I lovverket er plikten til å forebygge, avverge, varsle om og følge opp personer som er utsatt for overgrep hjemlet et hav av ulike steder, bla. i straffeloven, arbeidsmiljøloven, helse- og omsorgstjenesteloven, loven om barnevern og helt sikkert mange andre steder.
Men det hjelper lite med lovkrav dersom kommunene ikke følger opp. Vi vet at svært få kommuner har varslingssystemer, færre kommuner har forsvarlige varslingssystemer. Slik har det vært og slik vil det bli om staten ikke gjør noe med det.
Om en skulle være så uheldig å sette opp en garasje med mønehøyde 5 cm. over reguleringsplanens bestemmelser, så risikerer en krav om rivning og en kan ilegges dagbøter. Om kommunene bryter loven overfor mennesker med utviklingshemning, så sparer de penger. De fleste vil ha problemer med å forstå hvorfor garasjen skal ha en sterkere rettstilling enn misbrukte.
Innfør tilsyn og sanksjonsmuligheter straks
Siden 1991 har statlige tilsyn vist at tjenestene til mennesker med utviklingshemning i flertallet av tilfellene ikke er i samsvar med lovverket. Det hører med til historien at mange deler av tjenestene ikke er under tilsyn. Stortinget har gjentatte ganger bedt regjeringen vurdere å innføre sanksjonsmuligheter overfor kommuner som foretar grove eller gjentatte brudd på lovverket. Løfter av denne typen har vært et sikkert vårtegn. Men hver gang har sakenkokt bort. Siste gang var til og med daværende justisminster Stortberget på Stortinget og lovet bot og bedring.
De rødgrønne representantene i Justiskomiteen gikk sammen med opposisjonen og sa blant annet: "Når kommunene er gitt kommunalt selvstyre samtidig som enkeltindivider er gitt rettigheter, er det viktig at det finnes kontrollmekanismer og klageordninger som sikrer og påser at reglene følges, slik Stortinget har vedtatt."
– Nå er det slik at når det gjelder lovfestede rettigheter så har det blitt avdekket ganske mange brudd på rettighetslovgivningen og nå er det viktig å få til gode sanksjonsmuligheter og kontrollapparat, sa Sigvald Oppebøen Hansen (Ap) dengang til TV 2 Nyhetene.
På landstinget til KS lovet kommunalminister derimot Liv Signe Navarsete mindre statlig styring med kommunene. Kommunalministeren hadde anledning til å ta grep i stortingsmeldingen om statlig styring med kommunene, men benyttet den ikke. Hun fremstilte kommunene som den svake parten.
Kommunalminister Liv Signe Navarsete må snart våkne og vise at hun både har og tar ansvaret for at kommunene oppfører seg som de skal. Til nå har kommunalministeren dels hevdet:
- at kommunene følger lovverket,
- dels har kommunalministeren hevdet at det er vanskelig å bøtlegge kommuner fordi tvangsfylbyrdelsesloven ikke kan anvendes.
Argumentet om at kommunene følger lovverket er strutsepolitikk. Fakta sier noe helt annet. Det andre argumentet er vrøvl. Branntilsynet og arbeidstilsynet og flere andre instanser kan allerede bøtlegge kommunene.
Det er ingen grunn til å vente lenger. Alle vet hva saken dreier seg om. Lovverket er i stor grad på plass. Fylkesmannen må føre tilsyn med kommunenes varslingssystemer. Fylkesmannen må gis mulighet til å bøtlegge kommuner som ikke følger lovverket. Staten må veilede kommunene.
Er det tilstrekkelig vilje tilstede, kan Stortinget få bestemmelsene på plass i god tid før valget.
Utform en nasjonal standard
Med kommuner som har mangel på kompetanse og ofte fravær av interesse, er det viktig at det utarbeides en nasjonal standard for forebygging, varsling og oppfølging av sårbare grupper. Nylig kom en rapport om problemstillingene. Det vil være naturlig at rapporten danner utgangspunkt for et forslag til nasjonal standard som regjeringen bør utarbeide.
Vi har lovverk nok til å starte prosessen, men lovhjemlene er spredt i mange lover og enda flere forskrifter. Det er også usikkerhet knyttet til hvor langt lovverket går. En kan også stille spørsmål med hvor langt et lovverk bør gå. Mens varsleren er en helt, er angiveren en sviker. Mange overgripere er selv mennesker med utviklingshemning. Kommunene har satset på etablering av store bofellesskap hvor mennesker med utviklingshemning må leve tett sammen. Det kan være utfordrende å rydde opp i suppen som er kokt i det kommunales selvstyret. Hvor langt skal varslingsplikten til kommunale tjenesteytere gå? Hvor stor risiko for feilaktig å bli varslet som en potensiell overgriper skal det kunne være? Det kan være viktig å kartlegge den enkeltes risiko for å bli utsatt for overgrep. Men slike kartlegginger har også negative sider. Risikoen for å bli utstatt for overgrep kan nok være vesentlig forhøyet blant visse utfordrende kledde uten utviklingshemning. Få vil foreslå at alle kvinner bør risikovurderes. Forebygging og varsling av seksuelle overgrep må være en sikkerhet og ingen hemsko for dem som har behov for ekstra beskyttelse.
Vi trenger lovbestemmelser om kommunens plikter overfor spesielt sårbare grupper godt synlig. Tilsynsorgan må knyttes opp til lovbestemmelsen. Kanskje kommuneloven ville vært det rette stedet for en sli k hjemmel? Kanskje opplæringsloven og i helse- og omsorgstjenesteloven er egnede steder for en bestemmelse, da får Fylkesmannen får et klart tilsynsansvar. Arbeidet med dette kan iverksettes straks.
Unngå særlovgivning
Alt rundt mennesker med utviklingshemning er spesielt. De bor i bofellesskap, sammen med andre med utviklingshemning. De jobber sammen med andre med utviklingshemning. Tjenesteyterne kaller dem brukere. De går ikke sammen med andre elever. Mennesker med utviklingshemning betraktes først og fremst som utviklingshemning.
Skal en beskrive en sykkel i bevegelse, trenger en ca. 14 dimensjoner. Ingen vet hvor mange dimensjoner en trenger for å beskrive et menneske. Personer med utviklingshemning beskrives kun med utviklingshemningen. En slik fattig gruppetenkning er opphav til diskriminering. Utfordringene på dette feltet er mer enn store nok, vi trenger ikke eget lovverk for mennesker med utviklingshemning.
Overgrep er ille. Det er nøyaktig like ille om en 1. klassing uten utviklingshemning utsettes for overgrep som om en 3. klassing med utviklingshemning utsettes for overgrep. Det er like ille om en med hjerneskade rammes av overgrep som om en med utviklingshemning er offeret. Om den senile som er utsatt for overgrep har en utviklingshemning eller ikke er totalt uten interesse. Det vi snakker om er at noen mennesker i større grad enn andre er mer utsatt for overgrep, mindre i stand til å forsvare seg mot overgrep eller de har en mindre evne til selv å melde fra om hendelsene.
Les mer i Stavanger Aftenblad
Rapporten som Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet bestilte i 2011
Jens Petter Gitlesen