Arbeid for alle

Siden siste verdenskrig har Norge opplevd en kontinuerlig økonomisk vekst som har dannet grunnlaget for finansieringen av velferdsstaten. Sysselsettingen har vært høy og de fleste som har ønsket seg jobb, har fått seg en jobb. I all denne veksten og velstanden, har en dessverre oversett mennesker med utviklingshemning.

I forbindelse med reformen for mennesker med utviklingshemning, var førsteprioriteten å etablere et bo- og tjenestetilbud i kommunene. Arbeidstilbudet skulle bygges opp etter hvert (se st.meld. 47 (1989-90), side 52, avsnitt 5.1.3), men det motsatte har skjedd.

I følge professor Karl Elling Ellingsen, har det vært en reduksjon i antallet personer med utviklingshemning som er i arbeid på 25% siden 1992 og på 40% siden 1995. Samtidig har antellet personer med utviklingshemning økt med 30%.

I følge forskerne Söderström og Tøssebro (se kap. 5, tabell 5.1), har det vært mer enn en halvering av antall personer med utviklingshemning som har Varig tilrettelagt arbeid (VTA) siden 2001.

Det er ca. 22.000 personer med utviklingshemning i dag. En kan regne med at ca. 15.000 av disse er i arbeidsfør alder. Basert på andelene til Söderström og Tøssebro, skal dette tilsi at ca. 1950 av personer med utviklingshemning er på arbeidsmarkedstiltaket VTA. Andre arbeidsmarkedstiltak anvendes ikke lenger overfor mennesker med utviklingshemning.

Nå vurderer regjeringen å overføre ansvaret for arbeidsmarkedstiltaket VTA til kommunene. NFU oppfatter forslaget som en diskriminerende underkjennelse av mennesker med utviklingshemning og har bedt Likestillings- og diskrimineringsombudet følge saken nøye.

Arbeid er viktig og de aller fleste ønsker å ha en jobb. Slik er det helt uavhengig av kognitivt funksjonsnivå. Når en henter fram parolen «Arbeid for alle», la regjeringen forstå at de statlige arbeidsmarkedsmyndighetene har et ansvar for alle arbeidsmarkedstiltakene. Huske på å ikke forveksle 'alle' med 'de fleste'.

Jens Petter Gitlesen