Marte Wexelsen Goksøyr

- Jeg vil bidra til at det jeg tror på skal virkeliggjøres så langt det er mulig, sier Marte Wexelsen Goksøyr

Jeg er stolt av meg selv

- Det var en stor overraskelse og en fantastisk ære å få årets Bjørnson-pris sammen med Norges mest kjente barnelege internasjonalt, Ole Didrik Saugstad, ved Ullevål universitetssykhus. Det er første gang denne prisen er blitt gitt til to nordmenn. Jeg er stolt av meg selv!

Merittlisten til Marte Wexelsen Goksøyr (29) som blant annet uredd samfunnsdebattant om den pågående utryddelsen av mennesker med Downs syndrom og flere store roller som skuespiller, har skapt stor oppmerksomhet. Hennes livsmotto er ikke overraskende ”Jeg hopper i det”. Hun verken vil eller kan fokusere på en ting av gangen – men holder på med flere prosjekter samtidig. Nå holder hun for eksempel på med både avslutningen av en selvbiografi og arbeider med et teaterstykke som Fritt Ord har gitt penger til i samarbeid med Siv Svendsen ved Dramatikkens hus. Premieren er satt til 8. februar neste år.

- Er det ikke i tidligste laget å skrive sin selvbiografi før fylte 30 år?

- Det har skjedd og skjer så mye i livet mitt at jeg kan fylle flere bøker. Det jeg først og fremst vil med denne boka er å fortelle hvordan jeg ser og opplever dagens samfunn. Dette blir ikke verdens tykkeste bok – men en bra bok som jeg håper og tror at samfunnet kan lære noe av. Den kommer ut på Oktober forlag etter jul. Nå er det stort sett bare et intervju med ordfører Fabian Stang i Oslo som mangler. Han mener og bestemmer mye – og hadde dessuten en bror med Downs syndrom. Jeg tror han vil bidra med verdifulle synspunkter. Boka får for øvrig en knallavslutning – med ”Gabrielles sang” som veldig mange i likhet med meg har et sterkt forhold til.

- Hva er det ved denne sangen som gjør at den er så viktig for deg?

- Den gir meg en bekreftelse på at jeg lever og står for den jeg er. Teksten handler om at jeg har fått en stund på jorden – og at livet er mitt, svarer Marte.

Politisk hensikt

I tilegg til ovennevnte er den aktive unge kvinnen i startfasen på et eget manus til et teaterstykke som skal handle om Downs syndrom. I dette stykket belyser hun problematikken rundt dette ekstra kromosomet – helt fra det i sin tid ble oppdaget av og fikk navn etter doktor Down – som Marte har et godt håp om skal spilles av selveste Sven Nordin. Stykket handler ellers om hvordan mye har forandret seg siden den gang og frem til det livet hun selv lever med det ekstra kromosomet i Norge i dag.

Marte har kort sagt en politisk hensikt med det meste hun gjør – enten hun står på scenen, skriver bok, teaterstykker eller lager dokumentarfilm i samarbeid med NRK om sin egen hverdag. Både i denne filmen og ellers er hun opptatt av å vise hvordan samfunnets og enkeltmenneskers fordommer og negative holdninger er med på å stenge personer med utviklingshemning ute.

Et av spørsmålene hun stadig kommer tilbake til er: Hvor ligger problemet? Gang på gang har hun protestert mot dagens rangerings- og sorteringssamfunn og har ikke minst gått hardt ut mot Arbeiderpartiets forslag om ultralyd i 12 uke. Med sin t-skjorte påtrykt ”Utrydningstruet” ble hun landskjent da hun ved hjelp av Kristelig Folkeparti tok seg inn i Vandrehallen etter en spørretime på Stortinget. Omgitt av flere titalls journalister stilte hun en forfjamset statsminister spørsmålet om hvorvidt dette forslaget i hovedsak handler om å lete etter fostre med Downs syndrom.

Selv er hun stort sett fornøyd med livet sitt, selv om hun ikke legger skjul på at hun synes det å ha Downs syndrom er dumt mange ganger. 

Trivelig rot

NFUs utsendte møtte 29-åringen på hjemmebane i hennes treroms store og trivelige rotete leilighet på Bislet i Oslo. Her er fotos på alle vegger fra ulike teateroppsetninger som huseieren har vært med på. Og her har hun sitt store kontor. Flere instrumenter står fremme foran en av CD-hyllene i stuen - blant dem et trekkspill, en tromme og gitar. Marte holder i tillegg på å lære seg å spille på lur – som skal brukes til fanfarer. Det står dessuten en mikrofon midt på gulvet – som er i flittig bruk – for eksempel når hun synger med favorittbandet Ole Ivars.

- Hvorfor er du opptatt av nettopp dette bandet?

- Ole Ivars forandret livet mitt. Første gang jeg hørte dem, hadde jeg en del tunge tanker om det ha Downs syndrom. Da jeg hørte tekstene og musikken deres, slapp de triste tankene taket. Jeg blir alltid glad når jeg hører dem! 

Jeanne d’Arc

- Du har ved flere andre anledninger brukt Jeanne d’Arc som en slags rollemodell. Hva er det som fascinerer deg ved denne kvinnen som levde for så lenge siden?

- Det handler om at hun trodde på drømmene sine og hadde et kall. Jeg vil også tro på mine drømmer – og føler på mange måter at hun og jeg er ganske like. Jeanne var viljesterk og sta. Det er jeg også. Hun virkeliggjorde drømmene sine så langt hun kunne – på samme måte som jeg forsøker å realisere mine. Jeanne slåss mot makthaverne i sin samtid slik jeg gjør mot holdningene til og diskrimineringen av funksjonshemmede i det norske samfunnet i dag. Både hun og jeg forteller de som har makten hva som er viktig for oss i livet og hva som får oss til å kjenne at vi lever. Og vi tror på det andre regner som umulig – og gjør det mulig.

Bernhard Shaw har skrevet et stykke om Jeanne d’Arc. Men selv stykket er hentet fra en helt annen tid, opplever jeg det som dagsaktuelt. Når jeg leser dette stykket, ser jeg for meg samfunnet i dag – som en rettssak mot makthaverne. Og på samme måte som henne vil jeg ikke la andre styre livet mitt. Jeg vil ha anledning til å si i fra om hva jeg mener og bli tatt på alvor. Jeg vil være med på å forandre!

- Føler du at du er med på å forandre når du står på scenen?

- Min hensikt som skuespiller er den samme som sangere, forfattere og andre kunstnere: Jeg ønsker blant annet å få folk til å tenke nytt – og har tro på at det fungerer. Ettersom jeg både er skuespiller og har Downs syndrom, vil jeg bruke min kunst til å rette søkelyset på behovet for et mer inkluderende og mangfoldig samfunn. Jeg vil bidra til at det jeg tror på, skal virkeliggjøres så langt det er mulig. Jeg vil snakke for oss alle. 

- Selv om du har spilt viktige roller i store oppsetninger og har en imponerende CV for eksempel som Hedvig i Vildanden, Askepott på Torshovteateret og lille Kamomilla i Kardemomme by på Riksteateret der du var ansatt på ordinære vilkår, har du også opplevd å ikke bli tatt på alvor som skuespiller. Hva tror er grunnen til det?

Jeg tror årsaken først og fremst er at de ikke tør, fordi jeg har et kromosom for mye. Men ingen må innbille seg at jeg har tenkt til å gi meg av den grunn! Det er likevel både dumt og ganske sårende at så mange bare går ut fra at jeg ikke kan være med på forskjellige ting. De ser bare det ekstra kromosomet og ikke Marte – og innbiller seg at de vet hvordan jeg er. Dermed blir jeg ikke regnet med heller.

Går glipp av en ressurs!

Selv har Marte lite kontakt med andre med Downs. Hun er redd for å bli gruppert, og nekter å bli sett som en diagnose. Hun vil bli sett som den hun er.

- Selv om vi som har fått denne merkelappen har noen felles kjennetegn, er vi minst like forskjellige som alle andre. Alle er annerledes! Folk flest tror visst at når man har Downs, så er man akkurat sånn som andre med Downs. Jeg blir selvsagt både forbannet og lei meg når jeg blir møtt på denne måten og for eksempel ikke får jobb som skuespiller. Likevel forsøker jeg å ikke tenke så mye på det. For dette er jo i bunn og grunn deres problem. Greia er jo at de ved å tenke så feil og ha sånne fordommer, faktisk går glipp av en ressurs! 

Tips noen om siden

Logg inn



Fylkes - og lokallag