Ber stortinget ikke endre kriteriene for gruppe 1 bil

Foreningen Norges Døvblinde, avdeling døvblindfødte og NFU skrev brev til medlemmene i Arbeids- og sosialkomiteen.

Om foreslått endring i kriteriene for tilskudd til bil i gruppe 1

Forslaget vil på en alvorlig måte ramme både døvblinde og mennesker med utviklingshemning, hvor de som har tilskudd til gruppe 1 bil i all hovedsak har bil som et middel mot sosial isolasjon.

Det hevdes at bil er blitt såpass vanlig at det ikke kan sees på som et hjelpemiddel. Det er riktig at bil er vanlig, men det er svært krevende for mange i de aktuelle gruppene av døvblinde og utviklingshemmede å anskaffe seg egen bil uten tilskudd fra NAV.

Netto utbetalt har en med trygdeordningen «ung ufør» ca. 16.500 kroner per måned. Blant mennesker med utviklingshemning som bor i egen leilighet, er det kun ca. 14% som eier boligen selv (Breivik, I. & Høyland, K. (2007): Utviklingshemmedes bo og tjenestesituasjon 10 år etter HVPU-reformen. ). Det absolutt vanligste er å bo i kommunale bofellesskap. Husleiene varierer mye. I nye bofellesskap i Stavanger er månedsleien 10.200 kroner, et nivå som ikke er uvanlig i nye bofellesskap. Beboerne mottar i dag en bostøtte i intervallet 0-3000 kroner per måned. Tallene bør fortelle at selv om det er vanlig med bil i den norske befolkningen, så vil det være en anskaffelse som mange døvblinde og mange med utviklingshemning ikke har økonomisk rom for.

For døvblindfødte ser vi en kritisk fase i overgangen mellom et skoletilbud og et kommunalt botilbud. Overgangen blir ofte fra et tegnspråklig og kommunikativt miljø til et botilbud med manglende slik kompetanse. Da øker faren for isolasjon med psykiske problemer som konsekvens.  En bil med økt mulighet til å oppsøke ulike aktivitetstilbud, også med tegnspråkmiljø, reduserer denne faren. Slike tilbud ligger ofte i god avstand fra botilbudet og har ofte komplisert eller manglende kollektivt transporttilbud. Med en eller også flere ledsagere, vil et mer komplisert transportalternativ  ha som konsekvens at disse aktivitetstilbudene blir benyttet i langt mindre grad.

Isolasjon med psykiske problemer får store følger for den døvblindfødte med depresjon og utagering i noen tilfeller. Tung medisinering blir ofte konsekvensen av dette. Økte kostnader på andre offentlige og kommunale budsjetter blir også en konsekvens av økt behov for bemanning når en slik situasjon utvikler seg. Regningen kommer i siste instans tilbake til staten gjennom kompesasjonsordningen for ressurskrevende brukere.

Personer med utviklingshemning som i dag har mulighet for tilskudd til gruppe 1 bil, vil i praksis fratas muligheten for kontakt med sitt vanligvis svært begrensede nettverk av venner og kjente, med mindre pårørende selv ivaretar transportbehovene.

Det aller viktigste er at fjerning av ordningen med tilskudd til gruppe 1 bil til de svakeste gruppene, som ikke har mulighet til arbeid eller utdanning, vil gjøre deres dager ennå mørkere enn de allerede er.