Oslo kommunes anbudspraksis har i lang tid blitt kritisert. I 2011 tok samtlige politikere i Stortingets helse- og omsorgskomite, inkludert nåværende helse- og omsorgsminister Bent Høie, avstand fra ordningen.
Det finnes mange argumenter for og mot konkurranseutsetting og anbudsordningen på ulike samfunnsområder. Men hvis Oslo kommune absolutt skal konkurranseutsette tjenestene til mennesker med utviklingshemning, kan de i det minst prioritere menneskeværdet fremfor egen fortolkning av regelverket for offentlige anskaffelser. Det er faktisk mulig å sikre begge deler:
1. Kommunen må tilegne seg nødvendig kompetanse på feltet
Kommunen har ansvaret for tjenestene uavhengig av om de utøves av private. For å kunne spesifisere anbudene på en god måte og å føre tilsyn med de konkurranseutsatte tjenestene, må kommunen ha tilstrekkelig innsikt på feltet. Helsetilsynets tilsynsrapporter viser med all tydelighet at Oslo kommune ikke evner å oppfylle lovverket på feltet. psykisk utviklingshemmede og avgrenser søket til Oslo, finner en 21 tilsynsrapporter fra fylkesmannen. I 20 av tilsynene avdekkes lovbrudd. Før Oslo har fått etablert tilstrekkelig kompetanse, et effektivt tjenestesystem og tilstrekkelig robuste tjenester, bør de være forsiktige med anbudsutsettelse. Så lenge en ikke makter å holde orden i eget hus, skal en være varsom med å påta seg kontolloppgaver overfor andre.
2. Kommunen må følge menneskerettighetene, helse- og omsorgstjenesteloven og nasjonale politiske målsetninger
FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne slår fast at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne velge hvor og med hvem de vil bo. En skal ikke måtte bo i en bestemt boform.
Helse- og omsorgstjenesteloven gir tjenestemottaker rett til selv å påvirke hvordan tjenestene skal gis. Et grunnleggende siktemål med lovverket er å skape trygghet for tjenestemottaker.
Husleieloven er ment å skape sikkerhet for leietakerne.
Institusjonene var kjennetegnet av at tjenester var koblet til boligen og ikke til individet. I sosiologisk forstand er institusjonen en administrativ forordning som er styrende for alle livsområdene til beboerne. Institusjonene ble nedlagt i 1991.
Oslo kommunes anbudspraksis fratar dem som er avhengig av mye bistand deres rettigheter til å velge hvor og med hvem de vil bo. Brukermedvirkning blir en illusjon all den tid tjenestene bestemmes gjennom anbudet. Den utviklingshemmede må bo i den boformen som det private omsorgsfirmaet tilbyd. Tjenestene er knyttet til bofellesskapet. I all hovedsak er bolig og hele tjenestetilbudet administrert av samme omsorgsfirma. Ordningen er uforutsigbar for tjenestemottaker. Ingen vet hvem som vinner neste anbudsrunde. Anbudspraksisen medfører at en i realiteten har gjenninnført institusjonsomsorgen.
Hadde Oslo kommune delt opp anbudspakken, kunne situasjonen blitt en helt annen. Utviklingshemmede kunne selv kjøpt eller leid sin egen bolig. Bistand i hjemmet kunne vært en annen delpakke. Dagtilbud med den nødvendige bistanden, kunne vært en tredje komponent. En slik oppdeling kunne ivaretatt tjenestemottakers rettigheter samtidig med av deler av tilbudet kunne blitt konkurranseutsatt.
For personer med stort behov for å forholde seg til de samme personene, kunne anbudspapirene inneholdt krav om virksomhetsovertakelse ol.
En får håpe at regjeringspartiene Høyre og Frp følger opp sine standpunkter fra 2011 og sikrer at Oslo kommune prioriterer menneskeverdet, også for mennesker med utviklingshemning.
Jens Petter Gitlesen