I skyggen av eldreomsorgen

Norsk senter for menneskerettigheter kom nylig med en rapport om menneskerettighetsbrudd ved norske sykehjem. Anført av NRK og Aftenposten, fulgte media opp. Det absolutt meste av lovbrudd som avdekkes i eldreomsorgen, er like omfattende for mennesker med utviklingshemning. Det er snakk om de samme lovene og konvensjonene som brytes i de samme offentlige tjenestene. Men for mennesker med utviklingshemning er det snakk om flere livsområder. Lovbrudd og myndighetsovergrep vedvarer gjennom hele livet. Blant mennesker med utviklingshemning er forholdene trolig verst blant dem med store bistandsbehov og få som kjemper for å sikre deres rettigheter, dvs. voksne med utviklingshemning uten foreldre eller nære pårørende som står på.

Søker en på "psykisk utviklingshemmede" på Helsetilsynets nettsider, finner en følgende tilsynsrapporter for 2014:

Det hører med til historien at tilsyn først og fremst er en type skriftlig saksbehandling som suppleres med intervju. Vi har ingen kontrollfunksjon for å avdekke kvaliteten i tjenestene. Mye tyder f.eks. på at rundt 40% av voksne med utviklingshemning dopes ned eller speedes opp, uten at de har diagnoser, er utredet eller får medisineringen evaluert. Det pågår en massiv medisinering av mistrivsel og uheldige livsforhold i landets bofellesskap. Helsetilsynet har aldri ført tilsyn med feltet. Om tjenestene er knyttet til individet og ikke til bofellesskapet, er det heller aldri ført tilsyn med. Slik kan en fortsette. Helsetilsynet fører en viss kontroll av kommunale dokumenter og prosedyrer på et rimelig smalt felt av helse- og omsorgslovgivningen.

Når det gjelder spesialisthelsetjenesten, skole, husleieloven, diskrimineringslovgivningen, vergemålsloven og straffeloven, er det omtrent like lite kontroll og vel så mye ulovlighet som det Helsetilsynet avdekker. Manglende fokus på menneskerettighetene og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, gjør ikke situasjonen bedre. Tar en med brutte løfter og myndighetenes manglende visjoner, så kan en utvilsomt karakterisere situasjonen som begredelig.

Utfordringen er at kun 21.000 har vedtak om tjenester som følge av utviklingshemning. Det er få stemmer å hente for politikerne ved å sikre livsvilkårene for mennesker med utviklingshemning. Virkemiddelapparatet er spredt på et hav av forvaltningssektorer og mye er lagt til et kommunalt nivå som ofte verken evner eller ønsker å drive velferdspolitikk på feltet. Politikken overfor mennesker med utviklingshemning havner i skyggen. Få kjenner utfordringene i politikken overfor utviklingshemmede, men de fleste har ei bestemor.

Jens Petter Gitlesen