Kulturdepartementets avslag på søknaden fra Special Olympics Norge om 1,2 millioner kroner i økonomisk støtte har ikke gått upåaktet hen. Om avslaget skriver SV medlemmet Ragnar Fjærstad den 3. oktober i Romerikets Blad:
«Så langt har ingen fra det nye stortinget eller partiene løftet på øyenbrynene for å mene noe om dette. Det må bare forstås slik, at dette er ikke så viktig, og disse menneskene er ikke som alle oss andre på godt og vondt. Det er vel her nøkkelen til å forstå neiet ligger, vil jeg mene: Det er kanskje de som utroper seg til normale og glupe som ikke er det. Snarere tvert imot, når vi ser hvordan en mer enn villig øser ut for å dyrke stjerneidretten for noen få, men skiter i de som virkelig har behov for støtte for å få mening i et liv som «de normale» ikke ønsker skal komme opp i dagen og frem i lyset.»
I sitt tilsvar skriver statssekretær Mina Gerhardsen at «... statens linje er å støtte hverdagsidretten, ikke arrangementer. Det gjelder alle grupper. Derfor har vi avslått en søknad om driftstilskudd fra organisasjonen Special Olympics Norge. De har heller ikke fått statlig støtte tidligere, så for oss er det overraskende at en organisasjon i så stor grad kan planlegge utfra et tilskudd de ikke har noen garanti for å få».
Men statssekretæren vektlegger statens ansvar for masseidretten: «For noen uker siden var for eksempel 1200 deltakere fra 75 lag på plass i Tromsø til landsturneringen i håndball og fotball for utviklingshemmede, i regi av Norges Håndballforbund Region Nord og Troms Fotballkrets. Den norske idrettsmodellen er unik. I Norge er alle utøvere samlet i en og samme organisasjon. Norges Idrettsforbund har gjort et prinsippvedtak. Et vedtak som sier at i Norge skal alle, uavhengig av funskjonsevne, finne et tilbud innenfor den organiserte idretten. I Norge skal alle kunne være del av samme fellesskap. Det er et vedtak staten stiller seg bak. De som driver idrettsaktivitet i Norge, er idrettslagene. Derfor er statens viktigste virkemiddel for å bidra til idrett for alle, å støtte opp om det lokale arbeidet gjennom satsing på anlegg og aktivitet. Det er på denne måten vi bidrar til et godt treningstilbud også for psykisk utviklingshemmede.»
Masseidretten bygger dels på frivillighet og dels på statlig begynstigelser i form av økonomiske overføringer og idrettens andel av tippemidlene. Slik er det og slik skal det også være i idretten overfor mennesker med utviklingshemning. Imidlertid har mennesker med utviklingshemning spesielle utfordringer som kun deles med noen få andre grupper med svært store bistandsbehov:
- Mennesker med utviklingshemning har ofte et større behov for organisert fysisk aktivitet enn andre grupper. Mennesker med utviklingshemning organiserer og aktiviserer seg selv mindre i idrettsaktiviteter og er mer avhengig av at andre legger til rette for idrettsdeltakelse. Gjennomgående er det en svakere helsetilstand blant personer med utviklingshemning enn andre grupper.
- Under trening og konkurranse trengs ofte langt flere trenere og annet støttepersonell enn for andre grupper.
- Det er vanlig at foreldre transporterer sine barn til idrettsaktiviteter og at de bidrar på andre måter i frivilligheten som driver idrettslaget og idrettsarrangementene. For personer med utviklingshemning er et slikt engasjement fra pårørende ofte påkrevd også gjennom voksenlivet.
- Mennesker med utviklingshemning utgjør drøyt 0,4% av befolkningen, noe som kan gjøre det vanskelig å få samlet det antallet som må til for å etablere et tilstrekkelig miljø i mange av landets kommuner. Regionalt samarbeide er langt viktigere i idrett som omfatter mennesker med utviklingshemning enn for andre grupper.
- Mennesker med utviklingshemning er i all hovedsak uføretrygdede. Den økonomiske belastningen med å utøve idrett og å delta på arrangementer er ofte større enn for andre grupper. Spesielt gjelder dette reise og opphold for dem som er avhengige av ledsagere.
Behovet for statlig involvering er altså større overfor mennesker med utviklingshemning enn overfor alle andre grupper.
Mye bra blir gjort overfor mennesker med utviklingshemning og idrett, men det meste er dessverre ugjort. Idrettstilbudet overfor mennesker med utviklingshemning er langt lavere enn for noen andre grupper. Idrettslagene som har et tilbud, sliter med å sikre både finansiering og frivillige. Det samme gjelder idrettsarrangementene.
På forsommeren la regjeringen frem en stortingsmelding om levekårene for mennesker med utviklingshemning. I forbindelse med Stortingets behandling av meldingen, er det rimelig at finansiering og organisering av idrett blir et tema. Special Olympics Norge er kanskje involvert i 1% av idrettsaktivitetene overfor mennesker med utviklingshemning. Det er viktig å sikre og den samlede idrettsaktiviteten og å stimulere til økt idrettsaktivitet.
Norges Handikapidrettsforbund tok i 1994 initiativ til at personer med nedsatt funksjonsevne skulle integreres i den ordinære idretten. I 1996 vedtok Idrettstinget å starte en prosess med dette som mål. Som første steg ble Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund opprettet som eget særforbund for å drive prosessen fremover.
Etter at alle særforbundene fattet vedtak om å organisere idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, gjorde Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund vedtak om oppløsning 1. september 2007. Integreringsprosessen førte til at Norges idrettsforbund og olympiske komité endret navn til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Den organisatoriske delen av integreringsprosessen ble fullført med en virksomhetsovertagelse til Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité og Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbunds oppløsning 1. januar 2008.
Finansieringen av idrett og idrettsarrangementer for mennesker med utviklingshemning, må ta utgangspunkt i idrettslagene. Special Olympics Norge har først og fremst to funksjoner. For det første er de et kompetansemiljø knyttet til det å tilrettelegge idrettsaktiviteter for mennesker med utviklingshemning. For det andre er de et bindeledd til Special Olympics International. Special Olympics Norge må selvsagt kunne finansiere sin aktivitet, men aktiviteten i Special Olympics Norge, må komme som et prioritert ønske fra idrettslagene. Norges Idrettsforbund, kan også ha behov for litt selvransakelse. Mange merket seg at ingen norske med utviklingshemning var deltakere i Paralympics.
I fremtiden må midler til finansiering av spesielle utfordringer knyttet til aktiviteter for mennesker med utviklingshemning og andre med spesielt stort behov for tilrettelegging, synliggjøres klarere enn i dag. Det må stilles klarer krev til samoordningen mellom Norges Idrettsforbund og Special Olympics Norge. Utgangspunktet for tilskuddene, bør være idrettslag og særforbund. Norges Idrettsforbund og Special Olympics Norge, bør erfare at det følger klare forpliktelser knyttet til offentlige tilskudd.
Jens Petter Gitlesen