Gledelig nytt fra Hedmark
Fylkesnemnda for barneverns- og sosialsaker Oppland og Hedmark omgjorde et vedtak fra fylkesmannen. Foreldrene til en kvinne med utviklingshemning i Stange kommune skal likevel være datterens nærmeste pårørende.
Saken fra Stange gjelder en kvinne med utviklingshemning som ikke fikk lov til å bo med sin samboer. Habiliteringstjenesten og Fylkesmannen mente at det var fare for at samboeren ville misbruke kvinnen. De fattet derfor et tvangsvedtak overfor kvinnen, fratok henne sin samtykkekompetanse, oppnevnet et fast verge og sørget for at verge også ble kvinnens nærmeste pårørende. På den måten var ringen sluttet og rettsikkerheten eliminert. Ingen som var uenige med vedtakene hadde klagerett.
Heldigvis har fylkesnemnda omgjort vedtaket angående nærmeste pårørende. Kvinnen er fortsatt i realiteten umyndiggjort og tvangsvedtaket er iverksatt, men nå er foreldrene i det minste kommet i posisjon til å klage på myndighetsutøvelsen.
Årsaken til forholdene i Hedmark er sikkert mange og forskjellige, men i habiliteringstjenesten og hos fylkesmannen er det noen som har misforstått sin rolle. I august mottok jeg et "åpent brev til NFU" fra en ansatt ved Habiliteringstjenesten i Hedmark. Brevet gir en viss forståelse av hvordan de tenker:
"Foreldre vil at deres barn skal ha det bra. Det er normen. Men det er dessverre ikke alltid sånn. Derfor har vi en barnevernslov. Hvis utviklingshemmede barn under 18 år som er bosatt i Norge, mistenkes ikke å ha det bra, så skal barnevernet undersøke saken. Utviklingshemmede over 18 år skal ivaretas av bostedskommune, og essensen i kommunal helse- og omsorgstjenestelov (KHOL) er at alle skal leve et verdig liv. Utviklingshemmede har i tillegg krav på beskyttelse. Det er det som er essensen i kapittel 9 (Lov om tvang og makt) i KHOL. Ingen mennesker med utviklingshemning blir umyndiggjort, men kan få oppnevnt verge for å få hjelp til økonomiforvaltning og til private forhold. Likt alle andre borgere, så har ikke foreldre rett til privat informasjon etter at ”barnet” har fylt 18 år og er myndig."
Det er positivt at habiliteringstjenesten og fylkesmannen vil forhindre misbruk av mennesker med utviklingshemning. Men hensikten helliger ikke middelet. Tvangsbestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven er ikke en parallel til barnevernsloven. Pasient- og brukerrettighetsloven er ikke en barnelov for voksne. Taushetsplikten er ikke ment som et skjulested verken for Habiliteringstjenesten eller Fylkesmannen. Når habiliteringstjenesten eller fylkesmannen har mistanke om alvorlige kriminelle forhold, så må de gå til politiet. Det å samtidig ta på seg rollene som etterforsker, påtalemyndighet, behandler og dommer er det ingen i rettsstaten som kler.
Rettssikkerhetsproblemet i Hedmark består i:
- Habiliteringstjenesten melder ikke mistanke om seksuelle overgrep til politiet.
- Helse- og omsorgstjenestelovens tvangsbestemmelser (kapittel 9), benyttes alternativt til straffeloven. Forskjellen er at det potensielle offeret og ikke den mistenkte overgriper ilegges sanksjonene.
- Mennesker med utviklingshemning umyndiggjøres, men det kalles manglende samtykkekompetanse.
- Fylkesmannen oppnevner faste verger som ikke kjenner personen de som skal bistå og som bestemmer over personen.
- Fylkesmannen kaster nærmeste pårørende og overfører rollen til en som taler fylkesmannens sak.
I tillegg er det all grunn til å stille spørsmål ved det som habiliteringstjenesten kaller for behandling. Mange vil nok bruke helt andre ord om tiltak som medfører alvorlige inngrep i den personlige friheten til mennesker med utviklingshemning som ikke har forbrutt seg mot noe som helst.
Jens Petter Gitlesen
6 mai 2016