Anbudspraksis, –ulovlig eller bare umoralsk?
Lovligheten av Oslo kommunes praksis med å anbudsutsette hele bo- og tjenestetilbudet til mennesker med store bistandsbehov, kan betviles. Uansett er det vanskelig å betrakte ordningen som human.
Jevnlig dukker det opp anbud fra Oslo kommune hvor hele bo- og tjenestetilbudet til personer med utviklingshemning søkes dekket av private tilbydere. Kommunen synes å ha større fokus på anskaffelsesregelverk og konkurranseutsetting enn formålet med kommunale tjenester. Praksisen er helt unødvendig og trolig i strid med lovverket.
1. Omsorgstjenester skal være knyttet til individet og ikke til boligen
Forholdet er presisert i st.meld. 47 (1989-90), side 2. Forarbeidene til sosialtjenesteloven (se Ot.prp. nr. 29 (1990-91)), innfører også et markant skille mellom tjenester i eget hjem og tjenester i institusjon. Fra Runskriv U-10/2002 Boligsosialt arbeid – bistand for å mestre et boforhold, kan en lese:
"Sosialtjenesteloven bygger på hovedprinsippet om at tjenestemottakeren disponerer en bolig og mottar tjenestene i eget hjem.Tjenestene skal knyttes til den enkelte person og ikke til boligen. Dette gjelder selv om tjenestemottaker har behov for døgnkontinuerlige tjenester etter sosialtjenesteloven og uavhengig av årsak til tjenestebehovet."
2. Institusjonene ble avskaffet i forbindelse med reformen for mennesker med utviklingshemning og innføring av sosialtjenesteloven.
Institusjoner for mer permanente boforhold er i dag avgrenset til aldershjem, sykehjem, barneboliger og institusjoner for rusmisbrukere. De private aktørene som vinner de kommunale anbudene omtales ofte som institusjoner. I sosiologisk forstand, er de institusjoner.
3. Sosial trygghet og brukermedvirkning er vesentlig i lovgivningen.
Når anbudsrunden bestemmer hvilket firma en person må forholde seg til når det gjelder bolig, aktivitetstilbud og tjenester, blir det ikke rom til brukermedvirkningen på svært sentrale deler av tjenesten. Tryggheten og forutsigbarheten i tilbudet er like begrenset som anbudenes varighet. Dersom en ikke snakker om institusjoner, dvs. aldershjem, sykehjem eller barneboliger, så reguleres husleieforhold av husleieloven. Anbudsutsetting, på en slik måte som Oslo kommune driver, gjør det i praksis umulig med husleieavtale utover anbudets varighet.
4. Anbudspolitikken er i strid med menneskerettighetene
Blant annet gjennom FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser, blir retten til selv å velge hvor og med hvem en vil bo, fastslått i artikkel 19. Oslo kommunes anbudspolitikk medfører at en må bo i bygget til firmaet som vant anbudskontrakten, sammen med andre beboere som kommunen har benyttet anbudspraksisen overfor. Vinner andre firma anbudskontrakten i kommende anbudsrunder, må en flytte. Menneskerettslig har slike ordninger mest til felles med fengslene, internering og tvangsflytting under Stalin. Ordningen har lite til felles med individets frihet, slik det inngår i menneskerettighetene.
Oslo kommunes praksis anbudsutsetting av hele bo- og tjenestetilbudet til utviklingshemmede, er blitt kritisert gjennom mange år. Kommunestyret vet hva de gjør. Det er vanskelig å se at ordningen er lovlig. Uansett viser kommunestyret at de gir blaffen både i utviklingshemmede og i nasjonale og internasjonale føringer på feltet.
Les også:
Jens Petter Gitlesen
14 august 2014