Forslag til nye arbeidsmarkedstiltak

Positivt med nye forsøk

Det er positivt at regjeringen foreslår økt bruk av lønnstilskudd, åpner for at personer med "Varig tilrettelagt arbeid" (VTA) kan få permisjon for å prøve seg i ordinært arbeidsliv, uten å miste VTA-tiltaket. Det er også positivt at regjeringen varsler en økt satsning på "Arbeid med bistand" og at regjeringen ser problemene som anbudsprinsippene kan medføre når det gjelder arbeidsmarkedstiltak i skjermet sektor.

Arbeidsmarkedstiltakene har til nå ikke oppfylt målsetningene om sysselsetting for personer med utviklingshemning. En forenkling og utprøving av nye tiltak, vil være positivt, så lenge forsøkene blir evaluert og heller ikke svekker de bærende elementene i dagens tilbud til mennesker med utviklingshemning.

Overføring av VTA til kommunene vil være en katastrofe

Vi håper regjeringen ikke gjør alvor av å overføre VTA til kommunene. Forslaget er en diskriminerende nedvurdering av mennesker med utviklingshemning som vil bidra til redusert arbeidstilbud og økt institusjonalisering.

Mens NAV skal ha ansvaret for arbeidsmarkedstiltak generelt, så bør det vekke noen moralske betraktninger når en vurderer å overlate dem som er lengst i fra det ordinære arbeidsmarkedet til kommunene.

Vi har stor erfaring med kommunene. Fra tilsyn med kommunale tjenester er lovbrudd veldokumentert. Den som leser kommunale sakspapirer på våre områder, vil se at internasjonale konvensjoner, norsk lovverk og nasjonale politiske målsetninger svært sjelden ligger inne som premisser for kommunale beslutninger.

Overføringen av VTA til kommunene knyttes til den varslede kommunereformen. Det er nærliggende å tro at argumentet om "robuste kommuner" inngår som premiss for forslaget. Ser en på tilsynsrapporter på omsorgs- og opplæringsfeltet, er det ikke grunnlag for å hevde at store kommuner er bedre til å yte tjenester overfor mennesker med utviklingshemning enn små kommuner. Kommunestørrelse er ikke en statistisk signifikant faktor. I den grad kommunestørrelse virker inn, taler den for bedre tjenester i små kommuner.

Overføring av VTA til kommunene er stimulering av institusjonsomsorgen

HVPU ble nedlagt fordi institusjonene var det motsatte av samfunnsdeltakelse, likeverd og valgfrihet. I reformdokumentene ble betydningen av å knyttet tjenestene til individet og ikke til boligen vektlagt. I forarbeidene til sosialtjenesteloven ble det også presisert at tjenestene skulle knyttes til individet og ikke til boligen.

Til tross for gode intensjoner, er den kommunale praksisen ofte stikk i strid med nasjonale målsetninger og lovverkets premisser. Svært mange steder er tjenesteyterne knyttet til bofellesskapet og tjenestene er i stor grad kollektive. Når kommunene etablerer store bofellesskap, argumenteres det ofte for stortdriftsfordeler. Den eneste stordriftsfordelen som finnes, er å ikke gi individuelle tjenester.

Med tiden er det blitt stadig vanligere å samorganisere dagtilbudet og tjenestene i bofellesskapet. I flere tilfelles trekkes dagtilbudet fysisk inn i bofellesskapet. På den måten kan kommunen utnytte personellet i boligen også på dagtid når beboerene alternativt skulle ha vært på jobb eller et annet dagtilbud. Ved å koble bolig og dagtilbud, har en lagt den siste brikken på plass for å gjenninnføre institusjonsomsorgen, hindre samfunnsdeltakelse og å frata mennesker med utviklingshemning de valgfriheten som er selvsagte for alle andre innbyggere.

Overfør dagtilbudet til NAV

Reformen la til grunn at også mennesker med utviklingshemning skulle delta i arbeidslivet. Det mest prekære var å få på plass de kommunale tjenestene og skaffe til veie et tilstrekkelig antall boliger. Det var derfor uttrykt at arbeidsmarkedstiltakene skulle bygges opp etter hvert. Det som har skjedd, er at antallet VTA-tiltak har mangedoblet seg, samtidig med at mennesker med utviklingshemning er blitt marginalisert og ekskludert fra tiltakene. En vesentlig årsak til dette, er at NAV kan sende regningen til kommunene for jobben som de ikke har gjort.

ASVL krever en rettighetsfesting av arbeid for de gruppene som er lengst i fra de ordinære arbeidsmarkedet. NFU støtter dette kravet, men vi er tvilende til at det er nok politisk støtte til forslaget. En adskillig bedre løsning enn dagens situasjon, vil være å overføre ansvaret for finansiering av dagtilbud til NAV.

NAV har en kontinuerlig mangel på tiltaksplasser. Når NAV avslår en tiltaksplass, vil vedkommende tiltakssøker stort sett bli værende i en annen del av NAV-systemet. Sier NAV nei til tiltaksplass til en person med utviklingshemning, vil vedkommende bli overlatt til det kommunale dagtilbudet. Selve finansieringssystemet er absurd: NAV sender regningen til kommunen for jobben som de ikke har gjort.

Dersom NAV hadde hatt finansieringsansvaret både for arbeid og dagtilbud, ville de stått overfor valget mellom et dyrt dagtilbud eller et mye billigere arbeidstilbud. På denne måten ville NAV også fått økonomisk motivasjon til å sikre arbeid for mennesker med utviklingshemning.

• Les prop. 39 L (2014-2015)

Jens Petter Gitlesen