystemer og krav til politiattest for ansatte. Tilsvarende vilkår bør etableres for bedrifter som skal delta i forsøkene.

4. Det er utbredt med tariffavtaler også innen VTA. Det er vanlig med avlønning av ansatte. Forskriften må kreve like forhold i forsøkene som i normalordningen. En kan selvsagt redusere kostnadene ved å kutte lønn og forpliktelser, men slike effekter kommer ikke av kommunalisering.

5. Verken i forskrift eller andre steder er det etablert krav som medfører at deltakerne i forsøket har et tilretteleggings- og oppfølgingsbehov som tilsvarer tilretteleggings- og oppfølgingsbehovet til deltakerne i VTA-tiltaket. Mangler en kontroll med bistands- og tilrettelegging, kan en ikke skille effekten av deltakernesforutsetninger fra kommunenes forutsetninger.

6. Det er vanskelig å se hvilke målvariable som forsøket skal undersøke. I utgangspunktet er det umulig å se hvilke resultater som skal gi grunnlag for å avgjøre om forsøket har vært en suksess eller fiasko. Forskriften må definere klare kvalitetskrav som det må rapporteres på. Kvalitetskravene må være sammenlignbare med opplysninger som en har eller som en kan innhente fra eksisterende VTA-ordning under NAV-systemet.

7. Det må etableres krav til kostnadsrapportering. Kravene må være slik at en får frem reell ressursbruk og at en unngår kryssubsidiering f.eks. ved at en får gratis benytte lokaler, personell osv.