I dag har jeg søkt videregående, en mammas annerledesoppgave
av Anita Tymi, tidligere nestleder i NFU
Barna dine er alltid barna dine, pleide bestefar å si, han bekymret seg for sønnen på 49 år med et skadet bein. Sånn er det vel med oss alle, vi vil dem så vel og ønsker at intet vondt skal ramme dem, voksen eller ikke.
Som 4 barnsmor har jeg vært gjennom skoleoverganger i årevis. Dette har vanligvis foregått mer og mer selvstendig desto eldre barnet har blitt. Når vi kom til videregående har det vanligvis bestått av å litt forsiktig spørre; har du bestemt deg, har du husket å søke? Og det har ofte blitt besvart med en av følgende, åååå så klart eller selvfølgelig eller ikke mas. Ungdommene er etter hvert voksne og videregående, russetid og overgang til voksenliv er overstått.
Det er først når man har barn med behov for ekstra tilrettelegging at man virkelig får satt seg inn i prosessen, og at det stikker litt i morshjertet, jeg kjenner litt på annerledesheten. Det er ikke slik at jeg daglig kjenner på at yngstemann har andre utfordringer. Vi er jo en sånn familie hver dag, med de gleder og sorger som familier har. Men overganger trigger noe
Vi startet for lenge siden, snakket med andre foreldre, møte med skolen, utredning av funksjon, møte med videregående, tenke på videre jobb, hva kan være nyttig, hva har poden lyst til, hva står det i læreplanen, hvor er skolen, hvordan kommer han seg dit, har de fokus på fag eller er det en langvarig avtale med en vaskemaskin og et kjøkken forkledd som botrening?
Mor argumenterer for fag og timeplan. Poden liker historie, RLE og drama. Elsker tema som 2. verdenskrig og kongefamilien og den gamle kongerekken. Tynt med dette i læreplanen. Trenger lese og skriveopplæring, må ha tegnkyndige og noen å snakke med, skal gå i klassen, skal helst et linjefag som gir jobb. Det sjekkes om kompetansen finnes, er det noen andre foreldre som kjenner til de som jobber der? Klargjør at det er helt uaktuelt med turgåing og botrening. Botrening kan han ha fra han er 20 til han blir 70, nå er det skole som gjelder.
Etter gjennomgang av læreplaner, forsikring om tilrettelegging, poden har besøkt og prøvd ut tilbud så står vi igjen med to linjer, eller programfag som det heter, valget gjøres, paragrafer settes inn og poden trykker på siste tast, kvittering tas ut og vi er klar.
Vi er klare for en ny overgang, og en ny tid, nye folk som skal opplæres og å sette i gang å overbevise fagfolk om at på skolen er det fag som gjelder og det pedagogiske tilbudet som er viktigst, det er det som får meg til å føle meg annerledes, for det gjelder ingen andre ungdommer. Der er det en selvfølge.
Vi gleder oss !