Hovedutfordringen
Vi har for få boliger derfor vokser boligprisene eksplosivt. Prisutviklingen blir forsterket av at mange har høye og stadig høyere inntekter samtidig med at renten er lav.
Figur 1: Utviklingen i boligpriser, byggekostnadsindeks og konsumprisindeks (KPI)
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Boligmangelen fører til at noen må være tapere og det er de som ikke raskt etablerer seg i egen bolig og på den måten får tatt del i prisstigningen. Boligmangelen produserer større sosiale forskjeller mellom dem som har anskaffet seg egen bolig og dem som ikke har det. Køen til Husbanken vokser i takt med prisene. I 2007 tildelte Husbanken 5400 nye startlån, i 2012 var antallet 12500. Det snakkes om 150.000 vanskeligstilte i boligmarkedet, først og fremst mennesker som har bolig av for lav kvalitet. I tillegg kommer altså mennesker med utviklingshemning som stort sett har en byggteknisk akseptable leiligheter, men utfordringene til mennesker med utviklingshemning nevnes ikke et eneste sted.
Den kraftige boligprisstigningen kan i seg selv være begrensende på tilbudet av boliger. Har en tomter eller gamle bygg som kunne blitt til nye boliger, så finnes knapt noen bedre sparebørse.
Hovedgrepet som foreslås i meldingen er å forenkle hele planleggingsprosessen fra kommuneplan og reguleringsplan til byggesaksbehandling. Et slikt tiltak er utvilsomt positivt. Men all erfaring tilsier at det å kreve effektive prosedyrer er langt enklere enn å etablere de effektive prosedyrene.
I tillegg er det en rekke underordnede forhold som Kommunal- og regionaldepartementet vurderer å endre. Det skal i spesielle tilfeller kunne være mulig å få 50 års tilbakebetalingstid i Husbanken, en vil vurdere å styrke bostøtten, bolig og bosituasjonen skal inngå i individuell plan, for dem som har det. Flere mindre endringer kan nevnes. Men i det store og hele, er det uklart snakk om detaljer.
Mennesker med utviklingshemning vil selvsagt også nyte godt av et boligmarked uten boligmangel. Prisene blir lavere og køen til Husbanken blir kortere og pengesekken skal deles på færre. Problemet med meldingen er at den overhode ikke har tatt hovedutfordringene som mennesker med utviklingshemning står overfor. Meldingen gjør det motsatte, den dekker over problemer på feltet: Manglende styringssystemer.
Styringssystemet
Meldingen slår fast at dagens styringssystemer skal fortsette med juridiske, økonomiske og pedagogiske virkemiddel overfor kommunene. Rammestyring er prinsippet. Innen de statlige rammene skal det kommunale selvstyre råde. Det er vanskelig å være mot et slikt overordnet prinsipp. Livet til folk ville ikke blitt bedre om staten overtok all styring.
NFU har involvert seg i en rekke enkeltsaker knyttet til kommunale forsøk på etablering av omsorgsgettoer. NFU har involvert seg i en rekke kommuner for å sikre at også mennesker med utviklingshemning skal kunne få seg eget hjem. Aldri har jeg sett kommunale plandokumenter som viser til de nasjonale målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning. Det nytter heller ikke å gjøre kommunen oppmerksom på at de handler i strid med nasjonale målsetninger.
For å informere om politikken overfor mennesker med utviklingshemning, arrangerte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet regionale konferanser. Hovedmålgruppen var politiske og administrative ledere i kommunene. Få fra hovedmålgruppen kom. Fire av landets 429 ordførere deltok, fire varaordførere deltok, ingen rådmenn og totalt 29 kommunepolitikere deltok. Når rammene er ukjente og interessen for å sette seg inn i rammene er fraværende, har en et problem blir rammestyring synonymt med ingen styring i det heletatt.
I perioden 1991 til 1997 ble det drevet en boligpolitikk overfor mennesker med utviklingshemning som var i samsvar med de nasjonale målsetningene. Etter dette kom en utvikling som i økende grad gikk i motsatt retning av reformens intensjoner. Omsorgsgettoene vokste opp. Forskjellen fra HVPU er at bostandarden er blitt bedre. HVPU var et tilbud utelukkende til mennesker med utviklingshemning. I dag samles barn, demente, rus, psykiatri og utviklingshemning i de samme omsorgssentrene.
Det er ønskelig med et sterkt lokalt selvstyre og rammestyring. Men erfaringene tilsier at kommunene ikke er i stand til å utøve det gode selvstyret innenfor de nasjonale politiske rammene. Skal en sire at reformens målsetning følges, trenger en:
- Presise og detaljerte forskrifter om kravene som skal gjelde for boligbygging beregnet på mennesker med utviklingshemning. En kan børste støvet av Husbankens rundskriv HB-1212 og HB-1255. Når det gjelder barneboliger og avlatsningsboliger for barn, trengs tilsvarende forskrifter.
- Kontroll med kommunenes boligbygging, slik det var med tilsynsutvalget for avvikling av HVPU som hadde klagerett til Fylkesmannen.
- Kommunene må få informasjon om målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning og kommuneledelsen må motiveres for å ta til seg slik kunnskap.
- Kommunene må få opplæring slikt at de nasjonale målsetningene danner grunnlaget for de lokale planprosessene.
I takt med at kommunenes kompetanse og motivasjon tiltar, kan den statlige reguleringen avta.
Kommunenes rolle i fordeling av midler fra Husbanken
Boligmeldingen varsler ingen endringer i rollefordelingen mellom Husbanken og kommunen i tildeling av startlån og boligtilskudd.
Kommunene kan i dag fritt prioritere hvilke grupper de ønsker å gi startlån og boligtilskudd, en myndighet som kan være et effektivt middel for de kommunene som ikke ønsker at mennesker med utviklingshemning skal kunne etablere seg i egne selveide hjem. Kommunen kan ganske enkelt nekte eller begrense tilgangen på lån og tilskudd. Kommunen er klageinstans for slike vedtak.
Hvis myndighetene mener noe med at også mennesker med utviklingshemning skal kunne etabler seg i egne hjem, må de legge langt sterkere føringer på kommunenes fordeling av startlån og boligtilskudd. En måte å gjøre dette på, kan være å la klagenemnda for Husbanken også bli klageinstans for kommunale vedtak om tildeling av startlån og boligtilskudd.
Tidsbegrensede husleiekontrakter og tvangsflytting
Boligmeldingen varsler at minstetiden for tidsbegrensede husleiekontrakter skal vurderes økt fra tre til fem år, men dette skal bare gjelde for privat utleie. Kommunene skal fortsatt kunne tilby treårige husleiekontrakter.
Tidsbegrensede husleiekontrakter er det viktigste virkemiddelet kommunene har for å tvangsflytte mennesker med utviklingshemning. Virkemiddelet benyttes i stor grad og er en skam for velferdsstaten. For alle andre grupper er forutsigbarhet og trygghet viktige målsetninger. For mennesker med utviklingshemning er det kommunenes tro på effektiv drift av omsorgstjenestene som er den overordnede verdien. Retten til selv å velge hvor og med hvem en skal bo, er en menneskerett. Tidsbegrensede husleiekontrakter er middelet kommunene benytter for å omgå menneskerettighetene.
For mennesker som har permanente behov, må det ikke være mulig for kommunene å tilby tidsbegrensede husleiekontrakter. Permanente bosituasjoner må sikres gjennom tidsubestemte husleiekontrakter.
Statlige målkonflikter
Normalisering er en statlig målsetning. Men virkemidlene stimulerer til det motsatte. Problemstillingen drøftes ikke i boligmeldingen.
Regjeringens eldresatsing rammer mennesker i alle aldre. Virkemiddelet er investeringstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjem. Tiltaket er beregnet på personer som har behov for heldøgns omsorg. Kravene for å få tilskuddet er knyttet til bygget og ikke til beboerne. Tilskuddet er på 30% av investeringsbeløpet, såpass gunstig at nær sagt all nybygg, beregnet på mennesker med utviklingshemning, er finansiert over denne ordningen. Trolig har andelen av personer med utviklingshemning som bor i døgnbemannede bofellesskap vært større enn i dag. Investeringstilskuddet stimulerer til institusjonalisering og ikke til normalisering.
Siktemålet med moms er å øke statens inntekter. Uten kompensasjonsordninger, vil imidlertid momskompensasjon gjøre det dyrere for kommunene å kjøpe varer og tjenester fra privat sektor. Kjøp fra privat sektor er inkludert moms, kommunen må ikke betale moms for sin egenproduksjon. For å forhindre at momsen skulle medføre en vekst i kommunal sektor, ble regelverket for momskompensasjon innført. Kommunen får normalt ikke kompensert for moms knyttet til bygg og eiendom. Men det er gjort et unntak for boliger særskilt tilpasset helse- og omsorgstjenester.
Når kommunene bygger institusjonslignende bofellesskap, får de 55% tilskudd og kompensasjon. Etterlever kommunene de statlige målsetningene og bygger ordinære boliger, må de betale kostnadene selv. Staten bør rydde opp slik at statens virkemidler tjener statens målsetninger.
Retten til å velge hvor og med hvem en vil bo
Det er utenkelig at kommunen skulle fortelle folk hvor og med hvem de skal bo. Mange med utviklingshemning har kun valget mellom å ikke ha en bolig eller å godta tilbudet som kommunen kommer med. Når boligmeldingen prater om det store ansvaret som kommunen har for å sikre folk bolig, så er dette totalt feil. Kommunens plikt dekker nødssituasjoner hvor en trenger tak over hode for ikke å måtte sove ute, videre har kommunen en plikt til å bistå. Men plikten til å bistå går ikke lenger enn til å orientere om alternative muligheter på boligmarkedet. For mange personer med utviklingshemning finnes bare ett alternativ, nemlig det tilbudet kommunen gir.
Konklusjon
Boligmeldigingen er generell og representerer lite nytt. Hovedproblemstillingen synes å få økt boligbygging. Tiltaket er enklere planlegging og saksbehandling. Tiltaket tjener målet, om det lar seg gjennomføre. Om tiltaket er tilstrekkelig svarer ikke boligmeldingen på.
Utfordringene til mennesker med utviklingshemning er i liten grad nevnt, når de er nevnt, er problemsiden feid under teppe og ikke problematisert. Dette gjelder f.eks. rammestyringen av kommunene og tidsbegrensede husleiekontrakter.
Håpet for NFU er at kommunalkomiteen er åpen for våre betraktninger. Den varslede stortingsmeldingen om politikken overfor mennesker med utviklingshemning kan være en god anledning for å drøfte spesifikke problemer i boligpolitikken.
Boligmeldingen finner du her
Jens Petter Gitlesen