Aller først: Jeg uttaler meg ikke på vegne av Høgskolen i Bergen. Det som følger representerer mitt syn som privatperson og ansvarlig redaktør for Vernepleierportalen.no.
Oppgaven PwC har tatt på seg fremstår som krevende, der de ut fra en rekke datakilder av varierende kvalitet, samt egne undersøkelser, har søkt å belyse i hvilken grad forhold knyttet til organisering, ledelse og kultur kan ha sammenheng med ressursbruk innenfor pleie og omsorg (s. 3). Formålet, som beskrives med noen variasjoner ulike steder i rapporten, har også vært å forklare ressursbruksforskjeller mellom storbykommunene og legge til rette for effektivisering av driften (s. 12). Samtidig understrekes det at fokuset er samvariasjon av ulike faktorer, ikke årsakssammenhenger (s. 13), at de ikke har grunnlag for å gi noe fullstendig bilde av årsaker til forskjeller i ressursbruk og at det vil være mange forhold som virker inn på ressursbruk som ikke er belyst i dette prosjektet (s. 14).
Mitt inntrykk er at PwC har gjort en grundig jobb når det gjelder datainnsamling og analyse, men at de på noen punkt når de skal tolke sine funn, synes å demonstrere en begrenset innsikt i ”UH-sektoren” (som de kaller tjenester til utviklingshemmede), og de overordnete føringene som regulerer slike tjenester. Jeg skal gi noen eksempler på det:
1
På side 4 refereres det til ”framvekst av alternative, private boløsninger med heldøgns omsorg. Kostnadsnivået knyttet til disse løsningene ligger ofte høyt, blant annet på grunn av smådriftsulemper”. Det kommenteres senere at en i Bergen har opplevd ”massivt press fra brukere/pårørende knyttet til kommunal finansiering av privat etablerte botilbud” (s. 57).
Det kan virke som forfatterne forstår utviklingshemmedes valg av bosted etter utflytting fra oppveksthjemmet som et kommunalt anliggende, noe en kommune kan diktere ut fra hva som gir den mest gunstige ”tjenesteprofilen”. Men det er ikke slik at det å være avhengig av tjenester i dagliglivet uten videre gir kommunen en styringsrett over hvor borgere skal bosette seg. Slik styring ville ha vært et eksempel på en ”bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne” (§5 i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens definisjon av indirekte diskriminering, som altså er forbudt). En bør her skille mellom det å trenge hjelp til etablering i egen bolig, og det å ha behov for tjenester i dagliglivet.
Det er rett at mange utviklingshemmede trenger hjelp til etablering i egen bolig. Og helse- og omsorgstjenestelovens § 3-7 pålegger kommunene å medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet – for eksempel ved å gi hjelp til å skaffe bolig på det ordinære boligmarkedet, informasjon om Husbankens låne- og støtteordninger, hjelpe til med å søke om lån eller tilskudd, eller skaffe en kommunal bolig. I mange tilfeller løses dette ved at kommunen bygger bofellesskap, tilbyr utviklingshemmede å leie en leilighet der, og organiserer tjenestene som helse- og tjenestelovens §3-2 pålegger dem å yte, som rehabilitering, helsetjenester i hjemmet og personlig assistanse, herunder praktisk bistand og opplæring. Men også personer som kan ivareta sine interesser på boligmarkedet – for eksempel ved at deres familier samarbeider om å kjøpe samlokaliserte leiligheter til dem ved inngangen til voksenlivet barn – har krav på nødvendige tjenester i dagliglivet. At dette forholdet i rapporten omtales som ”kommunal finansiering av privat etablerte botilbud” er ikke tillitsvekkende.
2
Et annet eksempel er anbefalingen om å sikre ”bedre integrering mellom botilbud og dagtilbud innen UH-feltet” i Bergen (s. 76). Hovedmålene med ansvarsreformen var å avvikle institusjonsomsorgen for personer med utviklingshemming, og bedre og normalisere levekårene deres. Ett ledd i denne normaliseringen var å gjenopprette de normale skillene mellom ulike livsarenaer som var blitt utradert innen institusjonenes ”totalomsorg”. Å ta til orde for en sterkere integrering av botilbud og dagtilbud, et forslag som for øvrig ikke konkretiseres ytterligere, gir kanskje mening i økonomisk perspektiv, men et slikt skritt tilbake mot totalinstitusjonen vitner om uvitenhet om samfunnets nåværende overordnete ambisjoner om likestilling – i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens §1 konkretisert som likeverd, like muligheter og rettigheter, og tilgjengelighet.
3
Rapporten bærer generelt preg av at anbefalinger i liten grad operasjonaliseres eller diskuteres i større sammenheng enn ”pleie og omsorg” og økonomi. Pleie og omsorg er bare en del av de tjenestene som helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å yte, og disse tjenestene skal også oppfylle andre kriterier, blant annet at:
Tjenestene skal være likeverdige. Diskriminerings-og tilgjengelighetslovens § 16 sier her: ”Personer med nedsatt funksjonsevne har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte, for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får et likeverdig tilbud.” De tjenestene til utviklingshemmede som diskuteres i rapporten er nettopp av varig karakter. Og etter mitt skjønn tilsier både målet om at tilbudet skal være likeverdig og retten som utviklingshemmede har til egnet individuell tilrettelegging av tilbudet, at en snakker om rettigheter utover den såkalte Fusa-dommens fastsetting av at (og jeg siterer fra rapporten) ”kommunen kan ta økonomiske hensyn i utformingen av tjenestetilbudet, så lenge alle helt livsviktige behov blir dekket” (s. 16).
Tjenester skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasienter og brukere. Her er Pasient- og brukerrettighetslovens §3-1 tydelig, og når det gjelder tjenester etter helse- og omsorgstjenestelovens §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8 skal det legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener. Det er ikke tillitsvekkende når en i rapporten synes å tro at disse hensynene uten videre kan tilsidesettes med henvisning til Fusadommen (s. 16), heller ikke at de samme sted viser til sosialtjenesteloven, en lov som ble opphevet i 2012.
Jeg kan i det hele tatt ikke se noen tegn i rapporten om at PwC kjenner til verken Lov om pasient- og brukerrettigheter, Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, eller overordnete samfunnsmessige ambisjoner for utviklingshemmedes levekår, slik de for eksempel skisseres i Meld. St. 45 (2012 – 2013) Frihet og likeverd. I mine øyne svekker det de anbefalingene rapporten gir på dette feltet.