Her følger et utdrag av Karin Andersens innlegg og replikker:
Om Venstre og behovet for statlige tilsyn med kommunene:
«Venstre har hatt en tradisjon der de har vært veldig klare på innbyggernes rettigheter. Et av systemene vi har for å sikre det, er at det skal være statlig tilsyn, spesielt med tjenester for mennesker som har vanskeligheter i livet sitt. Men i innstillingen er Venstre med på å skrive at det statlige tilsynet kan man svekke eller ta vekk i de større kommunene, for de er jo i stand til å ivareta dette selv. Mener Venstre virkelig at store kommuner sjøl sikrer rettssikkerheten til f.eks. utviklingshemmede innbyggere eller vanskeligstilte, og at de ikke trenger tilsyn?»
Om Arbeiderpartiet og overføring av spesialisthelsetjenestens habiliteringstjeneste til kommunene:
«Jeg hører at representanten fra Arbeiderpartiet sier at de skal ha en kunnskapsbasert tilnærming til flytting av oppgaver, og det er jeg veldig glad for. Det er derfor jeg spør, for på ett punkt i innstillingen står SV og Arbeiderpartiet ikke sammen, og det er når det gjelder habilitering og rehabilitering. Der har vi nå fått henvendelser fra fagmiljøene der det står at ingen pasienter eller brukerorganisasjoner ønsker denne flyttingen, at ingen fagfolk i habilitering i spesialisthelsetjenesten ønsker dette, at ingen kommuner ønsker dette, og at alle med innsikt vet at ingen kommuner har mulighet til å bygge opp høygradig, spesialisert og tverrfaglig virksomhet som habilitering i spesialisthelsetjenesten per i dag.
Da er mitt spørsmål: Vil Arbeiderpartiet ta hensyn til disse innspillene? Rehabilitering og habilitering er to veldig forskjellige ting, og habilitering er en høyspesialisert tjeneste som ikke bør desentraliseres. Det står det ingenting om i innstillingen fra Arbeiderpartiets side. »
Om regjeringens mangelfulle utredning av oppgavene som skal overføres kommunene:
«Det er hensynet til innbyggerne som skal telle mest. Noen mennesker har funksjonshemming, og noen har utviklingshemming. De er både oversett og overkjørt – både av ekspertutvalget og i regjeringens forslag til kommunereform. Det er ingen referanser til nasjonal politikk og målsettinger, det er ingen referanser til internasjonale forpliktelser i politikken overfor mennesker med funksjonsnedsettelser, det er ingen referanser til nasjonalt lovverk overfor mennesker med funksjonsnedsettelser og utviklingshemminger, og det er ingen referanser til levekårsundersøkelser i noen av utredningene. Allikevel mener altså Høyre at dette er bra, og fremmer forslag som er diskriminerende i seg sjøl, ja, til og med om habiliteringstjenesten, som er så spinkel i dag at en nesten ikke klarer å ha et fagmiljø, fordi det er så smalt, enda det er samlet. Mener representanten at denne utredningen som ligger til grunn, er et grunnlag å fatte beslutninger på?»
Om FrP som støtter regjeringens forslag samtidig som de ønsker mer statlig styring:
«Det er jo ingen forskning som tilsier at det er mindre byråkrati i større kommuner enn i små, i hvert fall ikke hvis de bikker en viss størrelse. Men jeg tror det som har opprørt folk mest ved behandlingen av dette, er Fremskrittspartiets totale snuoperasjon når det gjelder mennesker med funksjonsnedsettelser og utviklingshemming. Nå sier Njåstad sjøl at innbyggerne har sine rettigheter, men så er han med på å svekke tilsynet med at de store kommunene følger opp disse rettighetene. De er altså helt uten utredning med på å legge oppgaver som handler om hjelpemidler, varig tilrettelagt arbeid, habilitering, rehabilitering til kommunene – uten noen utredning – og som alle fagmiljøene og organisasjonene til dem det gjelder, er imot.
Da har jeg behov for å spørre: Hva er det som har endret seg fra de siste åtte åra, mens Fremskrittspartiet nå har sittet i regjering, der de har sloss som løver for at dette skal være statlig politikk, at rettighetene skal være like i hele landet, og at staten skal passe på det?»
Om KrF som støtter regjeringens forslag om å overføre ansvaret for hjelpemidler til kommunene:
«Det står merknader i denne innstillingen om at regjeringspartiene fremdeles ønsker en tonivåmodell, og at det er det de jobber for. Når man gir åpninger for at en regjering kan håndtere denne type dispensasjonsordninger, når det er noen som sitter der og veldig gjerne vil få dette til, er det klart at det kommer til å skje. Så jeg må si at jeg er ganske overrasket over at ikke Kristelig Folkeparti, etter to år, ser at man gang på gang inngår avtaler der regjeringen gjør – for å si det sånn – det den vil uansett, og der man strikker strikken absolutt så langt man kan i den andre retningen av det Kristelig Folkeparti vil.
Det som kanskje skuffer meg aller mest, er at Kristelig Folkeparti ikke har parkert de uakseptable forslagene om å fjerne statens ansvar gjennom folketrygden for hjelpemidler og for varig tilrettelagt arbeid. Det tror jeg mange organisasjoner, i likhet med SV,er skuffet over.»
Om å trekke VTA ut av arbeidsmarkedspolitikken:
«Mer lokaldemokrati er ikke å dytte flere oppgaver det ikke er penger til, ned til kommunene. Man må starte med å gi nok penger til de oppgavene kommunene allerede har, og det vil SV.
SV er for å styrke kommunenes økonomi kraftig, slik at de kan ansette nok folk, ha sterke fagmiljøer, rekruttere og beholde folk både i omsorg og i skole, istedenfor å bryte opp fagmiljøer, slik regjeringen og flertallet nå foreslår, eller å svekke rettighetene til innbyggerne, som også vil bli en konsekvens av noen av de forslagene som regjeringen og flertallet nå støtter opp om.
En kan kanskje si det slik at SV er det partiet som ønsker den mest robuste kommuneøkonomien av alle partiene, og det vil man se når man behandler kommuneøkonomien senere. Det betyr at vi har den største tilliten til lokalpolitikerne, for vi mener at de – punkt én – skal ha avgjørende innflytelse på om kommunene skal slå seg sammen eller ikke, og de skal få støtte av SV hvis de gjør det, men vi har også større tillit til at de kan forvalte en større del av økonomien, enn det de andre partiene på Stortinget har.
Vi ønsker viktige reformer i kommunesektoren når det gjelder å ha bemanningsnormer, både i skole og i omsorgen, og andre viktige reformer i lokaldemokratiet som skal gjøre at både skole og omsorg og andre oppgaver til kommunene blir bedre. Men vi – i motsetning til denne regjeringen og flertallet – forplikter oss til å finansiere det.
Den saken vi behandler nå, er et forslag uten retning. Parallelt med at man foreslår å legge noen oppgaver til kommunene, sentraliserer man her andre viktige, store oppgaver som allerede ligger til kommunene, slik som sentralisering av skatt – det har da blitt nedstemt, det var bra – men dét er jo en oppgave som kommunene i dag gjør godt. Konsesjonsloven har vært nevnt her tidligere.
Så sier man at man skal ha tre forvaltningsnivåer, men man angriper systematisk oppgavene til region- og fylkesnivået. Når flertallet vil at store kommuner skal kunne overta ansvaret for videregående opplæring og kollektivtrafikk, overta tannhelse, så river de opp store, gode fagmiljøer som fungerer bra i dag. Hvis store byer får overta videregående skoler – og det vil de nok med den hjemmelen som ligger der, og med denne regjeringen som ønsker å godkjenne slike søknader – så risikerer man at elever som bor i distriktene, får langt færre valg og dårligere tilbud. Jeg registrerer at man sier at det skal tas hensyn til alle, men jeg lurer på hvem som skal ta det hensynet, hvem som skal ta den beslutningen, som har ansvaret for alle de elevene. Det er ikke særlig tydelig.
Det er det samme med kollektivtransporten, og det er kanskje verdt å nevne at på høringen var NHO helt fortvilet og rev seg i håret over at det nå skulle bli enda flere de skulle sitte og kontraktsforhandle med! Og så ser jeg at man skriver i innstillingen her at nei, men kanskje, når man har desentralisert dette, så må jammen disse kommunene lage noen samarbeidsorganer, og kanskje til og med færre enn det er fylkeskommuner i dag. Så her skjønner man at man har gjort noe som er dumt.
Det mest alvorlige er at stortingsflertallet ikke parkerer forslag som er diskriminering av utviklingshemmede og av dem som trenger f.eks. varig tilrettelagt arbeid, hjelpemidler, habiliteringstjenesten, rehabiliteringstjenesten. Som eneste gruppe tas utviklingshemmede ut av den statlige arbeidsmarkedspolitikken. Gode, tilpassede hjelpemidler krever brede fagmiljø og kompetanse, slik vi har i dag. Det er heller ikke en lokalpolitisk oppgave, men en rettighet som staten skal finansiere over folketrygden. Dette settes også på spill – uten at en eneste kommune har bedt om disse oppgavene.
Jeg vil vise til at Norge har sluttet til FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, og i denne forplikter staten seg på forhånd – før de legger fram forslag – til å konsultere dem det gjelder. Det har regjeringen ikke gjort, og i det videre arbeidet forutsetter jeg at regjeringen lar representanter for disse organisasjonene sitte i de organene som skal jobbe videre med denne saken.»
Om regjeringens forslag om å overføre spesialisthelsetjenestens habiliteringstjeneste til kommunene:
«Jeg registrerer at representanten fra Høyre tydeligvis ikke har lest noen av de faglige anbefalingene som har kommet til disse sakene, at han ikke har fått med seg at regjeringen har brutt våre konvensjonsforpliktelser når det gjelder å rådføre med dem det gjelder, og at faggruppene – f.eks. innen habilitering – forteller at dette er så små og spinkle miljøer, og at man ikke må rive dem opp. Når det gjelder varig tilrettelagt arbeid, er det altså én gruppe som regjeringen og representanten nå vil ta ut av den statlige arbeidsmarkedspolitikken, og det er utviklingshemmede. Dette er diskriminering fordi mennesker med utviklingshemming har samme rett til arbeid som andre, og staten har en forpliktelse til å være med og betale dette. Hvis dette ikke skal gå over statsbudsjettet, men være en del av i rammen til kommunesektoren, vet vi at man kommer til å måtte slåss om midler til mange andre oppgaver – og staten legger fra seg en forpliktelse de har.»
Om regjeringens forslag om å overføre ansvaret for VTA til kommunene:
««Det har vært bred enighet i Norge om at arbeid skal være et statlig ansvar. Om staten fraskriver seg dette ansvaret for de som trenger det mest, betyr det at vi innfører at A-lag og et B-lag i norsk arbeidsliv. Utviklingshemmede og andre med behov for bistand vil igjen havne nederst ved bordet og risikere at den soleklare retten alle andre har til arbeid, ikke lenger gjelder for dem. Det finnes bare ett ord for dette – diskriminering.»
Dette er ikke mine ord, dette er det styreleder i ASVL, tidligere Høyre-statsråd Victor Norman, som uttaler, og han har rett, for han har greie på det.
Jeg blir bekymret når jeg hører at statsråden nå viser til en undersøkelse som sier at det er noen kommuner som på en måte ønsker å ta hånd om hele mennesket. Ja, jeg kan vise til en rapport fra Norges Handelshøyskole som viser at varig tilrettelagt arbeid er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at det ikke kan erstattes av aktivitet, noe som statsråden vil gi kommunene rett til … (presidenten klubber).»
Om stortingsflertallet som verken er enige med seg selv eller samarbeidspartiene:
«Jeg tror det er mange av oss som kan underskrive på at vi har kjærlighet til denne byen, men jeg tror det hadde vært lurt av representanten Heggelund at han hadde tatt seg en liten tur rundt i landet og hørt hva folk hadde sagt om denne såkalte oppgavemeldingen. Han hadde fått en annen beskjed hvis han hadde snakket med fagmiljøene om hva de mener om denne oppsplittingen og ubegrunnede flyttingen som regjeringen foreslår. Det som opprører meg mest, er det som regjeringen foreslår, og som jeg nå skjønner at statsråden overhodet ikke forstår, nemlig at arbeid er arbeid og ikke en tjeneste. Ansvarsreformen i 1993 slo fast at også utviklingshemmede skulle ha rett til arbeid, at det er statens forpliktelse å sikre at det kan skje. Det regjeringen foretar seg nå, er ren diskriminering. Man tar en befolkningsgruppe, flytter den ut av den statlige arbeidsmarkedspolitikken og sier: Det gjelder ikke for dere.
Dette er alvorlig. Og det er jo ikke slik at Kommune-Norge har bedt om dette. Jeg sitter her nå med en melding fra de sju kommunene i Glåmdalsregionen, hvorav tre er styrt av Høyre. De sier at det vil være svært uheldig hvis man overfører dette til kommunene. De ber innstendig om at ordningen videreføres slik den er i dag. De ønsker det ikke. Kommunene vil ikke ha det, brukerne vil ikke ha det – jeg tror ikke engang NHO, som organiserer disse bedriftene, vil ha det. Det vil bare regjeringspartiene. Man ser ikke at dette er diskriminering av en av de gruppene man sier man skal ta hensyn til. Ansvarsreformen handlet jo nettopp om at disse menneskene skulle flyttes ut av arbeidsstuene og inn på ordentlige arbeidsplasser. Og nå sier man at nei, kommunene kan få velge. Man skal på en måte gi bort en gruppe mennesket. Fordi de trenger mange hjelpemidler og kanskje ulike andre typer tilbud fra en kommune, skal kommunen få bestemme over hele deg. De skal altså kunne velge vekk arbeid for en gruppe mennesker. Det er SV rasende imot!
Så er det veldig ulike signaler her fra Venstre og Kristelig Folkeparti og fra regjeringspartiene. Venstre og Kristelig Folkeparti legger vekt på at det skal utredes, regjeringspartiene sier at det skal gjennomføres. Forsøksloven skal nærmest ikke brukes, sier Venstre, mens representanten Kapur slipper katta ut av sekken – for å si det slik – og sier at her skal byene få «ansvaret for videregående skoler», så slik er det. Med den ene hånda gir de oppgaver, med den andre hånda tar de.
Til slutt når det gjelder skoler: Tror virkelig flertallet at kommunestyrene gir blaffen i å gi gode skoletilbud til skolebarna fordi de ikke har ansvaret for videregående skole? Det er den største mistilliten til kommunepolitikere jeg har hørt her i dag.»
Jens Petter Gitlesen