NFU er svært fornøyd med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets involvering av brukerorganisasjonene. Det har riktig nok ikke vært så veldig mange møter, men det har vært store rom for innspill i prosessen.
Stortingsmeldingen bør bli ferdig i dette Stortinget
NFU har presset på for å få stortingsmeldingen ferdig i dette Stortinget. Vi vet allerede mye, det er ingen grunn til å vente med å iverksette tiltak. Stortingsmeldingen er det første skrittet på veien for å sikre at reformen kommer tilbake på sporet. Det er mange utfordringer på feltet og på mange områder mangler vi informasjon. Men utfordringer kan også løses i det neste Stortinget og prosessen med å skaffe et godt informasjonsgrunnlag om levekårene til mennesker med utviklingshemning, bør fortsette uavhengig av statusen for arbeidet med stortingsmeldingen.
En stortingsmelding er verken lov- eller budsjettvedtak
En stortingsmelding er verken lov- eller budsjettforslag, men en rapport fra regjeringen til Stortinget. En stortingsmelding løser ikke noe som helst problem i seg selv. Men hvis Stortinget står samlet bak, så gir meldingen sterke føringer for hva Regjeringen og Stortinget bør gjøre i forlengelsen av stortingsmeldingen.
Politikken overfor mennesker med utviklingshemning er en rimelig krevende sak å utforme. Saken angår så veldig mange forvaltningsfelter. Det er ikke slik at regjeringen fungerer som en enhetlig sak. Det kan være vel så betegnende å sammenligne den med et mangehodet troll. Departementene har og skal ha ulike fokus. Innad i departementene har de ulike avdelingene ulike fokus og prioriteringer. Direktoratene ønsker som regel å gjøre veldig mye mer enn de får anledning til. Finansdepartementet skal kontrollere at budsjettene holdes og nettopp budsjetter som er knappere en departementenes ansvarsområder er en fellesnevner for byråkratiets prioriteringer.
NFU sine priorieringer for stortingsmeldingen
Det viktigste i den kommende stortingsmeldingen, er at målsetningene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning konkretiseres og eksemplifiseres på flest mulig forvaltningsområder. Gjøres dette, kan vi benytte stortingsmeldingen i alle relevante kommende saker. Krever vi at alle utfordringer skal løses i stortingsmeldingen, er vi garantert at uløselige konflikter mellom ulike forvaltningsfelt og forvaltningsnivåer blir såpass store at stortingsmeldingen aldri vil se dagens lys.
Reformen for mennesker med utviklingshemning var stor, den ble gjennomført raskt og med rimelig stor suksess. På den annen side, begynte reformen å spore av en gang mellom 1995 og 1997, i takt med at den statlige styringen avtok. Avsporingene ble mer alvorlig med tiden. I dag er det mange kommuner som har gjeninnført institusjonsomsorgen. Kollektive tjenester er blitt vanlig. NFU har vært i konflikt med svært mange kommuner. Vi har til gode å se reformens målsetninger i noen relevante kommunale sakspapirer.
NFU tror ikke at statlig detaljstyring er svaret på enhver utfordring. Imidlertid bør en drøfte hvordan en kan sikre et styringssystem som over tid kan makte å sikre reformens målsetninger. Det er ingen grunn til å tro at det ikke vil komme flere avsporinger. Konsekvensen av disse vil først og fremst avhenge av muligheten å registrere avsporingen og å iverksette hensiktsmessige virkemidler.
Monitorering
Reformen sporet av rundt 1995. Stortinget erkjente avsporingen i 2011. Vi får en stortingsmelding i 2013, noe som betyr at de første tiltakene kan iverksettes i 2014. 19 års reaksjonstid er temmelig treigt. For å redusere fremtidig reaksjonstid, bør det jevnlig utarbeides rapporter om levekårene til mennesker med utviklingshemning basert på tilgjengelig informasjon. Informasjon har vi i mengder: Grunnskolens informasjonssystem gir mye informasjon om skole- og spesialundervisningsfeltet. Husbanken har elektronisk registrert hvert eneste prosjekt som det er søkt tilskudd til. Resultatene fra nasjonale tilsyn utgis i egne rapporter. Monitoreringen bør fungere som en varsellampe. Hvis utviklingstrendene synes å gå i feil retning, kan en undersøke utviklingen mer grundig.
Støtt våre venner, vær konstruktive i kritikken
Politikk er prioriteringer. Ingen partier eller departementer er mot personer med utviklingshemning. Problemet er at alle departementene har kapasitetsproblemer. Politikken overfor mennesker med utviklingshemning har lett for å ikke nå opp på prioriteringslisten. Nå er vi i den usedvanlige situasjonen at regjeringen, midt i regjeringsperioden, bestemete seg for å produsere en stortingsmelding. Slikt er slett ikke vanlig.
I tillegg er stortingsmeldingen ett av tre prioriterte satsninger i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, noe som betyr at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet kan være vår spydspiss over for andre departement og forvaltningsfelt hvor politikken overfor mennesker med utviklingshemning ikke har samme prioritet.
Et enstemmig Storting konstaterte at reformen hadde sporet av og ba regjeringen sikre at reformens målsetninger etterleves. Dette vil forplikte Stortinget til også å gjøre en innsats for å sikre at stortingsmeldingen oppfyller bestillingen som Stortinget sendte regjeringen.
Skal vi nå frem til et best mulig resultat, er det viktig at vi støtte våre venner og gir dem gode og gjennomførbare forslag. Den som vil forhindre et godt utfall, kan sørge for å bli uvenn med våre venner og forkjempere.
Et godt råd i interessepolitikken er å alltid søke dialog og å fremme gode løsninger. Når dialog ikke er mulig, kan en ta frem de store bokstavene og menge seg med hylekoret. Konflikten representerer aldri en løsning, men konflikten kan være et effektivt middel for å komme på dagsorden. Nå er vi på dagsorden, den situasjonen må vi utnytte.
NFU sin høringsuttalelse
Høringsnotatet om levekårene til mennesker med utviklingshemning har mange mangler. En av grunnene til at notatet er på høring, er å få rettet opp noen av manglene. NFU sin høringsuttalelse var på ni sider. Det ville ikke vært noe problem å skrevet 90 sider. Vi begrenset oss til de viktigste livsområdene og de feltene hvor vi vurderer mulighetene for endring som størst. Siktemålet med stortingsmeldingen er ikke at den skal være det siste som blir sagt, men forhåpentlig vis blir den det første som sies i en prosess som vil vedvare lenge.
Takk til barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som har ledet arbeidet med stortingsmeldingen. Helt uavhengig av partipolitiske preferanser bør alle verdsette at Inga Marte Thorkildsen har prioritert levekårene til mennesker med utviklingshemning som ett av tre utvalgte områder.
Jens Petter Gitlesen