Stortinget behandler regjeringens forslag om rettighetsfesting av BPA. Regjeringens forslag innebærer følgende restriksjoner:
- Personer over 67 år får ikke rett til BPA
- Tid til avlastning til personer over 18 år vil ikke utløse rett til BPA.
- Personer med mindre enn 25 timer bistand per uke omfattes ikke av rettigheten.
- Personer med mindre enn 32 timer bistand per uke omfattes ikke av rettigheten dersom BPA vil medføre vesentlige merkostnader.
NFU er glade for at regjeringen fremmer forslag om rettighetsfesting av ordningen. Når det gjelder begrensningene og kostnadsvurderingene som ligger i lovforslaget, så er disse uforståelige, urettferdige og helt unødvendige.
Merkostnader som ikke finnes
Kommunens kostnader til BPA fra seriøse tilbydere ligger i underkant av 400 kroner per time. Kommunen makter ikke å tilby tjenester til en så lav timepris. Årsaken til at BPA er billigere enn tradisjonelle tjenester er først og fremst at "overheadkostnadene" knyttet til administrasjon bortfaller. Ordningen administreres av tjenestemottaker eller de som leder ordningen for vedkommende.
Om en person med 15 eller 50 timer omsorgstjenester får omgjort tjenestene fra kommunale tjenester til BPA, vil kommunens kostnader gå ned i begge tilfellene.
I lovforslaget trekker en frem at "punktbistand" vil medføre en merkostnad å utøve i form av BPA. Påstanden er enten feil eller tendensiøs. Punktbistand betyr at en trenger litt hjelp i en svært kort periode, for eksempel en halvtime hver morgen i forbindelse med morgenstellet. Vedkommende vil da kunne gis et vedtak om tjenester i 3,5 timer per uke.
Dersom denne tjenestemottaker har en assistent med tariffavtale som sier at en arbeidsøkt skal vare i minst to timer, så kreves 14 timer BPA per uke. I en slik situasjon vil selvsagt BPA bli en langt dyrere ordning enn kommunale tjenester. Imidlertid består rettighetsfestingen av at en konverterer vedtakstimer til BPA. Tjenestemottakeren vil ikke kunne få 14 timer med BPA dersom vedtaket gir rett til 3,5 timer per uke. Lovforslagets argumentasjon om merkostnader med BPA er kort og godt feil. Det er ikke behov for andre begrensninger enn begrensningene som ligger i enkeltvedtaket om tjenester.
Merkostnader som ikke omtales
Det er en merkostnad med BPA, men denne omtales ikke i lovforslaget. Personer som bor i bofellesskap får ofte kollektive tjenester. De må spise sammen, dra på tur sammen, delta sammen i idrettsaktiviteter. Tjenestene skal være knyttet til individet, men i praksis syndes det stort på dette feltet. BPA representerer en mulighet til å sikre individuelle tjenester slik som loven sier de skal være. Her ligger det en merkostnad, ikke knyttet til BPA, men ved at BPA kan være et middel til å sikre lovlige tilstander med tjenestene. Men det å sikre at omsorgstjenestene ytes i samsvar med lovverket, skal selvsagt ikke regnes som en merkostnad helt uavhengig av hvordan tjenestene organiseres.
Begrensningene
Avgrensningene i rettighetene er begrunnet i det å forhindre merkostnader. All den tid BPA ikke medfører medkostnader, er det heller ikke behov for ordninger som begrenser de ikkeeksisterende merkostnadene. Bergrensningene vil først og fremst bidra til urettferdighet.
De som i utgangspunktet er værst stilt, er voksne som ikke har fått et botilbud. Dette er gruppen som også blir foreslått å ikke har rett til å få avlastningen i form av BPA. Det smaker ikke godt når en urettferdighet skal utløse en annen.
Hvorfor personer som har benyttet BPA gjennom mange år skal kunne risikere å miste ordningen når de fyller 67 år, er uforståelig så lenge at BPA er en billigere ordning enn kommunale tjenester.
Samfunnsøkonomisk er det nok i den gruppen med minst bistandsbehov at en har det største potensialet for å få folk ut i produktivt arbeid. Men her skal folk hindres fordi de har for få timer bistand.
Vi får håpe at medlemmene i helse- og omsorgskomitéen går kristisk gjennom lovforslagets kostnadsargumentasjon. Gjør de de, vil nok Stortinget innse at forslagene om time- og aldersavgrensninger er overflødig.
Jens Petter Gitlesen