Beslutningskompetanse
Jeg frykter begrepet beslutningskompetanse. Vi har lang erfaring med det nært relaterte begrepet samtykkekompetanse. Erfaringene er ikke bare gode. Det finnes for mange eksempler på at manglende samtykkekompetanse er vilkåret for i praksis å umyndiggjøre mennesker. Fordi en ikke er samtykkekompetent, så er det andre som bestemmer over en. Enkelte har det slik på de fleste områder gjennom hele livet.
Velskolerte jurister på feltet fremhever at spørsmålet om samtykkekompetanse/beslutningskompetanse ikke er et spørsmål med kun kategoriske svar. En kan ha kompetanse på visse felt, mangle kompetanse på andre felt. Det hevdes at en skal høres og personens synspunkter skal vurderes og vektlegges selv om en mangler samtykkekompetanse. Kompetansen kan være redusert, men ikke fraværene og kompetansen kan variere over tid. Det er ikke vanskelig å slutte seg til slike betraktninger, men problemet er at begrepet ofte anvendes svært kategorisk. En vanlig beretning fra folk med pasienterfaring fra psykisk helsevern, er at de har kompetanse så lenge de godtar behandlingen som anbefales. Protesterer de, så mangler de innsikt. Protesten fortolkes som manglende innsikt i egen situasjon og blir grunnlaget for å frata deres samtykkekompetanse. Når det gjelder mennesker med utviklingshemning, er det til og med en utbredt praksis å begrunne manglende samtykkekompetanse med utviklingshemningen.
Når de nyanserte synspunktene på samtykkekompetanse ikke er blitt rotfestet i praksisfeltet til nå, så tviler jeg sterkt på at en skal forvente endringer i praksisfeltet selv om det kommer ytterligere en presisering av begrepsinnholdet og praksisen med bruken av begrepet.
Menneskets frihet
Menneskers frihet til å treffe valg betraktes som en essensiell verdi og er stadfestet i det meste av FNs menneskerettslige konvensjoner som gjelder alle mennesker:
-
Menneskerettighetserklæring, artikkel 6.
-
Rasekonvensjon, paragraf 3.
-
Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 16.
Friheten til å treffe valg finner en også i kvinnekonvensjonens artikkel 15.
Når friheten til å bestemme over seg selv, betraktes som en svært grunnleggende verdi for mennesket, så bør en spørre seg om hvorfor denne friheten har mindre betydning for mennesker med funksjonsnedsettelser. Et opplagt svar er å vise til dem med kognitive funksjonsnedsettelser som ikke er i stand til å ivareta denne friheten selv. Det finnes mennesker som i forvirring vil kunne ødelegge svært mye for seg selv. Det finnes mennesker med såpass store funksjonsnedsettelser at de aldri vil være i stand til verken å forstå valgsituasjoner, uttrykke eller gjennomføre valg. Selv om det finnes mange tragiske skjebner, så er dette ikke et argument for at mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser skal fratas den menneskelige friheten. En bør gå i motsatt retning og forsøke å legge til rette for at mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser i størst mulig grad skal kunne nyte sin frihet til å treffe valg.
Rettslig handleevne og kognitiv funksjonsevne
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) har som formål å sikre at menneskerettighene skal gjelde alle, også den med nedsatt funksjonsevne. CRPD, artikkel 12 slår fast at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre.
Artikkel 12 kan forstås på mange måter. Kan hende det enkleste er en pragmatisk forståelse. Historien mangler ikke eksempler på hvordan mennesker med funksjonsnedsettelser er blitt overstyrt, mishandlet og fratatt det meste av verdighet. For å sikre at alle, i størst mulig grad, får nytte av sine grunnleggende rettigheter, kan det være hensiktsmessig å skille mellom kognitive ferdigheter, det som i CRPD-terminologien uttrykkes som mental capacity, og rettigheter samt muligheten til å benytte seg av sine rettigheter (legal capacity i CRPD-terminologien). Nettopp dette skillet ligger til grunn for CRPD, artikkel 12: Alle har den samme retten til selvbestemmelse, men ikke alle har de samme forutsetningene for å nyttiggjøre seg denne rettigheten.
Muligheten for å nyttiggjøre seg sine rettigheter, kan en kompensere for i varierende grad. Hvordan en skal kompensere for funksjonshemningen, avhenger av situasjonen og funksjonsnedsettelsens art, men det å frata folk deres samtykkekompetanse er umyndiggjøring og ikke et tiltak for å kompensere for svekkede kognitive ferdigheter.
Besluttningsstøtte
CRPD, artikkel 12, pkt. 3 pålegger landene å utarbeide ordninger for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne utøve sin frihet. Hvordan slike støtteordninger skal være, sier imidlertid konvensjonen lite om. Ingen har svaret og det er heller ikke mulig å etablere noen ordninger som vil gi tilstrekkelig støtte til alle, uavhengig av beslutningssituasjon, type- og grad av funksjonsnedsettelse. Men dette er ikke til hinder for at en bør etablere ordninger både for dem en kan hjelpe mye og dem en kan hjelpe litt for å utøve sin valgfrihet.
Noen slike tiltak, vil være:
-
Erstatt «personens beste» med «det personen synes er best» i samtlige relevante styringsdokumenter.
-
På grunn av midlertidig forvirring eller nylig inntruffen kognitiv svikt, kan det være at personen ikke forstår situasjonen. I slike tilfeller kan en kanskje finne holdepunkter for hva personen tidligere har foretrukket i tilsvarende situasjoner.
-
For dem med gjentakende midlertidig nedsatt funksjonsevne, er det mulig å uttrykke en del vilje om fremtidige situasjoner i form av fremtidsfullmakter eller at de utpeker personer som kjenner dem og som de stoler på for å uttrykke deres vilje når de selv ikke har mulighet til å forstå eller uttrykke seg godt nok.
-
Selv om personen ikke forstår valgsituasjonen, kan det være mulig å lære personen til å forstå situasjonen.
-
Blant personer med permanent nedsatt kognitiv funksjonsevne, kan personer som kjenner vedkommende godt ha lært en del om hva personen verdsetter og misliker.
Uansett hvor mange tiltak en bygger ut, vil det alltid være noen som en ikke har mulighet til å hjelpe godt nok til å uttrykke sin vilje. Det fødes barn som ikke synes å respondere på noen stimuli. Når barnet forblir i en slik situasjon, vil det være helt umulig å si noe om personens vilje eller preferanser. En trenger ikke en gang vite om personen har tanker, preferanser eller meninger. Da har en ikke andre alternativ enn å gjøre som i dag, nemlig å gjøre det en mener er til beste for personen.
Jens Petter Gitlesen