Detaljer på plass, men linjene mangler

En kan stille spørsmål med om barne-, likestillings- og inkluderingsministeren har vært litt for alene om å dra lasset. Politikken overfor mennesker med utviklingshemning angår alle livsområdene. Målt i antall departementer, er det stort sett bare fiskeridepartementet og forsvarsdepartementet som ikke har spesiell innflytelse på NFU sitt politiske arbeidsfelt. Stortingsmeldingen har tekstbidrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeidsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kulturdepartementet. Selv om mange departementer åpenbart har bidratt, synes det politiske engasjementet å ha vært begrenset i de andre departementene.

Gledelige sider ved meldingen:

• Meldingen gir en status over tiltak som er iverksatt og som skal iverksettes for å sikre gode levevilkår for mennesker med utviklingshemning.
• Nye felter som ikke var omtalt i reformdokumentene får fokus. Dette gjelder overgrepsproblematikk og utfordringer knyttet til minoritetsgrupper.
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet synes å involvere seg sterkere på feltet. Dette gjelder gjennom utredningsarbeid, sikring av FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne og likstillings og diskrimineringslovverket.
• Endringene i Husbankens retningslinjer er positive. Det samme gjelder erkjennelsen av at det kreves et kompetanseløft blant ansatte i sektoren i kommunene, det at Arbeidsdepartementet erkjenner et stort behov for flere tiltaksplasser og at kunnskapsdepartementet vil sikre kvaliteten på opplæringen til mennesker med utviklingshemning. Denne listen kunne blitt gjort mye lenger.
• Det er varslet flere statlige pedagogiske tiltak for å sørge for at kommunene følger de statlige politiske føringene.

Mer skuffende sider ved meldingen:

• Skal en nærme seg målsetningen om at mennesker med utviklingshemning også skal være en likeverdig og likestilt del av samfunnet, trengs klart uttrykte og amisiøse målsetninger knyttet til de viktigste områdene: Bolig, arbeid,skole og omsorgstjenester. Målsetningene må knyttes til klart definerte og effektive tiltak.
  • De viktigste forholdene drukner i mindre sentrale forhold.
  • Det er vanskelig å finne de ambisiøse målsetningene.
  • Tiltakene som foreslås eller skisseres er i stor grad mer av det samme som ikke har fungert spesielt godt til nå. På arbeidsfeltet var skissen til tiltak mer ambisiøs i st.meld. 47 (1989-90) enn den i nå, 23 år etterpå. Det samme gjelder tiltakene for å hindre institusjonsbygging. De statlige målsetningene for å sikre den inkluderende skolen, var sterkere på 1970 og 1980-tallet, enn det en finner i denne stortingsmeldingen.
• Kapittelet om statlige styringssystemer er en opplisting av dagens situasjon og inneholder ingen analyse. Reformperioden varte fra 1991 til 1995 og var kjennetegnet av sterk statlig styring. I reformperioden maktet en i stor grad å følge de statlige målsetningene for reformen. Etter reformperioden ble tiltakene i stort grad overlatt til kommunene, tildels til ytre statlige etater. Alle kjenner til konsekvensen av dette, men problemstillingen er ikke nevnt i stortingsmeldingen.
  • Stortinget har gjentatte ganger tatt opp problemstillingene knyttet til at statlige lover ikke følges opp av kommunene. Forholdet er ikke nevnt i stortingsmeldingen.
  • NAV har et koordineringsansvar. Retten til individuell plan er hjemlet i NAV-loven, uten at dette synes å ha gjort inntrykk verken når det gjelder yrkesopplæring eller arbeidsmarkedstiltak.
  • Spesialisthelsetjenestens habilitieringstjenester har et ansvar. Når bruken av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning ikke har avtatt og når det er en utstrakt medisinering mot mistrivsel og uheldige livsbetingelser, så burde en i det minste stilt spørsmålet om hvorfor utviklingen ikke går i ønsket retning.
• Stortingsmeldingen presenterer ingen helhetlig politikk for å sikre at forholdene innen bolig, opplæring, arbeid og omsorgstjenester skal bli i samsvar med reformens intensjon. Tiltakene som listes opp, er i stor grad slike som staten har liten kontroll med effekten av.
• Meldingen tar i liten grad opp situasjonen som den enkelte med utviklingshemning står overfor i det daglige. Den fokuserer i stor grad på regjeringens- og statsforvaltningens arbeid.
• Meldingen svarer i liten grad på Stortingets enstemmige bestilling.
  • «Komiteen understreker at mennesker med utviklingshemning har rett til å leve aktive og selvstendige liv. Komiteen vil peke på forpliktelsene som følger av reformen. Komiteen mener, som forslagsstillerne, at levekårene for utviklingshemmede må bedres i mange kommuner. Selv om hovedtrenden er positiv, ifølge den ferske levekårsundersøkelsen og trendanalysen som er gjennomført, er det andre forhold som gir all grunn til videre oppfølging.»
    • Har stortingsmeldingen gitt tiltak for å sikre mennesker med utviklingshemning retten til å leve aktive og selvstendige liv?
  • «Komiteen viser til at det ved implementeringen av ansvarsreformen ble gjort presiseringer fra Kommunaldepartementet til Husbanken i dokumentet: Retningslinjer og minimumskrav for Husbankens vurdering av boliger for mennesker med psykisk utviklingshemning. I retningslinjene fastslo departementet at antallet boenheter ved samlokalisering burde begrenses til to til fem enheter. Komiteen slutter seg til denne vurderingen og understreker forpliktelsene som følger av den. Komiteen viser videre til at Stortingets intensjon ved ansvarsreformen var å avslutte et kapittel med institusjoner for å sikre retten til selvstendige liv. Oppbygging av institusjoner bryter med denne intensjonen.»
    • Stortingsmeldingen viser til regelendringer i Husbanken. Går ikke Stortinget lenger enn det nye regelverket for husbankens utlån?

  • «Komiteen viser videre til at Statens helsetilsyn har avdekket en utstrakt bruk av ulovlig tvang og makt. Komiteen viser også til at det er avdekket et problem med manglende aktivitetstilbud og manglende helsetilbud for mennesker med utviklingshemning. Komiteen mener derfor at det er av vesentlig betydning at det iverksettes tiltak som sikrer at ansvarsreformens intensjoner ivaretas.»

    • Er det tiltak i stortingsmeldingen som vil redusere den utstrakte bruken av tvang og makt? Er det tiltak som vil øke aktivitetstilbudene? Er det skisser til bedring av helsetilbudet? I den grad det er skissert tiltak som kan bidra, hvor effektive er disse?

Det absolutt mest positive med meldingen er at det i det heletatt ble en stortingsmelding. Stortingsmeldingens viktigste funksjon er at politikken overfor mennesker med utviklingshemning igjen er kommet på den nasjonale politiske dagsorden. Det kommende Stortinget skal behandle meldingen og stortingsbehandlingen vil kunne styrke politikkfeltet betraktelig. Det kan være lettere å engasjere stortingspolitikere enn departementenes politiske ledelse.

Jens Petter Gitlesen