Finansiering av Special Olympics

Special Olympics ble stiftet i 1968 av Eunice Kennedy Shriver, søster til John F. Kennedy. Special Olympics bærer preg av å være fra USA, et land hvor privat veldedighet, sponsing og donasjoner i stor grad erstatter rollen til den norske velferdsstaten. I USA er det heller ingen samlende idrettsbevegelse som kan sammenlignes med Norges Idrettsforbund (NIF).

I Norge ble Special Olympics introdusert på slutten av 70-tallet. Norges idrettsforbund og Kulturdepartementet var viktige aktører. Da Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) ble opprettet tidlig på 90-tallet, overtok de akkrediteringen som Special Olympics Norge (SON) fra NIF. Denne beholdt de ut 2006, da det var det klart at NFI skulle avvikles. På slutten av september 2006, ble det avholdt et møte mellom NFU og NIF. Det kom helt klart fram at NIF ikke ville overta akkrediteringen til Special Olympics Norge (SON), men at de ønsket å være ansvarlig for idrettsaktivitetene til mennesker med utviklingshemning. NIF fattet følgende vedtak den 21. september 2006:

NFIs styre gir følgende anbefaling til den videre prosessen, og spesielt til NIFs rolle:

• NFI er enig i at SON blir organisert utenfor idretten – men med en skriftlig avtale om at idretten fortsatt vil ha fullt ansvar for den idrettslige delen også etter 2006.
• NFI vil fungere som bindeledd i dialogen mellom Special Olympics Europa (SOE) og NIF, samt i forhold til NIF og andre parter (eks særforbund og andre organisasjoner) tom 31.12.2006.

NFU var sammen med NIF med å etablere SON. NFU dekket lønnskostnader og kontorutgifter den første tiden. Det eksisterte en avtale som skulle sikre både NIF og NFU styrerepresentasjon i SON. SON inngikk avtale med NIF som gjennom særforbundene, er ansvarlig for all idrettsaktivitet for mennesker med utviklingshemning. Det er også inngått en avtale med NFU om at NFU skal være ansvarlig for familieprogrammet til SON.  Special Olympics Norge får ingen offentlig driftsstøtte, og er derfor avhengig av sponsorinntekter og gaver.

Men Norge er ikke som USA, sponsorinntekter og gaver var på langt nær nok til å finansiere SON. SON er ikke og skal ikke være et idrettslag eller idrettsforbund. SON skal være bindeleddet mellom den internasjonale Special Olympicsbevegelsen og den norske idrettsbevegelsen. SON skal sikre kompetanseoverføring til norske idrettslag. Det kan godt være at Kulturdepartementets avslag om støtte er korrekt og berettiget. Men det er svært urimelig om en ikke skal kunne sikre finansiering av SON.

Ingen politikere har ønsker om å ramme idrett for mennesker med utviklingshemning. Kulturdepartementet er en viktig bidragsyter til norsk idrett generelt og bør ha en spesiell interesse i at mennesker med utviklingshemning også involveres i aktiviteter i landets idrettslag. Det bør være mulig å benytte den oppståtte situasjonen til igjen å sikre et godt samarbeide samt avklaring av oppgaver, plikter og finansiering mellom NIF, SON og NFU. Det meste av idrettsaktiviteter overfor mennesker med utviklingshemning involverer ikke Special Olympics. Siktemålet må ikke være å reetablere en segregert idrettsbevegelse, men å sikre gode vilkår også for mennesker med utviklingshemning innenfor idrettsbevegelsen i Norge. Det vil være en stor fordel om SON og NIF knyttes tettere opp mot hverander. Finansieringsbehovet det er snakk om, er såpass beskjedent at det bør en finne en plass til uansett, men finansieringskabalen kan være et viktig virkemiddel i å sikre et inkluderende idrettsnorge.

Jens Petter Gitlesen